Er selvmord ett valg?

Photo by nikko macaspac on Unsplash

De siste årene har jeg flere ganger lest overskrifter i nyhetene som;

“Xxxxx valgte å ta sitt eget liv.”

Jeg lurer litt på hvorfor man nesten alltid bruke ordet VALG når man beskriver selvmord. Jeg lar meg noen ganger provoserer litt av dette, og ønsker å skrive litt rundt hva jeg tenker kan være problemastisk med denne ordleggingen når vi prater om selvmord (ut fra mitt personlige syn).

Jeg vet at dette er ett meget sensitivt emne, og mange mulig er uenig med meg her. Men jeg vil likevel utfordre denne “valg”- formuleringen litt..

Når vi leser nyhetene ser jeg at det ofte er stor forskjell på hvordan man formulerer seg etter om noen dør av selvmord, i motsetning til av fysisk sykdom.

Man kan lese om “xxxx som tapte kampen mot kreften..” Mens selvmord  har jeg sett at ofte blir formulert som enten at personen er gått bort, og at dette er en privat. Eller at xxxxx valgte å ta sitt eget liv. (Åpenhet om årsak, men veldig ofte bruk av ordet valg).

De personene som dør i selvmord føler jeg sjelden får cred for “kampen” de mest sannsynlig har hatt. -For der fokuseres mulig mer på tapet av kampen, eller svakheten eller årsaken i personen som gjorde at de bikket under. For hvem har ikke hørt formuleringer som at “selvmord er en svak handling?”.

Det er naturligvis forskjell på selvmord og en fysisk dødlig sykdom, der det i fysiske tragedier ofte ikke finnes noen valg, kontra med selvmord der mange i utgangspunktet og teorien kunnet hatt ett valg. – Men til felles er likevel en kamp om overlevelse, der man gjerne blir svakere og svakere dess lenger man kjemper.

Det fysiske er nok lettere å forstå for folk flest. Og jeg tror ikke alle vil ha evnen til å sette seg inn i hvordan tilstandet ville vært og hvordan det ville kjennes for én som var kommet til ett slikt punkt. Og mulig at flere indirekte mener at de menneskene som hadde ett valg om å leve, ikke fortjener helt samme sympatien fra samfunnet dersom de går bort- som de som ikke hadde ett valg? For de kunne valgt livet, men valgte det motsatte. De hadde ett valg.

Pixabay, photo.

 

Er selvmord ett valg?

De fleste handlinger ett menneske gjør er i bunn og grunn ett “valg.” Men likevel så tenker jeg at det er mange tilfeller der dette med “valg” kan diskuteres når det kommer til selvmord. – Og hvordan defineres egentlig ordet “valg” når det kommer til selvmord? Prater vi da om ett rasjonelt valg, eller omfatter det også urasjonelle valg? Eller er ikke det så nøye i hvilken kognitiv tilstand personen var i, og hvorvidt dømmekraften mulig var kraftig redusert i øyeblikket, eller i verstefall under null kontroll?

Kanskje vi setter grensen på ett rasjonelt valg på selvmord til de som hører stemmer som sier at de skal gjøre noe som det “friske  ego” aldri ville gjort? – Eller holder det med for eksempel en tung depresjon, der den som er rammet da heller ikke tenker like rasjonelt – selv om en slik tilstand ikke alltid er like lett å fange opp utad.

Men fakta er jo at mange deprimerte som kjent tenker litt annerledes og “forstyrret”, og at de for eksempel kan tro hundre prosent på tanker som at “alle ville vært bedre uten meg.”

Hvem har definisjonsmakten?

Ett annet spørsmål er hvem som har definisjonsmakten på ordet “valg.” Dersom personen selv ikke følte han hadde ett valg, og dersom han virkelig ikke såg noen som helst andre utveier i noe som føltes uutholdelig. -Da ligger definisjonsmakten ikke hos personen selv hvert fall..

Smertegrense

Jeg har lyst å utfordre litt med en tankerekke her. For jeg føler at det er akseptert i samfunnet at man har en smertegrense når det gjelder fysisk uutholdenhet, mens at det virker litt som det er “forventet” at alle psykisk skal holde ut alt.

-Hvis dere ser for dere en konkurranse i melkespannholding. Alle forstår at samme hvor mye detalkerne av konkurransen ønsker å vinne- der de står med rake hender og tunge spann i hver hånd– Så vil den enkelte komme til en smertegrense, og vil brekke sammen..

Men selv om man fysisk har lavere smertegrense enn man har psykisk, så kan det vel tenkes at noen som lever under store psykiske påkjenninger i åresvis kan komme til ett punkt der de kollapser enten de vil eller ikke? Eller er slike kollapser kun forbeholdt for fysisk smerte?

Det virker som at samme om noen har kjempet og lidd i åresvis, så  blir det sett på som svakt dersom de kollapser inni. Og antageligvis er de som er mest dømmende de som aldri har opplevd noe særlig kamp psykisk selv. Og ikke at jeg mener det er en sterk eller en god handling heller. Det er det jo ikke. Jeg mener bare at man ikke vet så mye om andres liv, deres smertegrense og deres “tilstand”.

Er valgdefinisjonen en påpeking og fritak av skyld?

Én ting jeg tenker spesielt mye på når det gjelder bruken av ordet VALG når man prater om selvmord, er at det på en måte peker mot ett skyldspørsmål.

For ordet VALG indikerer etter mitt syn litt til å legge ansvaret og “skylden” til personen selv, og ingen andre! HAN VALGTE DET SELV.. Og jeg har lurt på om det er viktig for samfunnet å få frem at dette var personens eget valg, og hvorfor?

Hvorfor holder det ikke med at “han tok sitt eget liv?” Hvorfor må ordet valg inni bildet? Og hvordan kan alle vite hvordvidt noen tok ett rasjonelt eller urasjonelt valg, og hvordan den personen var i øyeblikket den tok selvmord?

Dette med skyld og selvmord vet jeg er verdens største minefelt. For jeg vet mange sliter med nettopp skyld og skam i tillegg til stor sorg og smerte etter å ha mistet noen. Så jeg mener ikke at samvittighet og ansvar skal legges på alle andre heller, eller at noen skal sitte igjen å gruble seg ihjel på hva de gjorde galt eller kunne gjort annerledes.

Men sett bort fra dette, og at det som hovedregel ikke er noens feil. Så mener jeg likevel at det er noen tilfeller der det er det er mer opplagt at andre kan vippe noen mot stupet. Som hvis en ektefelle tar selvmord etter å ha blitt voldtatt og misshandlet hver dag i ett ekteskap som hun ikke har noen vei ut av. Da er det litt vanskelig å ikke tenke at den ektemannen er helt uten skyld i tragedien, selv om det teknisk sett kun er “henne”/tilstanden som kan skyldes for selve  “mordet” per definisjon. Jeg mener også personlig at svikt i systemet indirekte “dreper” veldig mange mennesker som ikke får hjelp. For mange står på venteliste og  får avslag når de skriker etter hjelp. Noen har ett god støtte rundt seg (som desverre ikke alltid er godt nok) mens andre har manglende støtte. Og dersom en person har prøvd å få hjelp fra systemet og ikke får det, blir sårbare lett maktesløse.  Så dersom man vil tenke forebyggende så må man kunne ha en debatt rundt “hva som gikk galt,”og firbedre mangler. Det er liksom det letteste å fokusere på at ansvaret ligger fult og helt på den som tok selvmord, eller skylde på en diagnose. Og jeg tror ellers at det ofte vil kunne være flere sannheter rundt samme sak, utfra hvem man hadde spurt.

Photo by Oscar Keys on Unsplash

 

Er selvmord en egoistisk handling?

En av de verste fraseringene jeg leser når noen tar selvmord tror jeg er “xxx valgte sist lørdag å forlate oss”.. Jeg synest ikke noe om den måten å fokusere på..

Jeg har ellers hørt flere ganger “in real life” at folk omtaler selvmord som en “egoistisk handling,” og det provoserer meg noen ganger når jeg hører folk si det- Spesielt når de som står utenfor egentlig ikke aner “en dritt” om hva som førte dit, eller prater generelt om ALLE selvmord som egoistiske. For JA, selvfølgelig kan noen selvmord tenkes på som egosentrisk iform av at det har ofte store konsekvenser for andre. Og de som opplever noe slikt må få lov å føle på de følelsene, og de har lov å føle på svik, og til og med at det var egoistisk. Men å stå utenfor å si at alle selvmord er egoistiske? Vel.. Jeg tror hvert fall sjelden noen tar selvmord for å gjøre andre vondt, eller for å ørøve å være egoistisk. Og ofte er de som bikker under snille og lite egoistiske av mennesker. Og setter vi egoisme på spissen, så tar de fleste mennesker både direkte og indirekte nesten alltid tar valg som kan kalles egoistiske.

Selvmord er så individuelt og komplekst- og å hoppe rett til ordet egoisme på ett slikt tema tenker jeg er helt i motsatt retning av der jeg ville startet tankerekken. Og igjen å putte skyld og negativt fokus på en slik personlig tragedie er jeg litt skeptisk til. Da må man hvert fall ta det med i en større betraktning, og ett større bilde.

Til slutt vil jeg si at jeg personlig tror mange ville kunne blitt reddet dersom de hadde blitt sett, møtt, og fått nok og riktig hjelp i tide. Én av de vanligste grunnene for selvmord sies å være at personen ikke såg andre utveier, eller ikke harnoe håp. Og som bildet over kan illustrere, så vil mange da være litt blindet.. Så jeg tror jeg det veldig viktig å ha noen da som kan vise retning, eller kan gi litt håp, ett lyttende øre og kjærlighet.

Men når dette er sagt, så er ikke selvmord en god løsning. Og jeg tror det er veldig viktig for alle som evt får slike tanker å prate med noen om det. Men jeg skal ikke ha noen sånn søk hjelp innlegg som alle andre har. For jeg ønsket mest av alt å sette fokus på det forebyggende, og det jeg mener er problematisk, og å sette lys på noen spørsmål og vinklinger som jeg føler ikke blir pratet om. Og så kan jeg minne om viktigheten av å bry seg om hverandre.

Har du noen tanker rundt dette?

 

Er tedrikkere mer intelligente enn kaffedrikkere?

Pixabay, photo.

Jeg leste ett sted at te-drikkere var mer intelligente enn kaffedrikkere.. 

Hva tenker dere om det?

Jeg må si at jeg har særdeles lite tro på enkelte slike typer “forskningsprosjekt”

For det første kan man jo stille spørsmålet med hva man legger i begrepet intelligens.

Og for det andre så kan man spørre seg hvordan man er sikker på at det var te-drikkingen som utgjorde intelligensnivået, og ikke andre faktorer.

Hvordan skiller man ut at det ikke handlet om andre årsaker? For da man skal samle inn data fra temmelig mange..

Jeg tenker også at det er nokså kulturelt i hvilke land man drikker mest te som befolkning eller kaffi. Så hvordan kan man sile ut kulturelle komponenter? Osv osv.

Og ja, jeg er generelt skeptisk til om det er mulig å få en valid forskning på te-drikking.

MEN hvis vi legger godviljen til da..

Vil man velge å drikke te fordi man er intelligent, eller blir man intelligent fordi man drikker te?

Og vil jeg nærme meg Einstein-nivå innen ti år, dersom jeg bytter kaffeen med te?

Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan te og intelligens henger sammen. Men så er jeg tross alt mest kaffedrikker. Så det er mulig årsaken vi kan skylde på. 😉

Drikker du te?

Er disse “funny scared babies”- videoene morsomme?

Photo by Marcos Paulo Prado on Unsplash

Jeg kom over noen videoer på youtube nylig der babyer ble skremt for “underholdningens skyld.” 

Jeg er litt overrasket over hvor mange som synest det er moro å skremme “livskiten” utav babyen sin, og le hjerterått. -I tillegg til å synest det er en god ide å filme det å legge det på nett.. Og så er det tydeligvis mange brukere av youtube som synest videoer av redde babyer er morsom underholdning og trykker thumbs up.

Videokommentarer; 00.00 Er det bare meg som synest det der var totalt unødvendig å gjøre tilsynelatende med vilje? 0.45. Er det mulig?! Det må ha være veldig ekkelt for det barnet. Jeg husker faktisk at noen skremte meg med en skummel maske som liten, og jeg ble ordentlig skremt lenge etterpå. 2.00. Stakkar liten. 3.05. Unskyld meg, men for en “psykopatisk oppførsel!” Moro å få en skremt reaksjon fra barnet, og fortsette å le hjerterått. 3.34. Å si man er glad i barnet i samme sammenheng som man skal skremme det.. Kanskje ikke bruke slike ord i en slik sammenheng?

I mange av klippene i videoene ler de rundt høyt av barnet når det blir redd, og fortetter å skremme godt etter “reaksjonene” startet.. Jeg tipper det er litt forvirrende for de barna å ikke få de reaksjonene fra de rundt seg som barnet antagligvis forventer eller trenger.

Videokommentar; 0.00 Det er greit å bli entusiastisk, men kanskje det burde kreves ett minimum av følesmessig intelligens til for å få barn. Jeg fikk litt vondt av barnet hun hylte til i første klippet.

Videokommentar; Her var det bare mange slemme klipp.. Veldig smart å vekke barnet sitt slik med maske på når det er sårbart og ikke har våknet helt. Stakkar det ene barnet når alle lo etterpå, når han tydeligvis ikke synest det var kjekt (1.47).. Men jeg likte han som drog til “monsteret,” selv om han nok ikke virket til å synest det var moro heller.

Jeg la merke til at flere baby- videoer hadde mange likes (én funny scared babies video hadde over 300k), og flere kommenterte at de lo godt. Men det var heldigvis (i spesielt én video), mange som også gav uttrykk for at de ikke syntes dette var moro..

Hva er poenget med å gjøre barn vondt, skremt og triste for klikk på youtube?

Er det andre enn meg som ikke synest disse “funny scared babies” videoene er morsomme?

Mennesker tolker ofte ting ulikt..

Jeg synest det kan være litt interessant hvordan bilder, musikk, malerier, filmer og dikt kan tolkes på så mange ulike måter.

Tidligere i år så husker jeg at jeg googlet etter “hva Alan Walkers sang “Lily” egentlig handlet om.” Og det viste seg at det var helt utrolig mange ulike tolkninger av den sangen! Sikkert over hundre varianter nedover.

Det er også flere som har laget sine animasjonsvideoer til sangen “Lily”, og lagt ut på youtube. Og når man ser en animasjonsvideo, så legger det litt flere føringer på en tolkning, enn om man kun hører sangen. – Men innholdet vil likevel kunne bli tolket veldig ulikt av forskjellige mennesker.

Jeg tror det er flere ting som “styrer” hvordan man oppfatter og tolker ting. Faktorer som for eksempel personlighet, tenkemåte, livserfaring, kunnskap, og hva som opptar en den perioden, og akkurat der og da..

Men av og til kan man gå i den fella at man tenker at alle andre tenker og oppfatter ting likt som en selv, uten at det trenger å være tilfelle i det hele. Det kan jo også være med ting man prøver å fortelle, som kan bli missforstått eller som den andre ikke har knagger til å forstå helt.

Ellers så er det nok også slik at noen mennesker nok leser litt mer enn andre mellom linjer, har litt større fantasi og tolker litt dypere, mens andre er litt mer konkrete, detaljfokuserte, faktabaserte og tekniske når de tolker. Men uansett så tror jeg ens livserfaring og “hvor vi er i livet” påvirker mye av hvordan vi tolker ting, og hvor fokuset vårt er.

Har du noen tanker rundt dette?

De fine tegningene i videoen syntes jeg forresten fortjente en deling.

Xoxo

Tror dere noen mennesker har “spesielle evner?”

Pixabay, Myriams-fotos

Jeg leste i forgårs at Snåsamannen hadde gått bort. Og selv om han var en gammel mann, så syntes jeg likevel at det var en litt trist nyhet. 

Det er utrolig mange meninger om Snåsamannen. Og jeg antar at det også vil være ulike meninger blant de som leser dette.

Men selv så tror jeg absolutt at noen mennesker kan ha noen evner til for eksempel healing, og å være ekstremt intuitive.

Jeg har flere ganger blitt litt oppgitt over hvordan mediene har opptrådd ovenfor Småsamannen. De har vært så respektløse mange ganger. Og han har måtte tåle både latterliggjøring og mye misstenksomhet, og en god del avisoppslag. Det virket liksom litt viktig å “ta han” på noe.

Jeg har jo aldri møtt Snåsamannen selv. Man han virket som ett godt og spennende mennenske som jeg gjerne hadde likt å møte.

Flere mennesker mener at Snåsamannen har healet dem og hjulpet dem. Men endel kritikere tror ikke på det, og er opptatt av at det ikke kan bevises. Men dersom det i verste tilfelle hadde vært en “placeboeffekt,” så hadde det jo likevel vært fantastisk at noen ble friske etter ett møte med han 😉 Og han har jo gjort det meste uten å ta noe for det, som står respekt av. Og jeg tror på de som sier at han hjalp dem.

Når dette er sagt, så er jeg selv også svært skeptisk til enkelte som tjener på sine evner. Det er ikke det at jeg synest det alltid er galt å “ta noe for det” hvis man virkelig har evner- Og dersom de bruker mye av tiden sin slik, så trenger jo kjøpe mat de også.. Men det er mange svindlere, og noen som utnytter syke og sårbare mennesker grovt. Så å ha litt skepsis er jo generelt sett viktig også.

Verden er litt fattigere uten en Snåsamann, og jeg har respekt for at han har hjulpet mange.

Hva er dine tanker?

Noen tanker rundt krim- konspirasjonsteorier, sannhet, rettferdighet og maktmissbruk.

Pixababy, photo.

Når jeg var yngre så trodde jeg at konspirasjonsteorier var synonymt med “tull” og det var litt sånn “synsing uten fakta.” Jeg orket ikke engang å sette meg inn i disse teoriene, fordi jeg trodde det var teorien som ikke var en konspirasjon var den som mest sannsynlig inneholdt sannheten.

Nå skal jeg ikke dra alle konspirasjonsteorier under en kam, for det er selvsagt mye “nonsens” ute å går. Og det er mye konspirasjonsgreier jeg tar avstand fra. Men jeg har ved å gå grundigere inn i flere krim-konspirasjonsteorier (drapssaker m.m.) kommet frem til den konklusjonen at jeg mener det er større sannsynlighet for at enkelte konspirasjonsteorier innehar noe i nærheten av sannheten, enn den gjeldende rapporten. Og det sjokkerer meg at noen kan få stemplet dødsårsaken selvmord hvis for eksempel ingen beviser taler for det, og hundre beviser taler for mord. Hvor er logikken? Og hvor er rettferdigheten?

Det som frustrerer meg mest når det kommer til ulike drapsaker der konspirasjonsteorier er involvert, er den manglende viljen som vises i mange saker for å avdekke sannheten. Ja, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kommer til å nevne ordet sannhet i dette innlegget. Men er ikke sannheten det verden alltid burde gått etter?

Nå skal ikke jeg prøve å ikke konspirere selv i dette innlegget, eller å svartmale ting for mye. Men jeg skulle ønske at absolutt alle var mest opptatt av at sannheten og rettferdigheten skulle seire, og at det ikke var andre sterke interesser i spill også i mange saker. Og jeg er ett temlig stort spørsmålstegn over at enkelte mennesker, spesielt hvis de jobber innen rettsvesen og lov og orden i det hele tatt kan virke til å følge andre interesser enn det som er (etter mitt syn) etisk riktig.

Til litt sammenligning, så har man også de sakene der noen via “rettsvesenet” får en person dømt til tross for lite eller ingen sikre beviser. Men det virker i noen av de tilfellene til at de mener det er bedre å ha “oppklart mordgåten” til tross usikre beviser, enn nedturen med å misslykkes i å få noen dømt. Eller kanskje ting bare går litt raskt i svingende og de henger seg opp i en prosess styrt av “bias”. (Som vil si at de søker etter det de ønsker å finne, og har ett tunnelsyn). The central park 5 er jo ett skrekkeksempel her blant mange flere.

Det er skremmende at det i en rekke “selvmords-mord-saker” virker til at flere som skulle ha jobbet for rettferdighet, og for lov og orden i samfunnet, etter alt å dømme har dekket over og bevisst kastet alle beviser i en sak. Som i Marilyn Monroe-saken. (Ja, eller de sier jo de ved “ett uhell bare rotet bevisene bort,” eller at alt bare forsvant sporløst). Jeg blir rett og slett i overkant provosert av å lese om prosessen i enkelte saker. Og maktmissbruk er noe av det verste jeg vet.

Dersom man er mektig nok og har ett mektig system i ryggen så virker det som man i prinspippet komme seg unna med hva som helst. Spesielt i de landene der differansen mellom makt og avmakt er størst.

Jeg skulle ønske “de ansvarlige” ble stilt til ansvar når de tydelig har forspilt beviser og dekket over sannheten. Også når det gjaldt folk som har endel tyngde i sin jobb og status. Og jeg lurer på hvorfor det ikke er flere som har tatt til orde for disse sakene, også innad i systemet? Flere tystere.

Jeg holder på med ett innlegg om en konpirasjonsteori. Det er ett sannsynlig drap dekket over som “uaktsomt selvmord.” Men det kan ta år og dag før innlegget er ferdig, hvis jeg noen gang blir ferdig.:) For jeg har endel igjen, og kilder å dobbelsjekke.

Det gjør meg litt sinna å vite at saken jeg skriver om, ikke er blitt ordentlig gjennomgått. Og jeg lurer veldig på hvorfor det var så uvilje til å undersøke den fra start.. Eller, ja.. Jeg antar at det er fordi noen ikke ønsket at sannheten skulle ut, eller at det beste og enkleste var å stemple det som ett selvmord til tross for at jeg ikke vet om noen trodde det var det.

Jeg skal ikke avsløre hvilken terori jeg sikter til nå, annet enn at det handler om en kvinne som var en fremragende gravejournalist, tv- personlighet og sannhetsøker. En kvinne jeg rett og slett beundrer og ser litt opp til. Teorien er også koblet opp mot konpirasjonsteorien om Marilyn Monroe og Kennedy-attentatet. Så kanskje noen vet hvem jeg har i tankene.

For å oppsummere mitt hovedpoeng. Det er mange rare og absurde konspirasjonsteorier som jeg tar avstand fra. Men det finnes også konspirasjonsteorier som etter mitt hode er svært interessante, og som jeg tror kan være nærmere sannheten enn det vi har fått servert på det øverste googlesøket per idag. Så jeg stiller meg hvert fall åpen. Men jeg går mye etter en annen ting jeg tror på, nemlig “makten i det sterkeste argument”. Så hvis noen vil dra meg i en eller annen retning må de prøve å overbevise meg. 😉 Men jeg tror fakta og beviser er ett fint sted å starte.

Hva er dine tanker rundt konspirasjonsteorier? Tenker du umiddelbart at det må være nonsens når det heter “konspirasjon,” eller er du i en viss grad åpen for at det kan være noe i noen av de?

Hvilken “hjelpsomhets- kategori” er du i?

Jeg synest at dette sitatet er helt nydelig, og jeg er helt enig med Audrey Hepburn. Og jeg har også tenkt litt videre på dette med å være hjelpsom mot andre og å ha “to hender”. Og jeg har kommet frem til at man grovt sett kan dele mennesker inn i 3 kategorier:

Kategori 1. En hand utover, og den andre handen innover.

Kategori 1 er der Audrey Hepburn sitatet passer inn i. Og jeg tror at sunne og friske mennesker i større grad vil kunne passe inn under denne kategorien, for de er gjerne flinkere til å balansere både det å ta vare på seg selv og sine egne grenser, OG strekke ut en hand til de som trenger det. I tillegg så tror jeg at både personlighet, grad av empati, oppdragelse og oppvektmiljø spiller inn på hvordan vi blir på dette med hjelpsomhet mot andre og evne til å hjelpe seg selv/være god mot seg selv.

Kategori 2. To hender innover mot seg selv.

Den andre kategorien er de menneskene som har to hender innover mot seg selv. Disse menneskene bruker stort sett all sin tid og energi på seg selv eller sine, og har ikke vansker med ordet nei. De sier nei ofte, og spesielt til ting som de ikke ser gagner dem selv eller tilfører dem noe personlig.

Noen ville kanskje brukt ord som litt selvsentrert om folk som passer godt inn i denne kategorien. Men jeg tror flere i denne gruppen selv ville satt seg i kategori 1, men unskylder med alt annet enn at det er en prioritering og at “handling teller.” Det er ellers svært vanlig i samfunnet at mange er travle med sitt, eller ønsker å se først om noe annet dukker opp. For det er ett travelt samfunn der “alle er ansvarlige for sin egen lykke,” og der “noen andre sikker kan hjelpe.”

Noen mennesker vil også se på det å hjelpe med en bestemt ting som en byttehandel der de forventer noe direkte i retur. Og noen få mennesker vil også bruke hjelpekvoten som en selektiv prosess etter hva som gagner en, og der den hjelpsomme gesten forhåpentligvis blir spredd i sosiale medier så alle ser det.

Kategori 3. To hender utover mot andre

Kategori 3 er de som har to hender utover. Disse menneskene gir gjerne mye av seg selv, og kan være veldig snille og empatiske, men de kan være litt dårlige til å ta vare på seg selv og hjelpe seg selv. De sier ofte ja til å hjelpe andre på flekken, men de kan slite selv med å spørre om hjelp hvis de selv trenger det. Og så er det noen som i motsetning til kategorien over ikke klarer å si ordet nei, kan ha dårlig grensesetting og egenkjærlighet, og kan lett bli missbrukt av andre.

Til slutt vil jeg tilføye at jeg i denne inndelingen ikke har tatt med de menneskene som pga sykdom eller andre gode grunner ikke klarer å være like til stede for andre selv om de gjerne vil m.m. Og dette er bare filosofier og forenklinger av noe som selvsagt er langt mer komplekst. Og jeg vil også si at det er mulig for folk som er i kategori 2 og 3 og jobbe seg opp mot å havne i kategori 1. Men ingen endring skjer av seg selv, og det krever også litt selvinnsikt. Og jeg tenker at det å være hjelpsom i ett vennskap bør skje uten å forvente noe tilbake, og at det ellers må være en balanse. Eller hva tenker du?

 

Hvilken kategori er du i?

Den perfekte alder?

Idag hadde jeg en rolig morgen med litt blogglesning og nyheter, og fuglene sang så fint ute.

Jeg har vært oppe én gang idag, for å spise, dusje og ta ut mat til Nille. Men jeg var så slakk at jeg bare måtte gå å legge meg igjen nokså raskt. Og etter det har jeg omtrent ikke orket å bevege meg.

Dette blir ikke ett langt innlegg, men jeg håper å komme sterkere tilbake når jeg føler meg bedre.

Jeg har ellers tenkt litt på det med alder idag. Antagligvis fordi jeg har bursdag snart. For “hva ville vært den perfekte alder å fryse livet på” Altså å være 20, 25, 35, 40, 75, 100 resten av livet osv.

(Kvinnen i videoen virket jo ikke så lykkelig i noen alder utenom den første da..)

Men hva alder ville du valgt hvis du kunne få velge å stoppe der en stund? (Man må ta i betrakning både det fysiske, det sosiale, tryggheten OG hodet m.m.).

Xoxo

Hvilke av disse 10 konspirasjonsteoriene tror jeg på.

1. Konspirasjonsteorien om at Elvis lever;

Nei den tror jeg ikke på. Tror egentlig noen på den teorien idag? Altså at han levde i mange år etter at han angivelig var død.

2. Konspirasjonsteorien om at månelandingen var fake;

Jeg har ikke satt meg særlig mye inn i denne teorien. Men jeg håper da virkelig ikke det. Det hadde vært totalt insain om det hadde vært tilfellet. Men “hvis og dersom” så skulle nokså mange ha samarbeidet om denne villedningen. Men jeg tror nok mest på at dette er en konspirasjonsteori.

3. Konspirasjonsteorien om at Korona kun er en “hoax” og ikke egentlig eksisterer.

Fy så deilig med må være å være så hjernevasket der, men jeg tror desverre koronaviruset er reelt. Det er sikkert mye med hånderingen som kan diskuteres i etterpåklokskap, men jeg tror ikke noen har påført oss en fake pandemi.

4. Konspirasjonsteorien rundt Marilyn Monroe;

Ja! Etter å satt meg mer inn i saken så mener at skulle stått minst “possible murder” og ikke “possible suicide” på dødsårsak. Dette er vel en av de konspirasjonsteorien som jeg tror mest på og som kanskje ikke burde kalles konspirasjonsteori engang. Men når bevis så tydelig spoleres så blir det jo vanskelig å få noen dømt. Men i motsatt ende; hva er bevisene for selvmord? Hvis dette kan gå gjennom som selvmord da kan jo mange bli “suididert” tenker jeg.

5. Konspirasjonsteorien rundt Dorothy Kilgallen

Ja, ettersom jeg tror på den med Marilyn Monroe med stor sannsynlighet er noe i, så tror jeg også på denne teorien. De henger liksom litt i hop. Dorothy Kilgallen var jo en av Usas fremste og mektigste mediekvinner på den tiden og det var hun som lekket repotasjen om den påståtte affæren til Marilyn og presidenten. Den damen var svært dyktig og en skarp reasearcher og hadde endel “inside information” som hun planla å ville publisere. Hun døde noen få år etter Marilyn Monroe, av “possible suicide” og det var nesten mer shady med omstendighetene og “stagingen” av dødsfallet enn med Marilyn.

6. Konspirasjonsteorien om at jorden er flat.

Denne konspirasjonsteorien synest jeg er fascinerende at mange oppegående personer tror på, og jeg blir nesten litt nysgjerrig. Men dersom det skulle være slik. Hvor er kanten? Burde det ikke vært flere med dødsårsak “Falt utenfor jorden”? Og er alle planetene da flate, slik at dersom man man vil bytte planet så kan man hoppe av jordkloden og lande på for eksempel mars? Søke etter intelligent liv der..

7. Konspirasjonsteorien om at Micheal Jackson ble drept.

Ja, det ble han jo. Men det er vel mer ett spørsmål om det var forsettelig eller ikke, og dr Murray har jo allerede sonet noen år. Jeg er åpen for at det kan ha vært mer enn ett uhell.

8. Konspirasjonsteorien om Angela Merkela og Hitler.

Nei, Angela Markel er ikke barnebarnet til Hitler. Og denne teorien er utrolig at lever i beste velgående sammen med at “Hitler lever”.

9. Qanan konspirasjonsteorien; 

Jeg har ikke satt meg veldig godt inn i denne teorien, men som jeg nevnte i ett annet innlegg så synest jeg at mye høres meget usannsynlig ut, og noe høres til og med litt psykotisk ut. Men jeg tror likevel at det finnes mye shady i det hvite hus og det kan godt være det er en promille sannhet ett sted i ryktene men som er slått ut av proposjoner og kontekst?

10. Konspirasjonsteorien rundt ulykken med prinsesse Diana.

Tja. Jeg er faktisk åpen for denne, men jeg vet jo ikke. Jeg synest det er mange ting som virker svært misstenkelig, uten at jeg vet om jeg klarer helt å tro at hverken kongefamilien eller myndigheter har gått så langt. Det mest urovekkende synest jeg er at hun skrev at noen planla en bilulykke og hvem det var, før det faktisk skjedde. Men det er en rekke misstenklige ting og ubesvarte spørsmål rundt selve “ulykken” og det er heller ikke vanskelig å finne ting som kunne ha vært motiver selv om akkuratt det blir konspiratorisk. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, så jeg stiller meg som sagt åpen.

 

Tror du på noen av disse konspirasjonsteoriene?

Hvilket forhold har du til konspirasjonsteorier?

Jeg har ett elsk hat forhold til konspirasjonsteorier. Det vil si; det kommer egentlig mest ann på hvilke konpirasjonsteorier det er snakk om. For noen synest jeg er veldig spennende, mens andre synest jeg er ordentlig skremmende at folk i det hele tatt tror på.

For at jeg skal tro på en konspirasjonsteori må det være flere (evt mange) ting som heller mot at det er en mulig sannhet enn hva som er tilfellet i motsatt retning. Og ofte synest jeg de mer krimbaserte konspirasjonsteoriene er mest interessante, mens jeg ikke har helt sansen for mange av de andre.

I 2020 fikk ordet konspirasjonsteorier en litt dårligere assosiasjon etter mitt syn enn tidligere. For det året kom mange nye konspirasjonsteorier (som jeg ikke skal gå særlig inn på her, og som jeg heller ikke gått så mye inn i selv)

Men kort fortalt ut fra det jeg har lest, så tenker jeg at det er svært lite sannsynlig at både Biden, Clinton og Obama er pedoer, og at Trump skal redde verden. (Virkelig riktig mann)

Og det er litt skremmende at mange i Norge og andre land tror på  at “alle” verdens statsledere har gått sammen om å misslede befolkningen til å tro vi har en pandemi, men at korona ikke finnes eller er overdrevet. Kari Jaqueson mener jo blant annet noe av det. Og desverre er det til og med noen barn i Norge som er blitt foret opp med dette av sine foreldre! (Det gjør meg litt oppgitt).

Jeg tror likevel at det er sant at det er mye snusk innad i politikken og at det er mye maktmissbruk i verden.

Det er sannsynlig at det finnes mange “pedoringer” og at noen maktpersoner også missbruker mindreårige. Men det er litt tvilsomt at alle demokratene skal være så onde.. Og mye av de spinoffene til konspirasjonsteoriene høres mer psykotiske ut enn noe annet. Som at Biden egentlig er død og presidenten er en klone, eller at Trump allerede er president men utkledd som Biden. (Det er faktisk sant at noen tror på det).

Som en digresjon får jeg lyst å spørre om det er  riktig at det er Britney Spears som er den som ikke er “egnet nok” til å få lov å stemme til valg?

Men jeg tror på at noen konspirasjonsteorier kan være sanne. Og fellesnevneren på de er vel at det også går mye på makt, men omhandler drap som blir dekt over som selvmord. For det tror jeg desverre det har vært endel av oppgjennom. Og når det er null beviser for selvmord og 100 misstenkeligheter, motiver og forspilling av beviser så taler det jo veldig i en annen retning.

 

Tror du på en konspirasjonsteori?