Tast 1, tast 2..

Pixabay.

Jeg tenker ofte på Ingrid Bjørnovs sang “Bokklubben” når jeg må ta sånne kjipe telefoner med utallige tastevalg. Dere skjønner sikkert hvilke type telefoner jeg prater om?

Det begynner å bli en god del steder der man må holde tunga beint i munnen for å prøve å få med seg om man skal taste 2 eller 4, og så om man deretter skal taste 1 eller 2, og så 5 eller 8. Og så må man huske å trykke firekant relativt kjapt om man ikke vil at samtalen skal bli tatt opp. (Hvor nå enn firekant var igjen.)

Og så sitter man gjerne en time i ventekø, og hører på den samme telefonsvarerbeskjeden 140 ganger.

Jeg tenker av og til at det nesten føles som om man burde skamme seg bittelitt for i det hele å ringe enkelte steder. For tenk å ha ett spørsmål idag som man ikke kan finne på internett!

Og så må de jo passer jo på å minne om hvert tjuende sekund på telefonen at man kan finne info på nett, som om man ikke fikk det med seg de første 100 gangene.. Og så begynner man å gruble på etterhvert om man bare er helt dust som ikke finner ut av dette selv.

Alt skal være så innmari effektivt idag. Og av og til savner jeg ett samfunn med mer tid, bedre service og mer medmennesklighet.

Jeg synest Ingrid Bjørnov skriver godt.

Den siste tiden har jeg ikke ringt noen med tastevalg. Men kanskje jeg burde lage ett sykt opplegg på min egen telefon med tjue tastevalg. Hehe.

Drapssak eller underholdning?/ “Dømmer” media?

Pixabay, alexas_fotos.

 

Hagen-saken må være en av de mest melkede sakene i media de siste åra. Og jeg må si at jeg etterhvert gav litt opp å holde tråden i den.

Etterhvert som årene gikk så føltes det også mer som en realityserie (true crime serie) enn som en pågående drapssak og personlig tragedie. For det handler jo egentlig om en norsk kvinne som mest sannsynlig er kidnappet og/eller drept, og der noen savner dypt en mor, en venninne, / og evt en ektefelle..

Jeg kan ikke si hvorvidt jeg tror Tom Hagen er skyldig eller ikke, for det har jeg faktisk ingen peiling på. Men jeg tror prinsippielt på å forholde seg til det som heter “uskyldig til det motsatte er bevist”. Og jeg tenker at det først og fremst er ett rettsvesen som skal avgjøre om han er skyldig eller ikke.

Når jeg har lest nyhetene det siste året har jeg likevel av og til følt at det begynner å bli en motsatt norm i media, som heter “Skyldig til det motsatte er bevist.” -Og der pressetikken befinner seg i en gråsone. For til tross for at Tom Hagen ikke er funnet skyldig gjennom rettsvesenet, så er mitt inntrykk at media har funnet han skyldig. Eller? For å formulere det på en mer konkret måte; Hvem hadde drevet å skrevet om Hagen på enkelte måter media gjør dersom de tenkte på han som en uskyldig mann i sorg etter å ha mistet sin kone?

Foto; nrk. Er dette innafor?

Jeg vil sammenligne Hagensaken litt med Orderudsaken, som også var ett mediesirkus uten like. Og dette med “uskyldig til det motsatte er bevist” kan også diskuteres der, selv om den saken gikk gjennom rettsvesenet, og de måtte sone. Så sånn sett litt annerledes. Men om de virkelig hadde gode nok beviser mot Per og Veronica diskuteres jo fremdeles, og de fikk jo utrolig mye mediakjør. Har det noen gang vært større “crime celebrities” i Norge?

Og så har man Micheal Jackson-saken, som jeg føler nesten er kontroversielt bare å nevne ettersom mange slukte rått det de fikk høre i Leaving Neverland og er overbevist om at han er skyldig. Men ja, NRK valgte altså sende en dokumentar med ensidig fokus og grove beskyldninger mot en mann uten at han var dømt gjennom ett rettsvesen på disse beskyldningene først. Og også uten at hans nærmeste fikk komme med sin side av saken i dokumentaren.

Jeg har lest meg over gjennomsnittlig opp på MJ saken og mener mitt. Men uansett hva den enkelte hjemme i stua mener, så er jo det store spørsmålet hvorvidt det er greit at media utleverer én side av en sak, eller utleverer noen nærmest “som skyldig,” før saken har vært oppe for retten?

Media er jo sjelden så objektive som man skal ha det til. Og media tjener mest på det som selger best. Og veldig ofte gis én side eller én part mest spalteplass. Og så er det nok flere egeninteresser bak, uten at jeg skal ditche media, konspirere eller dra alt under en kam. Og ett annet kapittel å nevne er jo at også media er en svært viktig samfunnsfunksjon. Men det er en svært mektig påvirkningskraft som kan bli brukt positivt eller negativt.

Hvis vi går tilbake til Hagen-saken..

Jeg håper virkelig at de klarer å oppklare saken, for jeg synest den saken er bare trist. Og det er vel ikke til å legge under en stol at det virker til å ha vært mye dårlig arbeid og store grove feil i håndteringen hos noen av de som har hatt saken. Og det at media melker hver minste detalj og skriver om det som om det var underholdning er temmelig sært hvis man tenker over det. For det er faktisk en pågående drapsetterforskningsak.

Sosiale eksperiment

Jeg synest sosiale eksperimenter er veldig interessant. Men jeg kan også bli veldig frustrert av å se på det. For resultatene viser ofte så mye av det jeg synest er mest feil med verden. Eller rettere sagt feil med tankegangen til mange av oss menneskene i verden, og hvor man har fokuset, og hvordan man handler..

Jeg kan begynne å dele ett sosialt eksperiment med en rik vs fattig jente;

Videokommentar: For å begynne litt fjasete, så må vi vel alle være enige i at det er viktig å ha like fin og ny bil som vennene 😉  Men ellers så lurer jeg på hva som gjør at folk velger å gå forbi hun som ønsket mat, men støtter brystoperasjoner og innkjøp av finere bil. Har dere noen formening om det?

Her kommer noen tanker herfra ut fra videoen;

Den rike jenta: Jeg la merke til at de aller fleste som gav den rike jenta penger var gutter rundt hennes egen alder. Og jeg vil tro at noen av de sannsynligvis ble litt “lettere betatt,” eller hadde ett snev av egeninteresse ved å gi litt sponsing. (Den ene spurte jo om hun ville bli med ut).

Ellers vil jeg tro at mange av de som gikk forbi syntes hun var litt artig der hun lyste av selvtillitt og sjarme. Og flere ble nok nysgjerrige på hvorfor hun tigget, og hva hun skulle kjøpe. For en rik som tigger er jo litt mer uvanlig enn en fattig som tigger. Og svaret på spørsmålet om hvorfor hun tigget ble nok forventet å være lystigere enn om de hadde spurt en hjemløs om det samme. (Som få gjør) -Hun var tross alt stasjet opp forann enn fancy bil, med ett skilt med påskriften “Need more money,” hehe.

Den fattige: Jeg vet ikke fasiten på hvorfor så få gav penger til den fattige jenta versus den rike, men jeg tror mye går på fordommer. Og kanskje mange synest det er noe ukjent og litt skummelt rundt en hjemløs tigger, eller at mange mennesker bare ikke orker å ta stilling til det de kjenner på “på samvittigheten.” Noen tenker kanskje også ting som at “man kan ikke hjelpe alle,” eller at “man er sin egen lykkes smed”?

Jeg vet også at mange er opplært til at man ikke skal gi noe til tiggere. Og jeg tror ellers veldig mange går forbi tiggere litt på autopilot, spesielt der det er mange tiggere. At de går forbi i egne tanker, som videoen under også demonstrerer. Men det er jo egentlig ikke bare “en tigger,” men ett menneske.

Kroppsholdning og selvtilitt: Jeg synest ellers at det er litt interessant at kroppsholdningen til “skuepilleren” endret seg en god del fra når hun var rik til fattig. La dere merke til det? Og jeg tror ikke at det bare er klær og sminke som påvirker hvilket inntrykk man får av en annen person, men helheten. – Mennesker kan jo få ett “statusfall” bare i sin egen selvtillitt og holdning utfra hvordan de føler seg,- som igjen kan påvirke folk. (Og så har vi jo disse teoriene rundt selvoppfyllende profitier, speiling, og gode og dårlige sirkler m.m.).

Jeg tenkte også på at det kanskje er lettere å “ubevisst” ignorere noen som sitter å tigger versus står, og at man ikke like lett får øyenkontakt med de da. Skuespilleren satt jo som fattig, men stod som rik. Men jeg tror ikke det er den største grunnen til hvorfor hun fikk bedre kommunikasjon med folk som gikk forbi som rik da.. Og dessuten er det mulig at en fattig som hadde stått på samme måten som den rike kunne bli tenkt på som for påtrengende?

Identifisering: Det kan også godt hende at noen forbipasserende identifiserte seg mer med den rike jenta enn den fattige. Eller at de ønsket å identifisere seg mer med henne, eller å bli kjent med henne. Og kanskje det å hjelpe den rike gav større egotrip enn hva det å hjelpe den fattige ville gjort? Både ut fra egen vinning, og følelsen de fikk ut av det hele.

Videokommentar: Jeg måtte flire litt av “Need money for boob job”, og det faktum at hun håvet inn så mye på det. Men jeg er ikke så overrasket egentlig. En av få av menna som ikke gav noe sponsing var han som holdt kjæresten i hånda, hehe. Men da har vi alle lært hvordan vi skal gjøre det, ikke sant?

Dersom du er fattig, så er dette mine tips utfra videoene:

1. Ikke se ut som om du er fattige.

2. Vis selvtillitt.

3. Lån en tesla.

4. Flash puppene bittelitt.

Som en digresjon til slutt så må jeg bare si at jeg synest det er litt trist i hvor stor grad dagens samfunn hyller narsisissme, materialisme og egosentrisme så mye. – Også når det gjelder fokuset til endel store influensere og idoler unge ser opp til. Og ikke at det ikke er lov å like litt marerialisme, for hvem gjør ikke det? Men dere skjønner hva jeg mener. Det finnes jo også andre egenskaper og verdier som etter mitt syn burde blitt beundret mer. Men blogg.no har virkelig endret seg i veldig positiv retning av “påvirkere.”

Har du en formening om hvorfor mange velger å hjelper rike fremfor fattige?

Hvor mye spiller utseende og rikdom inn på hvordan man blir oppfattet og behandlet?

Hvorfor alle har samme strenge regler per idag..

I går skrev jeg ett innlegg som het “Spør nrk/Har dere tråden i gjeldende regler”.

I grove trekk så stilte jeg der blant annet noen kritiske spørsmål til hvorfor de fullvaksinerte og de som hadde hatt korona måtte følge de samme strenge reglene som andre, og hvorfor folk som alle var fullvaksinerte også ble anbefalt å ikke besøke hverandre.

Idag ble flere av mine kritiske spørsmål besvart fra FHI. Og jeg valgte derfor å fjerne dette gårsdagens innlegg siden det allerede var “utdatert” og mulig da litt missvisende.

Jeg legger ved svarene fra FHI angående hvorfor de har valgt at vaksinerte har like regler som de andre;

– Det tar tid fra man er vaksinert til man bygger opp beskyttelse mot covid-19. Det betyr at det vil være noen som blir syke hvis de blir smittet rett etter at de er vaksinert. Og full beskyttelse har man ikke før det har gått cirka en uke etter at man har fått andre dose, sa avdelingsdirektør Line Vold i FHI.

– Vi venter fortsatt på helt pålitelige data om hva vaksineringen gjør med evnen til å smitte andre. Derfor er det ennå ikke sluppet opp for de fullvaksinerte ennå, forklarer hun.

– Fullvaksinerte personer blir også smittet. Det har vi sett flere eksempler på den siste uka

De vaksinerte ser ut til å være beskyttet mot alvorlig sykdom og får et mye mildere forløp, som er det viktigste. Det som er usikkert er hvor mye de eventuelt smitter videre.

(..) opplever at den muterte engelske virusvarianten er langt mer smittsom enn den vanlige. Det gjør det også arbeidet med smittesporing mye vanskeligere (..).

–  Smitten hopper videre på en helt annen måte enn viruset i fjor. Det kan se ut som en kort samtale på ett minutt i vanlig prateavstand kan være nok. Man kan bli smittet nærmest i forbifarten.”

Kilde; nrk 24.03.21.

 

Ønsker dere en god dag! Nå skal jeg ikke fokusere på korona på bloggen på en stund (Skal jeg ihvert fall prøve på, hehe).

 

La oss spre litt veganerhat..

 

 

Jeg leste nettopp en nyhetsartikkel i nettavisen der senterpartiets Jenny Klinge raser mot at norsk veganforening vil søke statsstøtte. – En gjeng fanastiske kjøtthatere, sier hun. 

Vel vell.. here we go again. Nå er ikke jeg veganer, og ikke har jeg tatt helt stilling til hva jeg mener om statstøtte heller. Men mitt inntrykk er at de fleste som har ett vegansk kosthold virker veldig reflekterte og respekterer at andre gjør sine valg.

Det betyr ikke at veganere holder kjeft hele tiden. Veganere er mennesker som er like ulike som alle andre. Men selvfølgelig får alle mennesker lyst til å dele det man har skikkelig tro på og er opptatt av noen ganger, det er jo menneskelig? Eller har de kjøttspisende full ytringsfrihet, men veganerne helst skal holde kjeft?

“Fanatisme er en følelse av å være fylt med overdreven, ukritisk nidkjærhet, spesielt for en ekstremt religiøs eller politisk sak, eller med en besettende entusiasme for et tidsfordriv eller en hobby. Fanatisme betegner altså en blind, ensidig tro eller begeistring for noe.” – Wikipedia

Jeg lurer også på om det ikke er akkuratt det samme Klinge gjør, som hun anklager veganere for. “Å spre synet sitt?” Hun er tross alt i avisen med nokså bomastiske uttalelser. Og hva gjør at veganere er fanatiske, mens Klinge ikke er det? – At hun er endel av majoriteten i sitt syn, mens veganere er en minoritet?

Jeg er litt lei av at alle veganere blir slått under en kam av negativ art. – Kommer det noe godt ut av å lede ann mot noe som nesten blir “veganerhat” og stigmatisering?

Jeg lurer også på hvor nøytal Jenny Klinge er? Senterpartiet sleiker jo bøndene opp etter leggen, for ellers hadde jo partiet gått dukken. – Og selvfølgelig vil ikke bønder som lever av kjøttproduksjon juble over flere og flere veganere.

Jeg jeg siterer; “Om denne gjengen får bre om seg vil vi miste næringsgrunnlaget. Norsk landbruk vil ikke kunne eksistere som det gjør i dag og da må vi importere mat fra deler av verden der folk sulter, sier Klinge til Nettavisen.”

Det kan godt hende. Men var også en måte å si det på. “Tenk på de sultne barna i afrika” argumenter funker jo alltid?

Nå skal ikke jeg gå inn på næringsgrunnlag og norsk landbruk i ett tenkt tilfelle, for det har ikke jeg nok kunnskap om. Men Klinge nevner i samme sammenheng Gunnhild Stodalen og Eat.

Forskning i forhold til  bærekraft viser jo klart at redusert kjøttbruk vil hjelpe på klimaet og matproduksjonen på ett større plan, og da mange i de landene som klimakonsekvenser og da hungernød går mest ut over. (Men klimakrisen kalles jo også fanatisk av mange). Og nå regner jeg ikke med at det var folka i de landene der folk sulter, Klinge egentlig var bekymret for?

Det virker som veganere blir sett på av mange som en stor trussel. Og hvorfor er noen folk så redde for kjøttskam? De trenger jo ikke skamme seg hvis de mener de ikke har noe å skamme seg over.

“Veganere er en skummel trussel”. Foto; Pixabay.

Mitt inntrykk er at de som velger ett vegansk kosthold ofte virker veldig empatiske, reflekterte og oppegående. De har gjort ett valgt de mener er best for dyrene, klimaet og seg selv. Og så må de som ikke har samme synspunkt få ta sine valg. Hvis de vil spise kjøtt til alle måltider av dagen er det ingen som hindrer dem i det.

Hvis man skal kalle alle meninger man ikke er enig i fanatiske er det jo litt synd. Tankegangen om matproduksjonen er muligens ny og fremmed for noen. Men verden utvikler seg, vi får mer kunnskap, og det finnes nok større trusler i verden enn veganere.

Peace n love 😉 (Haha, det skrev jeg bare som en provokasjon. Men hippier var vel også en trussel på sin tid)

Sosiale eksperiment- sterke videoer.

 

1. The homeless Man VS homeless Child, social experiment.

Dette var en sterk video, og jeg fikk så utrolig vondt av den hjemløse mannen! Klarer du å se hele denne videoen uten å gråte på slutten? Det er helt utrolig hvor dårlige noen mennesker klarer å oppfører seg. De vet sannsynligvis ingenting om hvorfor mannen egentlig er hjemløs. Det burde vært forbudt å være så fæle, og her passer vel kanskje ordtaket om å “sparke noen som ligger ned”..

2. Homeless Man / Social experiment

Det er blitt gjort flere sosiale eksperimenter der man tester gavmildheten til de som har mye versus de som har lite. Og ofte viser det seg at de som har minst er de som er mest behjelplige og gir mest ut fra hva de har.. Hva tror dere er grunnen til det? Kanskje de som har hatt det veldig vanskelig har utviklet endel empati, og de vet vel godt hvor vondt det er å mangle noe og finner kanskje glede i å hjelpe andre? Mannen på klippet under er så utrolig flott!

Jeg har foresten tenkt litt hvor etiske disse videoene er iforhold til om de hjemløse som blir filmet samtykker på riktig grunnlag. – Om de føler seg litt presset til å si ja til å bli lagt ut på youtube når de får gave, eller om de i det tatt hele vet hva youtube innebærer. (Antar de fleste vet det). Men de vises jo veldig positivt frem da og mannen er ett godt forbilde.

Synest du sosiale eksperimenter kan være interessant?

BØR MAN “HOLDE KJEFT” OM VISSE TING FOR Å OPPNÅ BREDERE POPULARITET? /MISS AMERICANA

gettyimages-1048478664

For noen dager siden såg jeg på den nye Taylor Swift dokumentaren Miss Amerikana. Og jeg tenkte bare å komme med noen tanker rundt ett av temaene som ble tatt opp der. -Nemlig om man burde unngå å ytre endel meninger (politiske for eksempel) hvis man vil oppnå bred popularitet.

Dette temaet har jeg tidligere fundert litt på i forhold til “bloggverdenen” For er det alltid så lurt sånn “strategisk sett” å pøse ut med innlegg som “Mine mest upopulære meninger” (missforstå meg rett for jeg elsker å lese slike innlegg). Man kan få mange klikk og mye engasjement, men man kan også risikere å miste følgere om meningene provoserer tilstrekklig. Og man kan risikere å bli misslikt og skape distanse.

Dolly Parton har vært litt i media i det siste, og også kommet med ny dokumentar. Og på q lista (som kårer de mest populære kjendisene til enhver tid, litt med formål om markedsverdi) kom det frem at hun er blant topp 10 av de mest elskede artistene i Amerika, og også blant topp tre minst misslikte. Og det er jo en bragd!

Kan noe av oppskriften på å være så godt likt å ha så “bred fanskare” være at hun går lite ut med egne meninger på ting, og ikke uttaler seg politisk? For som Dolly Parton sa i podcasten “Dollys America; “Jeg har fans på begge sider av gjerdet. Jeg har selvfølgelig egne meninger om alt, men lærte for mange år siden å holde kjeft om slikt.”

Og jeg tror det kan være ett klokt valgt å “holde kjeft” om ting som kan være sterke, ulike meninger om med hensyn til popularitet. – Og å fremstå blid, utadvent, inkluderende, lite dømmende og omgjengelig – for slik å favne over flest mulig fans med ulik bakgrunn og meninger.

Mandatory Credit: Photo by Jason Decrow/AP/Shutterstock (9515192d)
Kanye West, Taylor Swift. Singer Kanye West takes the microphone from singer Taylor Swift as she accepts the “Best Female Video” award during the MTV Video Music Awards on in New York
MTV Video Music Awards Show, New York, USA – 13 Sep 2009

Jeg må flire litt, for de nevnte jo Kanye West i dokumentaren Miss Amerikana, og den episoden når han var “dust nok” til å gjøre en del av prisutdelingen temmelig akward når han grep mikrofonen å sa “Beyonceys video is the best of all times” når Taylor stod med prisen for beste video i hånda.

Kanye er ett eksempel på en som ikke holder kjekt om sine meninger. Han har tydelig valgt side offentlig i politikken, og han har kommet med mange sterke meninger og i tillegg gjort noen upopulære handlinger som sannsynligvis har støtt noen fra seg.

Taylor Swift pratet i dokumentaten om noe jeg tror mange jenter kan kjenne seg igjen i. Det å føle man burde være en flink pike. En snill pike. Å prøve å bli likt av alle. Hun prater også om kroppspress og at hun fikk spiseforstyrrelser. Og hun prater om det å være kvinnelig artist, og å føle på mange forventninger.

Iforhold til politikk og karriere så ble Taylor Swift sterkt frarådet å dele hvilken side hun holdt med politisk. Flere av rådgiverne fryktet at det kunne skade karrieren. Men Taylor valgte etterhvert å likevel gi sin støtte til demokratene ettersom hun fikk problemer med seg selv med å ikke si noe hun følte var viktig for henne å si noe om. Og hun forteller i dokumentaren om presset på “å være snill pike, smile pent, og ikke presse meningene sine på andre.”

Jeg synest det står stor respekt av Taylor Swift for valget om å ytre seg politisk og gjøre hva som føltes riktig for henne. Og jeg tenker at de største stjernene har så mye makt til å påvirke, og da er det jo fint om de bruker stemmen sin til å “prøve å gjøre verden bedre.” Men jeg tror også at Dolly Parton har stor påvirkning og sier veldig mye uten at hun sier så mange meninger direkte. Skjønner dere hva jeg mener? Sangene taler gjerne mer enn intervjuene. Og ingen klarer jo å være helt nøytral. Bare gjennom den hun er vil jeg jo si at hun muligens baner vei og inspirerer mange og muligens får ned fordommer? Så jeg skal ikke si at det er riktig å ytre seg, eller riktig å holde kjeft. Selv om jeg er litt likere Taylor der muligens. Men jeg tror alle må gjøre det de selv føler er riktig. For det hjelper vel ikke å ha stor fanskare og popularitet hvis man ikke føler man går på akkord med seg selv. (Og noen mennesker sliter vel litt mer med å “holde kjeft” enn andre kanskje, hehe)

Ps! Anbefaler dokumentaren!

Håper du har en fin kveld! <3

KVINNEN ØNSKER IKKE AT BARNA FINNER VENNER MED “LAVKLASSENAVN”

God lørdag!

Her har jeg nettopp sprettet en kald Urge (som var sykt godt nå), jeg har hørt litt på lørdagsrådet, Pus har fått meg til å smile litt med mye “cuteness overload,” og jeg har hatt god underholdning av youtube! Men det er så rart at klokka bare er litt over to, for jeg føler at dagen har vært så lang og at klokka gjerne kunne vært mye mer. MEN så var jeg tidlig oppe da, og det er jo forvirrende nok for noen som har vært mye B- mennesker å plutselig bli A- mennesker, hehe. 😉

Det jeg vil ta opp i dette innlegget er noe jeg ble inspirert av på youtube (ikke overraskende)- Og temaet er det å dømme andre mennesker (rettere sagt barn) kun ut fra fornavnet.

Men først snurr film..;

Videokommentar; Ja, hva skal man si, haha?

Jeg klarer faktisk ikke å forstå at det er mulig å dømme barn utelukkende ut fra fornavnet, og tillegge de egenskaper ut fra det. Og det verste er nok at Katie Hopkins sier at hun ikke ønsker at barna sine er venner med barn med feil navn, og selekterer ut fra de navnene som høres mest “intelligente ut”. (Men så mener Katie Hopkins mye jeg er uenig i, hehe) Jeg kan forstå tankegangen til Hopkins til en viss grad om noen navn kanskje assosieres som litt mer “intelligente” sånn i teorien. Eller med andre ord er litt mer snobbete, mer moderne, mer kunstneriske og kreative eller historisk mer “overklasse.” Men man kan faktisk ikke slå fast ett menneskets intelligens basert på navnet, og jeg måtte flire av at hun “ikke visste om noen leger og advokater med de og de arbeidsklassenavnene, “hehe! Og jeg synest det kan være veldig fint med barn som blir oppkalt, og at ikke alle skal hete det samme..

Jeg måtte se klippet to ganger for å forstå om det i det hele var noen navn som ble godtkjent av Hopkins, for lista med “nei- navn” var ganske lang! Og jeg måtte flire litt av at hun ikke likte geografiske navn, og begynte å ramse opp “Brooklyn, London..” Og så avbryter Philip forbauset med; “Men, dattera di heter jo India?” Haha!

Jeg tenker ellers at dette ikke bare har med navneassosiasjoner å gjøre. For kvinnen lærer jo sine barn noen verdier som jeg tenker er litt triste og innsnevret. Og jeg funderte litt på hvordan dette ville utarte seg i praksis. For selv om Hopkins barn sikkert ville omgåes alle barn på skolen og i gruppearbeid, så vil vel disse holdningene likevel på ett vis kunne påvirke hele klassemiljøet? For barn er jo ikke dumme.(For ikke å prate om at denne praksisen vanskelig kan ro seg bort fra at det inneholde ett snev at rasisme og diskriminering.)

STEREOTYPER VED NAVN:

Til tross for mye “latterlig tragisk” som kom frem i videoen over, så kan jeg si meg enig i en ting. Og det er at man ofte assosierer navn med mange ulike stereotyper.

Av og til forbinder man gjerne noen navn med visse land. Og ofte forbinder man navn med ett bestemt kjønn.

Jeg tror ellers at de fleste har sine personlige assosiasjoner på ulike navn, utfra hvem man selv forbinder/kjenner med det navnet. Og alle får nok noen bilder i hodet ubevisst når de hører ulike navn.

Enkelte navn har også noen felles stereotyper som mange deler. Olga er for eksempel gjerne “den gamle koselige tanten,” Harry og Kurt vet jeg mange har sterotyoer på som litt rampete. Og Chad blir ofte forbundet med “data-nerd” osv. MEN selvfølgelig er sterotyper ikke noe annet enn nettopp sterotyper. Og som en funfact er det litt rart at det er vanligere at kvinnenavn har sterotyper tilknyttet seg enn mannsnavn.

Ellers har noen navn historie på å være assosiert med ulike klasser, litt lignende det Katie Hopkin mente i debatten. Men jeg tenker likevel at det med klasser og navn er litt gammeldags, og at vi lever i Europa i 2020! Og idag velger jo de fleste navn basert på hva de liker (eventuelt oppkalling) og ikke hvor man er på rangstigen. Men mange vil nok tenke at Elisabeth og William kan forbindes med overklassenavn, mens Ole, Kjell og engelske Taylor er mer arbeiderklassenavn. Så får vi håpe at de fleste ikke ønsker å oppdra barna etter klasseskille eller ett indisk kastesystem!

Så for å ta en kort “konklusjon”; Vi har alle våre steropyper og navneassosiasjoner. Men det å sette fordommene ut i praksis, selektere folk etter navn og tillegge de egenskaper KUN basert på dette er liksom ett helt nytt nivå. Og jeg lurer veldig på hvordan barn som blir oppdratt slik blir iforhold til holdninger når de blir voksne.

(Og forresten har jeg alltid syntes navnet Taylor var fint, og måtte flire litt av at Katie Hopkins hatet det så mye!)

Har du tanker om enten stereotyper på navn, navneassisiasjoner eller det å dømme barn etter fornavnet?

Jeg håper du har en fin dag! <3

Foto; Pixabay

En blogganbefaling, hjelpesystemet, ALS, psykisk helse m.m.

Jeg holder på med ett innlegg der jeg anbefaler noen bloggeres innlegg. Men en blogger har rett og slett så mange gode innlegg at jeg vil lage ett eget innlegg inspirert av bloggeren, og med noen innleggsanbefalinger nederst i innlegget.. Og det er mammapaahjul.blogg.no Jeg tenkte ellers å skrive litt egne tanker om alt fra helsesystemet til jul.

Mamma på hjul skriver om hverdagen med ALS, og det er vanskelig å gå inn å lese uten at tårene presser på. Hun skriver så godt, og det er mye lesning som er veldig tankevekkende.

Selv visste jeg ikke altfor mye om denne sykdommen, men den må vel tenkes å være en av de verste sykdommene som er mulig å få, og det føles bare så urettferdig at noen får dette.

Jeg er sjokkert og overrasket over å lese at helsesystemet kan svikte i en slik livskrise, og at syke og pårørende opplever at de ikke får den oppfølgingen de trenger. Jeg blir faktisk oppriktig lei meg og utrolig provosert på de som blir rammet sine vegne- for slikt skal det jo ikke være i Norge. Og veldig syke mennesker og de pårørende bør få god oppfølging og støtte og slippe å KJEMPE for rettigheter. For det er det siste man burde trenge i en slik situasjon.

Bare for å ta en kort digresjon om meg før jeg prater mer om bloggen mammapaahjul. Mine utfordringer føles som bagateller i sammenligning med mammapaahjul- men så er det ikke intensjonen å sammenligne noe som ikke kan sammenlignes.. Men jeg har personlig hatt en tøff kamp med å få hjelp innen psykiske helse- og jeg kan etter en lang og hard kamp konkludere med at systemet der er helt tragisk. Systemet svikter ofte når man trenger det mest. Og det er lange ventelister, kapasitetsmangel, og kort fortalt ofte vanskelig å få hjelpen man trenger- spesielt ved om behovet er mer enn “mild angst, og begynnende problemer”. Noen er selvfølelig heldige og får hjelp, så sier ikke at alle opplever det som meg. Men jeg vet at det er så mange som kjemper en kamp for å bli hørt- og ikke havne mellom “for syk og for frisk” for behandling. Og det er innmari synd at mange ikke får hjelpen de trenger, for det stjeler så mange år av livet til ressurssterke unike mennesker. Og i verste fall kan folk bli mye sykere og vanskligere å få friske når de ikke får hjelp tidlig nok. Og tenk så mange med psykiske lidelser som kunne bidratt til samfunnet om de fikk litt mer hjelp istedenfor å bli sittende “neddopet på medisiner” feks. Og tenk om det hadde vært litt mindre kulde og byråkrati og mer varme, kjærlighet og mennesker.

Man kan ikke sammenlignde psykisk helse med fysisk dødelig sykom- det er to helt ulike ting, der sistnevnte er av en annen dimensjon. Jeg skrev bare om kamp for hjelp til mentale lidelser fordi det er den kampen og delen av helsesystemet jeg har kjent på kroppen. Og såvisst kan det være både vondt og alvorlig med psykisk sykdom også- det er vel derfor de kalles psykisk lidelse. Og psykiske utfordringer kan også gi dødelig utgang- så jeg bagatelligerer ikke det heller. Men det er oftest ett håp om at ting blir bedre. Dere skjønner hva jeg mener..

Det mammapaahjul og det familien går gjennom det kan jeg ikke klare å sette meg inn i- for jeg har aldri vært i den situasjonen. Men det høres helt utrolig tøft ut- mer enn jeg ord kan si.

Jeg har alltid tenkt at alvorlige, dødelige sykdommer som ALS, kreft, og MS gikk forann alt her til lands,og at de gikk den beste hjelpen og omsorgen fra helsevesenet. For det burde jo være slik. Og dette er jo den tryggheten som jeg har tenkt at man har i dette velferdssamfunnet- det at man får det man trenger når man trenger det som mest. Og selv om jeg fikk meg en real sjokkoppvekker når jeg trengte det som mest innen psykisk helsehjelp- så har jeg trodd det fungerte bra når det gjaldt alvorlige somatiske tilstander.

Jeg skulle ønske at samfunnet prioriterte riktig. Jeg har alltid tenkt at det er en selvfølge hva som burde ha høyest prioritert, men det er det tydeligvis ikke.

Og som en digresjon til slutt; Nå som det nærmer seg jul-  se deg litt ekstra rundt. Og ikke bare når det kommer til familien- løft blikket fra telefonen, gi ett smil til den du går forbi på gata- det er så mange ulike folk og situasjoner i jula.

Jeg vil dele noen innlegg fra mammapaahjul som jeg anbefaler å lese;

Ett innlegg jeg anbefaler å les før jul;”Hør min bønn” HERMan kan lære litt mer om ALS; “Spørsmål og svar” HER  Hvor mye må til” HER “Usynlige mennesker bak lukkede dører” HER“Vi trenger en hjelpende hånd” HER“Når forskjellene blir store” HER

 

Ha en fin dag!

(Og hvis ingen har sagt til deg at du er AWSOME idag- så minner jeg om at du er det!)

BURDE NATALIE PORTMAN HA SAGT NEI?

Jeg er ikke glad i reklameavbrudd på youtube, og jeg trykker som regel på “av-knappen” etter 5 sekunder (der man kan gjøre det.) Og jeg har vel omtrent aldri sett en hel reklame ferdig. Inntil nå..

For gjett hvem som har sett en hel Dior-reklame ferdig- Og så på repeate.

Jeg vet ikke engang hva som fascinerte meg med videoen? Feelingen? (Og jeg er jo uansett over gjennomsnittet fan av både Natalie Portman og Sia da..)

Og på spørsmålet som stilles på slutten- Der tror jeg at jeg hadde gått veldig langt..

Det er likevel Natalie Portman og sammarbeidet med Dior jeg vil skrive noen ord om..

For Natalie Portman har fått kritikk for å inngå ett sammarbeid med Dior, ettersom Dior er en av de selskapene som driver mye med dyretesting på sine produkter.- Og Natalie Portman er jo som kjent veganer.

Selv er jeg litt todelt i kritikken. For jeg synest at det er viktig at man er konsekvent når man velger sammarbeidspartnere og handler ut fra sine sine verdier og standpunkter. (For det er nok av de som kaster sine fanesaker om det tilbys nok penger- eller som er kjempeengasjert i ord og ikke handling).

Likevel så stoler jeg på Natalie Portmans egen vurderingsevne, og hun reklamerer såvidt jeg vet ikke direkte for noe som er dyretestet. Og alle vet jo hva hun mener om dyrevelferd, også innad i Dior.

Så mitt spørsmål er; Ville det være det eneste riktige vært at Natalie Portman som veganer hadde boikottet Dior og sagt nei til å være Diors ansikt utad (som mange mener)? Eller kan det sees på som en liten mulighet “som ansiktet utad” å få noe innflytelse og makt til å påvirke.

Natalie Portman vil uansett ikke ha nok makt til å få slutt på dyretesting selvfølgelig. Men hun kan legge noe press på Dior og kreve å bare reklamere for ting hun står inne for.

Jeg er som sagt litt ambivalent på om hun “burde sagt nei” til å fronte Dior. Men jeg synest det er viktig at både store og små influencere står inne for det de reklamerer for. For noen er veldig konsekvente, mens andre virker som de reklamerer for det meste om de tjener på det- tross at det ikke samsvarer helt med andre ting de skriver de er opptatt av.

Som en diregesjon til slutt, så skulle jeg ønske at produkter som var dyretestet var merket. For om jeg hadde to produkter forann meg som var omtrent like- men ene var dyretestet og den andre ikke var det, så ville jeg garantert valgt det produktet som ikke var testet på dyr. Men jeg har vært for dårlig til å sette meg inn i ulike merker og produkter i forhold til dette. Hva med dere?

 

SYNEST DU DET VIKTIG Å VÆRE KONSEKVENT I FORHOLD TIL EGNE UTTALTE VERDIER OG SAMMARBEIDSPARTNERE?

OG BURDE INDLUENCERE OG KJENDISER GENERELT KUN JOBBE MED SAMMARBEIDSPARTNERE DER ALT VAR ETISK OG I TRÅD MED EGNE VERDIER? (Finnes de stedene i det hele? Bye bye til å reklamere for klær ;))