BØR MAN “HOLDE KJEFT” OM VISSE TING FOR Å OPPNÅ BREDERE POPULARITET? /MISS AMERICANA

gettyimages-1048478664

For noen dager siden såg jeg på den nye Taylor Swift dokumentaren Miss Amerikana. Og jeg tenkte bare å komme med noen tanker rundt ett av temaene som ble tatt opp der. -Nemlig om man burde unngå å ytre endel meninger (politiske for eksempel) hvis man vil oppnå bred popularitet.

Dette temaet har jeg tidligere fundert litt på i forhold til “bloggverdenen” For er det alltid så lurt sånn “strategisk sett” å pøse ut med innlegg som “Mine mest upopulære meninger” (missforstå meg rett for jeg elsker å lese slike innlegg). Man kan få mange klikk og mye engasjement, men man kan også risikere å miste følgere om meningene provoserer tilstrekklig. Og man kan risikere å bli misslikt og skape distanse.

Dolly Parton har vært litt i media i det siste, og også kommet med ny dokumentar. Og på q lista (som kårer de mest populære kjendisene til enhver tid, litt med formål om markedsverdi) kom det frem at hun er blant topp 10 av de mest elskede artistene i Amerika, og også blant topp tre minst misslikte. Og det er jo en bragd!

Kan noe av oppskriften på å være så godt likt å ha så “bred fanskare” være at hun går lite ut med egne meninger på ting, og ikke uttaler seg politisk? For som Dolly Parton sa i podcasten “Dollys America; “Jeg har fans på begge sider av gjerdet. Jeg har selvfølgelig egne meninger om alt, men lærte for mange år siden å holde kjeft om slikt.”

Og jeg tror det kan være ett klokt valgt å “holde kjeft” om ting som kan være sterke, ulike meninger om med hensyn til popularitet. – Og å fremstå blid, utadvent, inkluderende, lite dømmende og omgjengelig – for slik å favne over flest mulig fans med ulik bakgrunn og meninger.

Mandatory Credit: Photo by Jason Decrow/AP/Shutterstock (9515192d)
Kanye West, Taylor Swift. Singer Kanye West takes the microphone from singer Taylor Swift as she accepts the “Best Female Video” award during the MTV Video Music Awards on in New York
MTV Video Music Awards Show, New York, USA – 13 Sep 2009

Jeg må flire litt, for de nevnte jo Kanye West i dokumentaren Miss Amerikana, og den episoden når han var “dust nok” til å gjøre en del av prisutdelingen temmelig akward når han grep mikrofonen å sa “Beyonceys video is the best of all times” når Taylor stod med prisen for beste video i hånda.

Kanye er ett eksempel på en som ikke holder kjekt om sine meninger. Han har tydelig valgt side offentlig i politikken, og han har kommet med mange sterke meninger og i tillegg gjort noen upopulære handlinger som sannsynligvis har støtt noen fra seg.

Taylor Swift pratet i dokumentaten om noe jeg tror mange jenter kan kjenne seg igjen i. Det å føle man burde være en flink pike. En snill pike. Å prøve å bli likt av alle. Hun prater også om kroppspress og at hun fikk spiseforstyrrelser. Og hun prater om det å være kvinnelig artist, og å føle på mange forventninger.

Iforhold til politikk og karriere så ble Taylor Swift sterkt frarådet å dele hvilken side hun holdt med politisk. Flere av rådgiverne fryktet at det kunne skade karrieren. Men Taylor valgte etterhvert å likevel gi sin støtte til demokratene ettersom hun fikk problemer med seg selv med å ikke si noe hun følte var viktig for henne å si noe om. Og hun forteller i dokumentaren om presset på “å være snill pike, smile pent, og ikke presse meningene sine på andre.”

Jeg synest det står stor respekt av Taylor Swift for valget om å ytre seg politisk og gjøre hva som føltes riktig for henne. Og jeg tenker at de største stjernene har så mye makt til å påvirke, og da er det jo fint om de bruker stemmen sin til å “prøve å gjøre verden bedre.” Men jeg tror også at Dolly Parton har stor påvirkning og sier veldig mye uten at hun sier så mange meninger direkte. Skjønner dere hva jeg mener? Sangene taler gjerne mer enn intervjuene. Og ingen klarer jo å være helt nøytral. Bare gjennom den hun er vil jeg jo si at hun muligens baner vei og inspirerer mange og muligens får ned fordommer? Så jeg skal ikke si at det er riktig å ytre seg, eller riktig å holde kjeft. Selv om jeg er litt likere Taylor der muligens. Men jeg tror alle må gjøre det de selv føler er riktig. For det hjelper vel ikke å ha stor fanskare og popularitet hvis man ikke føler man går på akkord med seg selv. (Og noen mennesker sliter vel litt mer med å “holde kjeft” enn andre kanskje, hehe)

Ps! Anbefaler dokumentaren!

Håper du har en fin kveld! <3

KVINNEN ØNSKER IKKE AT BARNA FINNER VENNER MED “LAVKLASSENAVN”

God lørdag!

Her har jeg nettopp sprettet en kald Urge (som var sykt godt nå), jeg har hørt litt på lørdagsrådet, Pus har fått meg til å smile litt med mye “cuteness overload,” og jeg har hatt god underholdning av youtube! Men det er så rart at klokka bare er litt over to, for jeg føler at dagen har vært så lang og at klokka gjerne kunne vært mye mer. MEN så var jeg tidlig oppe da, og det er jo forvirrende nok for noen som har vært mye B- mennesker å plutselig bli A- mennesker, hehe. 😉

Det jeg vil ta opp i dette innlegget er noe jeg ble inspirert av på youtube (ikke overraskende)- Og temaet er det å dømme andre mennesker (rettere sagt barn) kun ut fra fornavnet.

Men først snurr film..;

Videokommentar; Ja, hva skal man si, haha?

Jeg klarer faktisk ikke å forstå at det er mulig å dømme barn utelukkende ut fra fornavnet, og tillegge de egenskaper ut fra det. Og det verste er nok at Katie Hopkins sier at hun ikke ønsker at barna sine er venner med barn med feil navn, og selekterer ut fra de navnene som høres mest “intelligente ut”. (Men så mener Katie Hopkins mye jeg er uenig i, hehe) Jeg kan forstå tankegangen til Hopkins til en viss grad om noen navn kanskje assosieres som litt mer “intelligente” sånn i teorien. Eller med andre ord er litt mer snobbete, mer moderne, mer kunstneriske og kreative eller historisk mer “overklasse.” Men man kan faktisk ikke slå fast ett menneskets intelligens basert på navnet, og jeg måtte flire av at hun “ikke visste om noen leger og advokater med de og de arbeidsklassenavnene, “hehe! Og jeg synest det kan være veldig fint med barn som blir oppkalt, og at ikke alle skal hete det samme..

Jeg måtte se klippet to ganger for å forstå om det i det hele var noen navn som ble godtkjent av Hopkins, for lista med “nei- navn” var ganske lang! Og jeg måtte flire litt av at hun ikke likte geografiske navn, og begynte å ramse opp “Brooklyn, London..” Og så avbryter Philip forbauset med; “Men, dattera di heter jo India?” Haha!

Jeg tenker ellers at dette ikke bare har med navneassosiasjoner å gjøre. For kvinnen lærer jo sine barn noen verdier som jeg tenker er litt triste og innsnevret. Og jeg funderte litt på hvordan dette ville utarte seg i praksis. For selv om Hopkins barn sikkert ville omgåes alle barn på skolen og i gruppearbeid, så vil vel disse holdningene likevel på ett vis kunne påvirke hele klassemiljøet? For barn er jo ikke dumme.(For ikke å prate om at denne praksisen vanskelig kan ro seg bort fra at det inneholde ett snev at rasisme og diskriminering.)

STEREOTYPER VED NAVN:

Til tross for mye “latterlig tragisk” som kom frem i videoen over, så kan jeg si meg enig i en ting. Og det er at man ofte assosierer navn med mange ulike stereotyper.

Av og til forbinder man gjerne noen navn med visse land. Og ofte forbinder man navn med ett bestemt kjønn.

Jeg tror ellers at de fleste har sine personlige assosiasjoner på ulike navn, utfra hvem man selv forbinder/kjenner med det navnet. Og alle får nok noen bilder i hodet ubevisst når de hører ulike navn.

Enkelte navn har også noen felles stereotyper som mange deler. Olga er for eksempel gjerne “den gamle koselige tanten,” Harry og Kurt vet jeg mange har sterotyoer på som litt rampete. Og Chad blir ofte forbundet med “data-nerd” osv. MEN selvfølgelig er sterotyper ikke noe annet enn nettopp sterotyper. Og som en funfact er det litt rart at det er vanligere at kvinnenavn har sterotyper tilknyttet seg enn mannsnavn.

Ellers har noen navn historie på å være assosiert med ulike klasser, litt lignende det Katie Hopkin mente i debatten. Men jeg tenker likevel at det med klasser og navn er litt gammeldags, og at vi lever i Europa i 2020! Og idag velger jo de fleste navn basert på hva de liker (eventuelt oppkalling) og ikke hvor man er på rangstigen. Men mange vil nok tenke at Elisabeth og William kan forbindes med overklassenavn, mens Ole, Kjell og engelske Taylor er mer arbeiderklassenavn. Så får vi håpe at de fleste ikke ønsker å oppdra barna etter klasseskille eller ett indisk kastesystem!

Så for å ta en kort “konklusjon”; Vi har alle våre steropyper og navneassosiasjoner. Men det å sette fordommene ut i praksis, selektere folk etter navn og tillegge de egenskaper KUN basert på dette er liksom ett helt nytt nivå. Og jeg lurer veldig på hvordan barn som blir oppdratt slik blir iforhold til holdninger når de blir voksne.

(Og forresten har jeg alltid syntes navnet Taylor var fint, og måtte flire litt av at Katie Hopkins hatet det så mye!)

Har du tanker om enten stereotyper på navn, navneassisiasjoner eller det å dømme barn etter fornavnet?

Jeg håper du har en fin dag! <3

Foto; Pixabay

En blogganbefaling, hjelpesystemet, ALS, psykisk helse m.m.

Jeg holder på med ett innlegg der jeg anbefaler noen bloggeres innlegg. Men en blogger har rett og slett så mange gode innlegg at jeg vil lage ett eget innlegg inspirert av bloggeren, og med noen innleggsanbefalinger nederst i innlegget.. Og det er mammapaahjul.blogg.no Jeg tenkte ellers å skrive litt egne tanker om alt fra helsesystemet til jul.

Mamma på hjul skriver om hverdagen med ALS, og det er vanskelig å gå inn å lese uten at tårene presser på. Hun skriver så godt, og det er mye lesning som er veldig tankevekkende.

Selv visste jeg ikke altfor mye om denne sykdommen, men den må vel tenkes å være en av de verste sykdommene som er mulig å få, og det føles bare så urettferdig at noen får dette.

Jeg er sjokkert og overrasket over å lese at helsesystemet kan svikte i en slik livskrise, og at syke og pårørende opplever at de ikke får den oppfølgingen de trenger. Jeg blir faktisk oppriktig lei meg og utrolig provosert på de som blir rammet sine vegne- for slikt skal det jo ikke være i Norge. Og veldig syke mennesker og de pårørende bør få god oppfølging og støtte og slippe å KJEMPE for rettigheter. For det er det siste man burde trenge i en slik situasjon.

Bare for å ta en kort digresjon om meg før jeg prater mer om bloggen mammapaahjul. Mine utfordringer føles som bagateller i sammenligning med mammapaahjul- men så er det ikke intensjonen å sammenligne noe som ikke kan sammenlignes.. Men jeg har personlig hatt en tøff kamp med å få hjelp innen psykiske helse- og jeg kan etter en lang og hard kamp konkludere med at systemet der er helt tragisk. Systemet svikter ofte når man trenger det mest. Og det er lange ventelister, kapasitetsmangel, og kort fortalt ofte vanskelig å få hjelpen man trenger- spesielt ved om behovet er mer enn “mild angst, og begynnende problemer”. Noen er selvfølelig heldige og får hjelp, så sier ikke at alle opplever det som meg. Men jeg vet at det er så mange som kjemper en kamp for å bli hørt- og ikke havne mellom “for syk og for frisk” for behandling. Og det er innmari synd at mange ikke får hjelpen de trenger, for det stjeler så mange år av livet til ressurssterke unike mennesker. Og i verste fall kan folk bli mye sykere og vanskligere å få friske når de ikke får hjelp tidlig nok. Og tenk så mange med psykiske lidelser som kunne bidratt til samfunnet om de fikk litt mer hjelp istedenfor å bli sittende “neddopet på medisiner” feks. Og tenk om det hadde vært litt mindre kulde og byråkrati og mer varme, kjærlighet og mennesker.

Man kan ikke sammenlignde psykisk helse med fysisk dødelig sykom- det er to helt ulike ting, der sistnevnte er av en annen dimensjon. Jeg skrev bare om kamp for hjelp til mentale lidelser fordi det er den kampen og delen av helsesystemet jeg har kjent på kroppen. Og såvisst kan det være både vondt og alvorlig med psykisk sykdom også- det er vel derfor de kalles psykisk lidelse. Og psykiske utfordringer kan også gi dødelig utgang- så jeg bagatelligerer ikke det heller. Men det er oftest ett håp om at ting blir bedre. Dere skjønner hva jeg mener..

Det mammapaahjul og det familien går gjennom det kan jeg ikke klare å sette meg inn i- for jeg har aldri vært i den situasjonen. Men det høres helt utrolig tøft ut- mer enn jeg ord kan si.

Jeg har alltid tenkt at alvorlige, dødelige sykdommer som ALS, kreft, og MS gikk forann alt her til lands,og at de gikk den beste hjelpen og omsorgen fra helsevesenet. For det burde jo være slik. Og dette er jo den tryggheten som jeg har tenkt at man har i dette velferdssamfunnet- det at man får det man trenger når man trenger det som mest. Og selv om jeg fikk meg en real sjokkoppvekker når jeg trengte det som mest innen psykisk helsehjelp- så har jeg trodd det fungerte bra når det gjaldt alvorlige somatiske tilstander.

Jeg skulle ønske at samfunnet prioriterte riktig. Jeg har alltid tenkt at det er en selvfølge hva som burde ha høyest prioritert, men det er det tydeligvis ikke.

Og som en digresjon til slutt; Nå som det nærmer seg jul-  se deg litt ekstra rundt. Og ikke bare når det kommer til familien- løft blikket fra telefonen, gi ett smil til den du går forbi på gata- det er så mange ulike folk og situasjoner i jula.

Jeg vil dele noen innlegg fra mammapaahjul som jeg anbefaler å lese;

Ett innlegg jeg anbefaler å les før jul;”Hør min bønn” HERMan kan lære litt mer om ALS; “Spørsmål og svar” HER  Hvor mye må til” HER “Usynlige mennesker bak lukkede dører” HER“Vi trenger en hjelpende hånd” HER“Når forskjellene blir store” HER

 

Ha en fin dag!

(Og hvis ingen har sagt til deg at du er AWSOME idag- så minner jeg om at du er det!)

NÅR MAN IKKE ER VEGANER, MEN VERDIENE ER VEGANSKE.

 

 

Foto pixabay

Jeg kommer sikkert til å høres fullstendig dobbelmoralsk ut etter dette innlegget. Men jeg skal prate om det å synest vegansk kosthold har verdier man er enig i, men å likevel ikke være veganer. 

Jeg fikk en stor øyeåpner for 1-2 år siden etter å ha lest ett innlegg på bloggen til mammasom16 (Jessica Enerberg.) Der skrev hun om hvorfor hun ikke drakk melk. Og hun beskrev det at kuer blir kunstig befruktet (og er gravid hele livet for å kunne produsere melk) og at kalvene ble tidlig tatt fra mora osv.. Ja, dette var med mine ord altså.

Jeg må si at jeg fikk utrolig mange tanker når jeg leste det innlegget, (så takk til Jessica for en real oppvåkning). Men jeg følte meg passe naiv og dum etterpå. For jammen var jeg feilinformert når det kom til kuas produksjon av melk. Og jeg følte at jeg burde visst at kuer kun har melk når de får barn, som alle andre arter.. Det burde liksom være helt grunnleggende kunnskap jeg burde vite.

Foto pixabay

Jeg såg for meg lykkelige kyr på grønne enger sammen med sine kalver. At kuer og geiter nesten alltid hadde melk, og at melka var til for mennesker (som måtte melke kuene for at de ikke fikk melkespreng- *så snille som vi er*).. Jeg hadde nok aldri tenkt over dette så mye altså.. Men jeg hadde nok en indoktrinert sannhet. En samfunnsløgn som jeg hadde kjøpt uten å tenke over det. *Samfunnets tåkelegging.* Og jeg hadde jo alltid blitt fortalt at melk var sunt, melk fikk deg til vokse, melk fikk deg til å unngå benskjørhet, melk var kalsiumkilden, og melk ble du sterk av. Og jeg har alltid elsker meieriprodukt og vært storforbruker. -Yoghurt, smør, oster, sauser, melk, kaffi med melk, sjokolade, is..

Nå som jeg vet litt mer og har gjort min reaseach så må jeg si at hele bildet på matindustrien i hvert fall er nokså endret. Og jeg har lest nok til å la meg skremme over kynismen.For det kan vel ikke kalles annet en kynisme når penger rår over dyrevelferd og det meste annet. Ikke det at det var overraskende, men omfanget var overveldende. (Det er faktisk ikke mulig å forene god dyrevelferd slik man praktiserer veldig mye av matproduksjonen i Norge.)

Ett stort spørsmål når det kommer til matproduksjon er jo politikk– noe som jeg ikke skal gå inn på nå. MEN så er det neste spørsmålet da. Hva gjør jeg som forbruker? Og endret jeg noe etter å ha lest mer om veganismen? Og burde alle ha skyld og skam for å spise kjøtt og animalske produkter? Og er veganere bare på jorde med å gi dyr for menneskelige følelser?

Jeg kommer ikke til å svare på alle de spørsmålene her. (da blir det en bok) Men jeg kan starte med å si at skyld og skam ikke er noe jeg ønsker at mennesker skal gå å kjenne på. Det kommer vel sjelden noe godt ut av i seg selv, og det er heller ikke godt å gå rundt med.. Men jeg ønsker heller ikke at noen skal tre ned lua og ikke ta innover seg noe kunnskap før de tar valgene sine.

Jeg vet likevel at mange sitter med nettopp litt dårlig samvittighet over sine matvalg- og kanskje oftest de som har tilegnet seg kunnskap og som gjør en god innsats i å endre kostholdet litt- men ikke føler de gjør nok. Og de som av ulike grunner står litt mellom ulike hensyn er etter min erfaring de som oftest sier de føler de sliter med samvittigheten. For selv om man får kunnskap som tilsier at man burde boikotte det ene og det andre produktet verdimessig, så kan være mange personlige grunner til at kosthold er ekstremt vansklig å endre på. I hvertfall drastisk- og på kort sikt.

Foto pixabay

For noen mennesker kan det være at de har noen personlige faktorer og helseaspekter de må ta hensyn til- som gjør en drastisk endring i kostholdet vanskelig. (Ja, da prater jeg om folk som ønsker å endre kostholdet, og det er jo ikke alle som vil det.) Det kan feks være mennesker som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser eller andre sykdommer som gjør mat utfordrende. Og det kan være mennesker med mange matallergier. Eller mennesker som har en livsituasjon eller helsesituasjon der det i praksis er vanskelig å få til en livsstil uten animalske produkter på næværende tidspunkt. (hvis det er det de ønsker da)

Jeg vil ikke gå inn på meg i detalj her, men jeg har (som overskriften sier) ikke ett kosthold uten animalske produkter. Og jeg er redd jeg ville slite uten det nå. Noen ganger i livet er ikke tiden for å drastisk endre kostholdet, og heller ikke for å ta noe valg på hvilket kosthold man vil ha på sikt. Men etter at jeg fikk mer kunnskap har jeg blitt mer bevisst. Og jeg begynte en dag å redusere kjøtt, som ble sjeldnere og sjeldenere. Og utenom oster og sjokolade så har jeg ikke hatt like mye meieriprodukt som før de siste åra. Så selv om jeg sier at jeg føler meg litt dobbelmoralsk, så gjør jeg jo faktisk endel in action også, om ikke alt- så det er ikke bare ved tanken. Og jeg er ihvert fall ærlig om hvor jeg står.

Jeg deler egentlig mange verdier med veganismen. Og veganerne vinner glatt på de fleste argumenter på dyrevelferd og miljø etter mitt syn. Men jeg skulle ønske samfunnet var slik at dyrevelferd innen matproduksjon var helt naturlig, (som jeg naivt har tenkt det var. Evt ikke tenk på.) Tenk om all mat man kjøpte i butikken garantert kom fra dyr som hadde ett fullverdig godt liv..

Men jeg vet jo godt at det er umulig med det forbruket og etterspørselen man har idag av kjøtt og animalske produkter (tross at det meste blir kastet :() (Og det er utrolig trist å tenke på all melken som blir kastet- jeg vil ikke at samfunnet skal være slik…..) Og jeg forstår virkelig ikke hvorfor burhøns er lov i det hele. Og hvorfor er det lov at en ku må være gravid HELE livet for å produsere melk, og at man til og med bruker råmelk fra noen istedenfor at kalven får den. Jeg hadde hvertfall ikke kunne vært bonde- for jeg hadde streika, haha. Og ja, jeg vet at mindre melkeproduksjon hadde betydd mindre sjokolade på frøkena. Men det skulle jeg overlevd om samfunnet gikk den veien, tross ett ekstremt hardt offer. 😉

Som en digresjon må jeg si at det er rart at folk er så ekstremt hundepoliti. For om noen lar hunden sin være litt for lenge alene hjemme eller er slem med den, da kommer hundepolitiet på furumene med en gang. Men.. det er forskjell på dyr ja..

Foto pixabay

Det som ellers er så vanskelig med kosthold, er at mat er tradisjoner, mat er kultur og mat er helse og mat er næring. Og nå prater jeg på ett generelt plan altså.. Man har jo hele livet blitt oppdratt og lært opp til hva som er ett riktig og sunt kosthold. Og plutselig så kommer en grønn bevegelse som skriker høyt om miljøet, dyrevelferd og matproduksjon.

Og jeg kan forstå at dersom man har spist kjøtt hver eneste dag i 60 år, så er det ikke så mange som er åpen på den alderen til å endre kosthold. Og min oppfatning er at unge mennesker er mest åpne for nytenkning, (selv om det naturligvis er bevisste mennesker som endrer kosthold som er godt voksne også..)

Men for de som ønsker å endre litt på kostholdet så tror jeg litt på gradvis endring, og ikke en drastisk endring fra en dag til dag. Det vil si, å for eksempel kutte ett og ett produkt. Eller redusere litt og litt.

Og det er jo ikke slik at man ikke er en bevisst forbruker selv om man ikke er perfekt og hundre prosent har ett bærekraftig kosthold.Og dersom man er kjøttspiser og velger å begynne med en kjøttfri dag i uka er det bedre enn ingenting. Og så utvider man kanskje det til fire kjøttfrie dager i uka, så kanskje syv dersom man ønsker å bli kjøttfri.. Og å velge egg fra økologiske høner er bedre enn fra burhøns- hvis man først velger å ha egg. Og å redusere meieriprodukt 70 prosent er jo en god start om man ikke kutter tvert. Og det er litt trist om man kjenner mer på dårlig samvittighet for det man ikke gjør, enn å se at man stadig har gjort noe bra. Og ja, jeg er sikkert dobbelmoralsk på enkelte ting- men jeg prøver ikke å være det. Dette med matproduksjon og kosthold er så komplisert for det går på både politikk, verdier, helse, dyrevelferd, miljø, kultur og tradisjoner. Og jeg synest dette temaet er litt vanskelig. Men jeg håper at man kan støtte hverandre og ikke dømme og være matpoliti- for det kan være så mye man ikke vet. Så får hver og en finne ut av hva som er rett for de.

 

Har du noen tanker?

ER DET EN RIKTIG AVGJØRELSE?

NRK/ FOTO: CARINA JOHANSEN / CARINA JOHANSEN

Ikveld leser jeg på nyhetene at Durek Verrets bok “Spirit Hacking” ikke blir utgitt i Norge likevel. Og grunnlaget for denne avgjørelsen fra Cappelen forlag er mye på grunn av avsnittene der han skriver nokså kontroversielt om kreft og kreftbehandling.

Jeg skrev jo ett litt kritisk innlegg om tanker rundt boken bare for noen dager siden, HER, så derfor tok jeg opp tråden nå..

På en måte ble jeg litt lettet når jeg leste at boken ble stoppet. For det viser kanskje at sunn fornuft og etikk i denne sammenheng går over kommersielle krefter. For jeg tipper jo det ligger litt penger i den boka.

Men hva synest dere om denne avgjørelsen om å kansellere utgivelsen- sånn iforhold til ytringsfrihet, og det å ha ytre tanker som ikke er helt A4 i samfunnet? Er det en riktig avgjørelse av forlaget?

Jeg lurer på om Martha Louise vil få noen spørsmål fremover også, ettersom hun reklamerer for en bok på instagram som “kan inneholde skadelige og støtende innhold” ifølge flere artikler. Altså, jeg tror ikke det får noe konsekvenser på noen måte. Men det gir jo ett kraftig signal når boken ikke blir utgitt.

Ellers så hadde det jo selvfølgelig vært ideelt om Cappelen tok denne avgjørelsen FØR de la ut boka for salg og trykte opp eksemplarer.. Men bedre sent enn aldri. Likevel er det nok sikkert trist for bokforfatteren også, og antagligvis overraskende at ting snur i siste liten. I forhold til NRKs artikkel HER er jeg litt usikker på om boken ikke blir gitt ut i Norge i det hele (det står i artikkelen) eller om dette kun er Cappelens avgjørelse- mens boken kan bli gitt ut på andre norske forlag. Jeg tror andre forlag kan ta opp stafettpinnen hvis de vil.. Så det blir spennende hvor “etiske” de andre forlaga er, og om de havner på samme avgjørelse 😉

Man kan sikkert diskutere avgjørelsen frem og tilbake- og reflektere rundt hvilke meninger som blir akseptert og ikke i samfunnet- og hvem som har makt til å bestemme sannheten i ett innhold, hvor stor makt det vitenskaplige har over det mer svevende- og hva som får publiseres.

 

TANKER?

DUREK VERRETS NYE BOK..

Jeg må nevne Durek Verret en gang til.. Jeg har allerede skrevet om han forrige uke HER og HER.

For som dere kanskje har fått med dere har Durek Verret lansert ny bok denne uka. Dagbladet har en oppsummering HER. Og jeg skal ikke skrive ett veldig langt innlegg, men jeg vil bare lufte noen tanker..

Boka til Durek Verret kom som sagt ut idag og inneholder alt fra personlige historier til spiritull veiledning.

Det er jo litt vanskelig å skrive så mye om “sak uten å skrive om person” her, for det er så tett flettet sammen når han skriver ut fra seg selv. Men jeg får prøve å skrive litt varsomt.

Jeg har ikke lest boken, og tar med i betrakningen at mediene jeg har hentet informasjon fra kan ha dratt ting ut av konteksten og utlevert det “verste”. Men innholdet i Verrets bok må uansett sies å være meget kontroversielt.

Jeg kan starte med å si at jeg ikke er en person som ikke ser ned på alternative behandlingsformer generelt. Jeg tror man trenger de som har en annerledes tilnærmning til menneskers helse også og ikke bare den vitenskapelige. Jeg tror det er mye mellom himmel og jord, og jeg har ingen betenkligheter med å tro at noen mennesker kan ha spesielle evner, som for eksempel Snåsamannen. Men jeg tror også man skal være kritisk. Og selv er jeg nok ekstra kritisk til “alternative tjenester” som selges dyrt til  sårbare mennesker og dødssyke mennesker.

En av de tingene Duret Verret tar for seg i boken er kreft. Og det må sies å være nokså kontroversielt å for eksempel hevde at barn påfører seg selv kreft.  Og jeg lurer veldig på om det finnes noen barn som har fått påvist kreft som har fått det kurert eller kreftsvulster minket av slike lignende behandlingsmetoder Verret har tro på? Det er nok litt vanskelig i 2019 å ikke være litt meget skeptisk til disse uttalelsene.

(Verret Derret) kan også opplyse om at kreft er selvpåført, og tilbyr behandling gjennom å spørre kreftsyke: «Why do you want this cancer?». Durek innrømmer at noen da blir opprørt, men at dette er langt enklere med barn som har påført seg selv kreft. De svarer ærlig og redelig; «Because I don’t want to be here anymore.» / Dagbladet

For å hoppe til neste punkt. Det at folk med “evner” tar seg litt betalt for sine tjenester om de får mange klienter kan jeg forstå. De må jo få mat på bordet de også. Men mitt inntrykk er at Durek Verret oppererer i rikmannsmiljøer og at det er store penger isving. Jeg skal ikke spekulere noe utover det Verret skriver selv, men hvis de fleste klientene er millionærer, så høres ikke ut som de må reise å redde noen på andre siden av jorden å redde noen fattige så ofte hvertfall.”

Ellers forteller Durek at hans klienter stort sett består av millionærer og billionærer. Disse er ikke lykkelige kan han fortelle oss, for penger blir du ikke lykkelig av. Her er han riktignok høyst tvetydig. Penger er ifølge ham «wonderful energy», og svarer kritikere som mener han som sjaman ikke må ta penger for sine tjenester. Tvertom, sier Durek. En sjaman må ha penger. Hvordan ellers kunne «gi» – eksempelvis hive seg på et fly til den andre siden av kloden for å redde en klient. Han gir også tips til hvordan bli rik. Da skal du sette deg med bena i kors, hviske et pengemantra og visualisere dollartegnet med hendene i et blått magnetisk lys. Dette ritualet må gjentas ofte for å lykkes./dagbladet

Når det gjelder renselsen av vagina iform av sexpartnere blir det forklart i boken- at årsaken er at ånder fester seg til vaginaen og må renses bort. Og kjønnsykdommer mener Durek Verret kommer fra ånder og dårlig samvittighet og skam. Ja, jeg skal ikke prøve å gjenforklare. Men jeg fikk noen rare bilder i hodet. hehe.

Det kan dreie seg om å rense deg for slagg fra mange seksualpartnere. Det kaller nemlig på «succubier», noen slags vesener fra underverdenen. Disse blir du kvitt gjennom å gni olje og en magnetisk stein på underlivet./ Dagbladet

Boken skildrer ellers litt om Dureks oppvekst. Han har tydelig hatt en tøff barndom som trolig har gjort at han er der han er idag. Jeg kan gjengi ett utdrag fra Dagbladet:

“Da Shaman Durek var fjorten år kom en trollmann kom inn på rommet hans. Den fløy rett gjennom ham, og brente et hull i kroppen hans. Da han lå i en blodpøl ble rommet fylt av en armé av engler. En av dem sa: «This is the child of light who has come to wake up the people?». Hånd i hånd, forteller Durek, bekjempet de to de mørke kreftene med kniver og magiske våpen.(..) Han forteller at han forsøkte å ta livet sitt som sekstenåring, og ble diagnostisert som både schizofren og bipolar. Han ble innlagt, men da han kom ut ble han reddet av hunden Dexter. Dexter hadde telepatiske evner og lærte Durek det han kaller en sjelesamtale.  /Utdrag dagbladet

Det er nok ikke til å stikke under en stol at enhver norsk tenåring som foralte Dureks historier trolig ville blitt diagnotisert med shizofreni eller fortalt de nok hadde en psykotisk episode. Men jeg skal ikke si noe om Durek hadde en spirituell opplevelse eller ei, eller si noe rettet mot Verret her. Men jeg kan ta en generell samfunns- digresjon..

Jeg har flere ganger tenkt at vi som samfunn har nokså bekrensede rammer for hva man anser som frisk og normalt hos mennesker. Alle som opplever eller hører unormale ting er jo ifølge vår kultur syke, og det er lite rom for det alternative og sprituelle generelt i helsevesenet. Jeg har heldigvis aldri opplevd å ha psykose-episoder.  Men har dere tenkt over at det faktisk helt svart hvitt på noen områder hva som er innafor og utenfor? Eller hva tenker dere?

For å avslutte så synest jeg Verret er modig som går mot strømmen og skriver det han tror på selv om kritikken hagler. Men jeg tror også man må være litt kritiske og sette spørsmålstegn ved folk som er svært karismatiske og tar penger for- og gir råd om ting som “kreftbehandling” og sprer teorier om nødvendigheten av “vaginarenselse”. Han har fått stor PR- og pressedekning i sine prosjekt, som egentlig gir større rom for å holde på med virksomheten sin.

 

TANKER?

Durek Verrett UTBRODERER SEXLIVET

Hva skjer med verden idag?

For de som ikke har fått det med seg gjennom nyhetssider idag, så har prinsessens nye kjæreste gjennom en podcast kommet med nokså detaljerte beskrivelser av sexlivet sitt. Så jeg vil skrive litt om hva jeg tenkte når jeg leste om dette..

Jeg har skrevet om Prinsessens nye kjæreste tidligere, men da helt i starten når forholdet ble kjent. Og jeg mente da først og fremst at valget av kjæreste var helt opp til Martha Louise, og at det var hyggelig hun hadde funnet kjærligheten.Og jeg mener fremdeles at det er Marthas business hvem hun er sammen med. Men jeg må innrømme at jeg har blitt litt skeptisk til Durek Verrett gjennom ett par medieoppslag. Jeg skal holde mine skeptiske tanker for meg selv- for det er meget godt mulig jeg tar feil. Men jeg håper bare at prinsessen har funnet en person som er god for henne og som er “ekte” og ikke vil komme til å gi noen ubehagelige overraskelser.

Men tilbake til overskriften og sexuttalelsen…

Det er kanskje ikke så mye som hadde overrrasket meg med Durek Verretts uttalelser. Han har jo allerede kommet med ganske kontroversielle avsløringer om tidligere forhold. For eksempel det at han har vært i forhold til både menn og kvinner. Akkuratt det med legning tror jeg de fleste i Norge synest er ok i 2019, tross ikke helt A4 akkuratt i kongefamilien. Men det å beskrive det nåværende sexlivet  sitt synest jeg imidlertid var litt overraskende.

Jeg lurer litt på om kongepartet satte kaffien i halsen når de hørte om dette. Og det har vært endel mediecirkus rundt prinsessen det siste halvåret, så jeg kan ikke tro det jubles i kongehuset.

Det å være åpen om sexlivet sitt har man jo rett til om det er noe begge parter ønsker. Ingen dør av å lese om andres sexliv. Og noen er mer åpne enn andre.

Men jeg aner ikke hvordan prinsessen stiller seg til uttalelsene til Verret og hvorfor de eventuelt bestemte at det var en god ide å dele slike private ting.

Jeg hadde personlig ikke likt om en kjæreste av meg hadde brettet ut sexlivet i en podcast. Ikke engang til naboen for den slags skyld. Og jeg hadde heller ikke brettet det ut på egen blogg ettersom jeg synest det kan være privat. Men som offentlig person og del av kongefamilien er det jo enda mer spesielt å velge å dele ting fra soverommet.

Jeg respekterer at andre er mer åpne på å dele sexlivet sitt. Men man må alltid tenke på om det kan ha konsekvenser eller ha noe å si for andre. Når man har en fot innenfor kongehuset vil alle uttalelser kunne påvirke andre enn en selv. Og Martha har også tre unge døtre fra barne til ungdomstrinnet som muligens ikke vil synest dette er sånn veldig artig.

Det kan være at noen som er helt uenige med min kritikk og tenker at “sex er helt naturlig” og at det er bra med åpenhet og å bryter barrierer. Og en viss åpenhet er bra. Men kommer det noe positivt ut av om de gir hele Norge bilder i hodet. Av og til må man tenker lenger enn til sin egen snute? Og da mener jeg litt mer enn hva som er bra for en selv. Og det kan virke som han skryter av egen utholdenhet? Eller er det noen som vet hvorfor han ønsket å ta opp emnet i podcasten?

– Noen ganger har jeg sex tre til fire ganger om dagen, og kjæresten min er alltid sånn «skal du komme?» og jeg bare «nei, men jeg skal gi deg så mange orgasmer som du vil, vi kan holde på i et par timer om du vil, jeg bryr meg ikke, men jeg skal ikke komme», og etterpå går jeg og mediterer og strekker ut og gjør alle disse tingene. Ifølge Verrett spør kjæresten om «han er sikker på at han ikke vil ha utløsning», men 44-åringen forteller at han ikke trenger det, og heller «sirkulerer det tilbake i kroppen».- Og så er det tider hvor jeg vil komme som en gal person. Jeg er veldig ekstrem på den måten, sier han videre. (Verret, Utdrag fra se og hør)

– Sier du noen gang til henne at «du kan ikke få meg til å komme» bare som en utfordring? vil Asprey vite.– Hun prøver, hun prøver, hun prøver virkelig, det bare fungerer ikke. Jeg har i årevis studert tantra i hver eneste form av seksuell nytelse, og hvordan det er knyttet til kroppen. (..) (utdrag nettavisen)

 

HVA ER DERES TANKER?

Jenteprisen, Kari Jaquesson, transer, netthets.

Jeg fikk med meg nominasjonene rundt jenteprisen og diskusjonen rundt Kari Jaquesson. Jeg ble derfor litt nysgjerrig på hva Jaquesson hadde skrevet som opplevdes så hetsende at andre nominerte trakk seg. Så jeg gjorde ett googlesøk å havnet på twitter.

Jeg ble litt sjokkert. For jeg tror twitringen til Jaquesson ligger over nivået til Donald Trump.. eller der omkring. Og jeg synest det er trist når offentlige personer henger ut eller ytrer ekstreme holdninger ovenfor sårbare mennesker eller grupper.

Det er spesielt Greta Thunberg/klimakrisen og transer som virker til å gå endel igjen på twitterprofilen til Jaquesson. Og Gretas utseende blir feks omtalt som en 11 årings og hintet til “downs.”

Transer blir gjentakende hengt ut eller satt spørmålstegn til. Og jeg synest det er langt over grensa å ta ett privat facebookbilde  av en transperson uten tilatelse å skrive uthengende “Er dette en kvinne?”

Det jeg synest er ekstra alarmerende iforhold til å henge ut transersoner er at dette er en meget sårbar gruppe. Gjennom historien har det vært utøvd mye vold og hets mot transer. Selvmordsraten er høy. Og det er en LANG vei å gå for til at samfunnet aksepterer og respekterer disse “ikke A4 menneskene” (ut fra samfunnets målestokk.) Jeg synest selv det er litt rart og uforståelig at mange er så slemme med noen som er litt annerledes. Ett menneske er ett menneske, og så lenge “hjertet er godt” så er det vel ingen trussel for noen om personen identifiserer seg med det eller det kjønnet, eller bruker dametruse når de “burde” brukt bokser..

Veldig høyreekstreme holdninger mot transer tror jeg dessverre kan være smittsomt, på samme måte som rassistiske ytringer. Og når det kommer til transpersoner så trenger vi nok mer aksept for alle mennesker- og mer kunnskap.

Selv må jeg si at jeg ikke er ekspert på temaet om å være “født i feil kropp” eller de som er trasvisitter. Men jeg klarer ikke forstå hvorfor noen synest det er noe provoserende med transpersoner generelt.

Jeg tror åpenhet ville hjulpet mye. Og det er jo ikke så veldig rart at mange transer er “skaptranser” eller lever med det i skjul, fordi de er livredde for reaksjonene og hva folk vil tro om dem.

Målet med dette innlegget er ikke å få igang en diskusjon rundt Jaquesson, men å filosofere rundt det at noen kjente personer faktisk netthetser. En av de største offentlige personer som gjerne får over grensa iblant i sin twitring er Donald Trump. (Men han får eventuelt få sitt eget innlegg.)

Jeg synest det kan være litt alarmerende når store profiler er veldig ekstreme i sine meninger- og da gjerne meninger om sårbare grupper. Og det er en gråsone mellom å skrive netthets og ytre veldig ekstreme holdninger. Og noen ganger skiller ikke folk sak og person. For det er oftest greit å ytre sin mening om en sak (la oss si klimakrisen, og en mening om at det er hysteri og at man ikke er enig med thunberg) enn person (hvordan thunberg ser ut).

Jeg synest det var riktig å trekke Jaquessons nominasjon til jenteprisen, og forstår at andre nominerte reagerte. (Bildet øverst i innlegget er av noen av de som reagerte)

Det kan godt hende Jaquesson gjør veldig mye bra for kvinner på andre områder (jeg har desverre har jeg ingen kjenskap til hvorfor hun ble nominert i utgangspunktet.) Og jeg er nokså enig med Jaquesson i flere andre av meningene hennes. Så jeg har ingen svart hvitt syn, men hets er ikke greit. Man må være sin rolle bevisst, og dess større påvirkningskraft dess viktigere.

 

HAR DU TANKER OM OFFENTLIGE PERSONER SOM  NETTHETSER ELLER ER VELDIG EKSTREME I HOLDNINGENE DE YTRER?

 

Når er det greit å klage på resturant? Og på hva?

Photo by Pablo Merchán Montes on Unsplash

Jeg har “klaget” på resturant to ganger i mitt liv.. (som min hukommelse klarer å spa opp nå hvertfall..) Jeg kan fortelle hvorfor jeg klaget. Men jeg vil gjerne vite hva DERE synest er grunner for å klage/ikke klage på restaurant!:-) Har du noen gang klaget på maten?

Jeg kan starte med å fortelle om en av de to gangene som jeg klaget. Og om jeg skal være helt korrekt så var det vel egentlig ikke jeg som klaget, men min daværende kjæreste. Men vi ble enige om det sammen etter litt frem og tilbake fordi maten nesten ikke var lunken engang -men kald, og det var en relativt dyr resturant. Men det ble klaget veldig vennlig og forsiktig.

Serviøren tok maten tilbake for å varme den.. Men dersom jeg husker riktig var den nokså kald når de kom tilbake med den også, haha. Men tror vi bare “jaja, litt bedre”, og vi fikk faktisk gavekort fra resturanten. 🙂

Jeg vet at man har sine rettigheter på resturant og at man gjerne må klage om det er noe galt. For resturanten vil jo tross alt at kundene skal være fornøyd- og ikke at de skal spre dårlig omdømme. Men selv vegrer jeg meg litt på å klage og hadde nok bare gjort det hvis det føltes veldig logisk å gjøre det. Og jeg og han jeg var på restaurant med når vi fikk kald mat, vi delte litt samme måte å henvende oss til resuranten på og gikk flere runder før vi forsiktig sa ifra.

Men jeg har også vært på resturant med mennesker jeg kjenner godt som jeg helt ærlig har villet synke ned i jorda når jeg har vært på resturant med. En gang ble det kjeftet og klaget så høytlytt og sint til servitøren at jeg fikk helt vondt inni meg. Jeg husker ikke detaljene på hva det ble klaget på.- Men det var faktisk veldig ubehagelig å være vitne til og  være på samme bord som. Det er litt unaturlig for meg at noen tenker at det er helt ok å “kreve sin rett” høylytt å gi skyldebøtte på en stakkars serviør. Det er jo ikke han som laget maten engang..

Når det gjelder hva som faktisk er god grunn til å klage så vet jeg ikke noe fasit. Jeg vil jo si man bør si ifra;

-Om maten er veldig kald

-Om man får feil rett eller noe annet enn det man bestilte

-Om man får noe i maten som man har gitt beskjed om at man ikke tåler

-Om det er kjøtt i vegetarretten

-Om man misstenker at en stor ingrediens er utgått, muglet, gammel, smaker noe annet enn naturlig er…

Er det flere ting dere kommer på?

Selv har jeg som sagt ikke hatt som vane å klage på resutanter. Men den andre gangen jeg klaget skal jeg skrive ett eget innlegg om. Men det handlet om hygiene. Jeg klaget da ikke fra til serviørene, men skriftlig tilbakemelding til resturanten. Men det er mange år siden, og vet ikke om jeg hadde brukt energi på tilbakemelding på slikt idag. Men akkuratt veldig dårlig hygiene synest jeg nok personlig ofte er mer problematisk. Men den enkleste løsningen er jo ofte å bare finne ett annet sted å spise neste gang..

 

HAR DU KLAGET PÅ RESTAURANT FØR?

 

INGEN I NORGE ER FATTIGE- DET HANDLER BARE OM PRIORITERING?

Jeg fikk inspirasjon av Gryendes sterke meninger (innlegg her) til å reflektere litt rundt fattigdomsbegrepet. For finnes det fattige i Norge, eller er ordet fattigdom forbeholdt u-land? Klager nordmenn seg bare over litt dårlig råd og av å ikke kunne unne seg “luksus?”

Jeg vil først starte med å definere fattigdomsbegrepet før jeg skriver min mening rundt hvorvidt det finnes fattige i Norge. Fattigdomsbegrepet skiller nemlig mellom Absolutt fattigdom og Relativ fattigdom.

Absolutt fattigdom innebærer at man ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær og hus. Mennesker som lever under fattigdomsgrensen på 1,90 dollar om dagen regnes som absolutt, eller ekstremt, fattige. 767 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom (SDG Progress Report 2017)

Relativ fattigdom er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i. For å skille fattige fra ikke-fattige trekker man en fattigdomsgrense. Alle som har mindre midler enn fattigdomsgrensa sier vi er fattige, mens ingen med mer midler er fattige.(SDG Progress Report 2017)

Fattigdomsgrensa i Norge er for en husholdning 196 000 kroner i året. 235 200 ifølge EU (..) Statens Institutt for Forbruksforskning – SIFO– anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6 500 kroner i måneden for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet. -Wiki

Når man lever i fattigdom har en ikke mulighet for å bestemme over egen livssituasjon.

Så hva er mine tanker rundt fattigdom?

Når jeg gikk på folkehøyskole dro jeg til Kenya i forbindelse med ett “bistandsprosjekt” skolen hadde der nede. Og denne turen, og møte med slum og barnehjem, ble veldig sterkt og en “vekker” for en 19 åring fra Norge. Året etter søkte jeg meg inn på ett studie som het “Interkulturell forståelse” der jeg på ny tok turen til Kenya og også til Ethiopia . Jeg opplevde ekstremt mye de månedene som satte dype spor.

Jeg såg barn med store oppblåste mager pga av proteinmangel. Jeg overnattet ett sted vi ble servert bananpalmegrøt- (altså stammen av treet.) Og jeg får fremdeles dårlig samvittighet av å si at det er noe av det verste jeg har smakt- for det var det disse hadde å spise. Jeg møtte en mor som jeg aldri vil glemme som hadde AIDS og var kjemperedd for hva som ville skje med hennes små barn. Jeg sov på gulvet i en jordhytte. Jeg besøkte ulike barnehjem der barna var de søteste, men så skitne og med alfor få ansatte til å at jeg tror de fikk så mye oppmerksomhet de burde hatt. Jeg var på barnehjem med små unger med AIDS. Jeg gikk gjennom ulike slummer. Og jeg husker at jeg ble overrasket over å høre at de faktisk måtte betale skyhøyleie for å bo i ett lite blikkskur. Jeg såg ellers unger som tigget etter mat og barn som var for fattige til å gå på skole..

Dette var bare noen eksempler for å si;  Jeg har sett “absolutt fattigdom.” Og av og til får jeg lyst å hyle av at verden er så urettferdig. MEN jeg har selvfølgelig aldri levd under absolutt fattigdom selv og kjent det på kroppen. Jeg er privilligert som kommer fra Norge, så dette er det nærmeste jeg kommer livserfaring rundt absolutt fattigdom.

Mine egne fordommer rundt “fattige i Norge”

Året etter studieturen til Kenya og Ethiopia startet jeg på sosionomstudiet (Jeg gikk der bare ett år før jeg hoppet av- men tok andre året noen år etter…) 

Jeg husker at jeg hadde endel fordommer når jeg begynte på sosionom. Jeg var jo relativ ung,(21 år) og jeg var frisk og jeg var veldig aktiv. Så selv om jeg nok var veldig omsorgsfull så manglet jeg nok litt livserfaring og forståelse for enkelte ting som jeg har idag. Det var både litt vanskelig å forstå at noen ikke kunne gjøre noe iform av arbeid, og jeg sammenlignet nok mye litt utfra der jeg da var selv i livet. For dersom jeg som “fattig student”  klarte meg utmerket måtte vel de som hadde 200 000 i året klare seg?

Men det var så mange faktorer jeg manglet….

Jeg husker noen diskusjonsemner på sosionomstudiet var “Hva bør være minsteytelsen til uføre”, “Hvilke goder trenger ett menneske, og hva er luksus” Og bør en fattig familie bør få dekket sommerferie eller aktiviteter til barna?

Finnes det noen i Norge fattige?

Ti år senere så er jeg selv “fattig” iforhold til definisjonen av relativ fattigdom. Og jeg er for syk til å jobbe.. hvertfall på en stund.

Jeg pleier ikke å tenke på meg selv som “fattig”, og jeg klager lite om min egen situasjon rundt dette. Så jeg skal ikke skrive veldig mye om meg selv her, men mer generelt om Relativ fattigdom. For så lenge ingen uforusette ting dukker opp klarer jeg meg stort sett “fint.” Men det er helt klart at jeg var MYE rikere og friere selv som “fattig student” enn jeg er nå. Men hvis jeg skal si en ting som er verst med det å være for syk til at man kan jobbe ut fra ett relativt fattigdomsperspektiv- Det er at dersom det ikke går rundt noen måneder så kan man ikke bare ta “en ekstra vakt”. For når jeg var student tok jeg jo bare noen ekstra vakter om jeg sparte til noe eller det kom noe uforutsatt. Og det er vanskeligere å spare til noe man ønsker seg, og det er veldig mye man unte seg før som ofte må nedprioriteres.

Jeg vet at mange med ufrivillig dårlig råd over tid nedprioriterer; Ferier, reiser, kan ikke overnatte en eneste natt på hotell, går ikke lenger på resturantbesøk- har ikke vært hos friøsør på mange år- går aldri på kino- teater- kjøper kun klær på salg eller lavpris- dropper alle fritidsaktiviteter, stresser ved  bursdager, jul og bryllup pga gaver osv. Men så tror jeg mange også ville tenkt at “Dette er jo luksusting”, mens andre ville si at det å klippe seg hos frisør en sjelden gang er noe alle mennesker bør ha rett på.

Jeg er enig i at jeg nok ville brukt begrepet “fattig” om i Norge- men det finnes noen jeg vil si er fattige- og det finnes svært mange som sliter med dårlig råd. Og det finnes faktisk folk som går sultne iblant og folk som sover ute her til lands også- selv om de aller fleste har rett på ett minimum fra staten.

Min definisjon av fattigdom i Norge; Jeg tenker selv at dårlig råd blir ett fattigdomsproblem (utfra norsk standard) dersom man er ufrivillig fattig over tid- og uten å kunne gjøre noe med det. Og en annen faktor er dersom man bekymrer seg slik for hvordan ting skal gå rundt at man blir syk av det både av stress og av at man kanskje sparer man inn på å spise altfor lite og ikke unne seg noe frukt, grønt og næringsrik mat.

Man kan aldri sammenligne absolutt fattigdom og relativ fattigdom- for de fattigste har det verre på de aller fleste måter. Men det rare er at det var mye mer glede, samhold og store smil å spore hos de fattige i Kenya enn hos mange ensomme og syke i Norge? Og jeg følte også mange fattige der delte mer av de de hadde, mens “who gives the *” om en  “fattig nabo” i Norge? Her er man veldig sin egen lykkes smed, og den største og mest utbredte fordommen blant nettroll tror jeg er at “De som klager på dårlig råd i Norge er dårlige til å prioritere”.

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. – Arnulf Øverland.

Handler fattigdom i Norge om dårlig evne til prioritering?

Jeg tror svært ofte at de som har sterkest meninger om andres dårlige prioriteringer er de som aldri har opplevd søvnløse netter på grunn av at ting rett og slett går i minus hver måned- uten at bruker penger på noen “ufornuftige ting.”

Det som kan ugjøre en krise over lang tid kan for eksempel være at vaskemaskinen røk. EU kontrollen ble dyr.. Og kanskje det kom noen ekstra legetimer og dyre medisiner som man måtte betale akkuratt den måneden.

Men allerede her hører jeg for meg noen tenker “Er personen fattig og har BIL” For bil skal ingen syke ha kan man lese på nettformumer !!- ikke engang om de bor på vidda og trenger den for å pendle til behandling eller å i det hele komme seg ut og på butikken.

Jeg kunne sikkert skrevet 10 000 ord, men jeg skal snart avrunde.. Dersom dette temaet om fattigdom i Norge (eller svært dårlig råd over lang tid) er interessant for noen, så kan jeg vurdere å skrive flere lignende innlegg.

For eks gjennom en “case” der jeg prøver å gi ett konkret bilde av “hvorfor situasjonen for noen ikke handler om prioritering.” For jeg synest det er veldig synd at det er så mange fordommer rundt fattigdom i Norge som slår alle under samme kam.

Jeg er sikker på at det er noen man alle kan være enige om at er dårlige på å prioritere det de har i måneden. Og det kunne sikkert irritert meg selv også dersom noen for eksempel klaget på dårlig råd men spiste på resturant hver dag og pusset opp huset hver måned. Men de fleste som “klager” på dårlig råd har det  jo ikke sånn. De må gjerne gjøre vanskelige prioriteringer; Som å takke nei til bursdager, sosiale settinger og fritidstilbud til barna, eller spare inn på mat.

Det å tenke at alle syke som sliter med å få ting til å gå rundt er mindre flinke til å prioritere enn andre, det blir litt arrogant? For jeg tror de fleste gjør sitt beste og at de fleste gjør gode prioriteringer selv om det alltids er unntak.

Og de som er syke og ensomme i Norge er dessuten de som kanskje mest av alle skulle hatt råd til å unne seg litt ekstra i hverdagen og kommet seg mer ut. Gjort aktiviteter som hadde gjort godt for helsen psykisk og psykisk. Unt seg en frisørtime for å følt seg vel. Fått en ferie en sjelden gang som faktisk kan gjøre underverker på psyken. Kunne unne seg sunn næringsrik mat og grønnsaker istedenfor å spare inn på maten. Og mye fint i livet er gratis- men det koster også å leve.

Konklusjonen min er at det såvisst er folk som sliter i Norge også og har reelle bekymringer som er svært belastende. Men det er en grunn til at fattigdomsbegrepet er delt i to- absolutt og relativ fattigdom. Fordi det er to forskjellige ting som ikke kan sammenlignes. Men det betyr likevel ikke at relativ fattigdom ikke skal bli tatt på alvor i de tilfellene der det er en stor belastning og begrensing i livene til de det gjelder. Og det er lov å være rause- og dempe fordommene litt.. 

 

HVA ER DIN MENING; FINNES FATTIGDOM I NORGE?

HANDLER FATTIGDOM I NORGE MEST OM PRIORITERING?