Om å ta sats til store valg.

Dere husker sikkert tegnefilm-ulven i kollasjen under som har falt ned fra en viss klippe sikkert over hundre ganger på grunn av den irriterende fuglen, hehe..

Og kanskje dere har også har sett slike klassike tegnefilmplot der tre banditter på hest peker på hovedpersonen med pistoler mens de alle beveger seg nærmere og nærmere ett stup..

Jeg skal ikke prate om tegnefilmer i dette innlegget, men jeg skal dra noen mulig særs diffuse tanker rundt det å føle at man befinner seg mellom pest og kolera, eller mellom noe vondt og noe man ikke vet utkommet av.

Av og til så vet man at man blir skadet av å bli, samtidig som om det å ta sats å hoppe føles enda skumlere. Det skumleste med å ta ett stort hopp er dersom man ikke vet hvor langt det er ned, og hvorvidt man vil angre i det man allerede har hoppet. Man vet ikke om man havner på hodet eller rævva, om man får skrubbsår, krykker eller kommer ut av det utmerket. Men vet bare hvordan ting er, ikke hvordan ting blir.

Det er ikke alt man kan forutse, og det krever sin mann/kvinne å gjøre store steg i livet. Særlig de man ikke vet hvor det fører hen. Blomstene på kanten kan ellers være fin distraksjon og gjøre at man blir på stedet hvil litt lenger, mens man prøver å tenke for og imot.

Jeg fikk lyst å avslutte med “Thats all folk” som ulven på tull- men får være måter på dramatisk. 🙂 Så jeg sier heller “vi blogges” senere/imorgen.  <3

0 kommentarer

Siste innlegg