Mest egoistisk å være frivillig barnløs eller å få barn?

Foto: Pixabay

Jeg har lest flere steder at “de som velger å være frivillig barnløse er egoistiske.” Og her er min mening; 

JA, det kan være egoistisk å velge å ikke få barn, på samme måten som det å velge å få barn også kan være egoistisk. For egoisme handler vel streng tatt ikke bare om hvorvidt man velger å få barn eller ikke, men bakgrunnen for de valgene man tar.

Mennesker er egoistiske av natur, noen mer enn andre. Og man tar jo ofte valg ut ifra det som kjennes riktig for en selv.

Men samtidig er det også mange som tar valg om hvorvidt de skal få barn eller ikke av ikke- egoistiske grunner- som familiens ønske, eller hensyn til barnets beste. For det finnes jo kvinner som egentlig ikke ønsker barn selv, men føler press fra familie og samfunn til å få det. Og det finnes de som har lyst på barn, men velger det bort fordi de har en rekke sykdommer eller utfordringer i livet som vansklig vil forenes med god foreldrerolle og oppvekstvilkår. (Noe jeg vil kalle det motsatte av egoisme når det kommer til frivillig barnløshet.)

Jeg må også nevne at sistnevnte eksempel kanskje burde settes i kategorien”ufrivillig barnløs” og ikke “frivillig barnløs,” men det kan sikkert være flere ulike meninger om… 

Egoisme er å handle på en slik måte at det tjener en selv. Mens egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet).

Jeg tror at mange har ett bilde på frivillig barnløse som “sossete karrierekvinner som ønsker å bruke all tid og penger på seg selv. De bruker mye tid på utseende, reising, kjærester osv. Mens de kvinnene som bidrar til samfunnsveksten med å sette barn til verden kanskje blir mer sett på som  A4 omsorgsemner og i tråd med normen om hva en kvinne burde ønske.. For en kvinnes hovedoppgave har jo alltid vært å få barn og ta vare på barn..

Men ville det uansett være bra for samfunnet om personer som ikke vil ha barn ble “presset” til å få barn? De som ikke liker barn, og de som har null interesse av barn?

Jeg må si at jeg personlig er veldig lite bekymret over folkeveksten i Norge. Ikke at jeg ikke forstår utfordringen, men det er andre ting jeg bekymrer meg mer for. Og verden mangler ikke folk.

Men det oppfordres jo til å få flere barn, og mange barnløse kvinner kjente nok på nyttårstalen i fjor og “barnepresset” og bekymrinspraten rundt samfunnsveksen her til lands.

Men jeg tenker at det å bestemme å være frivillig barnsløs burde fått mer aksept. Og for å være helt ærlig så synest jeg det står mer respekt av å ha så mye selvinnsikt og uselfiskhet til å velge bort barn om man ser sin begrensning, -enn å skape barn som har dårlig utgangspunkt for en bra oppvekst. For det er mange som ikke burde hatt barn som får det. Jeg vet det er tabu å si, men jeg sier det likevel. Og jeg mener at det ofte er mye mer korttenkthet og egoisme i det å sette barn til verden, enn det valget om å ikke få barn. For  sistnevne er som oftest veldig godt gjennomtenkt, og det strider jo veldig mot normen i samfunnet og folk flest ønsker.

 

Dette var bare noen tanker..

Innspill?

4 kommentarer
    1. Slik jeg ser det, lever jeg ikke livet mitt for noen andres del, men for min egen. Det er ikke sånn å forstå at en ikke skal ta hensyn til andre, og hjelpe der en kan, men når det kommer til livsvalg, mener jeg bestemt at en skal velge etter eget forgodtbefinnende.
      Jeg har jo valgt en barnløshet av den etter sigende mest egofikserte grunn som tenkes kan; Jeg er ikke spes. begeistret for barn, i tillegg til at jeg overhodet ikke er fristet til at en annen person enn meg selv skal ha førstepri i livet mitt.
      For mitt vedkommende, kan jeg heller ikke si å ha følt noe press i annen retning, og ei heller noen nyss om egoisme, hvilket slett ikke er tilfellet for alle. Mye skyldes definitivt at foreldrene mine aldri har ymtet et pip om barnebarn noensinne, og noe skyldes nok også at jeg gir fullstendig blaffen i hva folk måtte syntes om dette valget (haha).

Siste innlegg