INGEN I NORGE ER FATTIGE- DET HANDLER BARE OM PRIORITERING?

Jeg fikk inspirasjon av Gryendes sterke meninger (innlegg her) til å reflektere litt rundt fattigdomsbegrepet. For finnes det fattige i Norge, eller er ordet fattigdom forbeholdt u-land? Klager nordmenn seg bare over litt dårlig råd og av å ikke kunne unne seg “luksus?”

Jeg vil først starte med å definere fattigdomsbegrepet før jeg skriver min mening rundt hvorvidt det finnes fattige i Norge. Fattigdomsbegrepet skiller nemlig mellom Absolutt fattigdom og Relativ fattigdom.

Absolutt fattigdom innebærer at man ikke får dekket helt grunnleggende behov som mat, klær og hus. Mennesker som lever under fattigdomsgrensen på 1,90 dollar om dagen regnes som absolutt, eller ekstremt, fattige. 767 millioner mennesker lever i absolutt fattigdom (SDG Progress Report 2017)

Relativ fattigdom er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i. For å skille fattige fra ikke-fattige trekker man en fattigdomsgrense. Alle som har mindre midler enn fattigdomsgrensa sier vi er fattige, mens ingen med mer midler er fattige.(SDG Progress Report 2017)

Fattigdomsgrensa i Norge er for en husholdning 196 000 kroner i året. 235 200 ifølge EU (..) Statens Institutt for Forbruksforskning – SIFO– anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6 500 kroner i måneden for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet. -Wiki

Når man lever i fattigdom har en ikke mulighet for å bestemme over egen livssituasjon.

Så hva er mine tanker rundt fattigdom?

Når jeg gikk på folkehøyskole dro jeg til Kenya i forbindelse med ett “bistandsprosjekt” skolen hadde der nede. Og denne turen, og møte med slum og barnehjem, ble veldig sterkt og en “vekker” for en 19 åring fra Norge. Året etter søkte jeg meg inn på ett studie som het “Interkulturell forståelse” der jeg på ny tok turen til Kenya og også til Ethiopia . Jeg opplevde ekstremt mye de månedene som satte dype spor.

Jeg såg barn med store oppblåste mager pga av proteinmangel. Jeg overnattet ett sted vi ble servert bananpalmegrøt- (altså stammen av treet.) Og jeg får fremdeles dårlig samvittighet av å si at det er noe av det verste jeg har smakt- for det var det disse hadde å spise. Jeg møtte en mor som jeg aldri vil glemme som hadde AIDS og var kjemperedd for hva som ville skje med hennes små barn. Jeg sov på gulvet i en jordhytte. Jeg besøkte ulike barnehjem der barna var de søteste, men så skitne og med alfor få ansatte til å at jeg tror de fikk så mye oppmerksomhet de burde hatt. Jeg var på barnehjem med små unger med AIDS. Jeg gikk gjennom ulike slummer. Og jeg husker at jeg ble overrasket over å høre at de faktisk måtte betale skyhøyleie for å bo i ett lite blikkskur. Jeg såg ellers unger som tigget etter mat og barn som var for fattige til å gå på skole..

Dette var bare noen eksempler for å si;  Jeg har sett “absolutt fattigdom.” Og av og til får jeg lyst å hyle av at verden er så urettferdig. MEN jeg har selvfølgelig aldri levd under absolutt fattigdom selv og kjent det på kroppen. Jeg er privilligert som kommer fra Norge, så dette er det nærmeste jeg kommer livserfaring rundt absolutt fattigdom.

Mine egne fordommer rundt “fattige i Norge”

Året etter studieturen til Kenya og Ethiopia startet jeg på sosionomstudiet (Jeg gikk der bare ett år før jeg hoppet av- men tok andre året noen år etter…) 

Jeg husker at jeg hadde endel fordommer når jeg begynte på sosionom. Jeg var jo relativ ung,(21 år) og jeg var frisk og jeg var veldig aktiv. Så selv om jeg nok var veldig omsorgsfull så manglet jeg nok litt livserfaring og forståelse for enkelte ting som jeg har idag. Det var både litt vanskelig å forstå at noen ikke kunne gjøre noe iform av arbeid, og jeg sammenlignet nok mye litt utfra der jeg da var selv i livet. For dersom jeg som “fattig student”  klarte meg utmerket måtte vel de som hadde 200 000 i året klare seg?

Men det var så mange faktorer jeg manglet….

Jeg husker noen diskusjonsemner på sosionomstudiet var “Hva bør være minsteytelsen til uføre”, “Hvilke goder trenger ett menneske, og hva er luksus” Og bør en fattig familie bør få dekket sommerferie eller aktiviteter til barna?

Finnes det noen i Norge fattige?

Ti år senere så er jeg selv “fattig” iforhold til definisjonen av relativ fattigdom. Og jeg er for syk til å jobbe.. hvertfall på en stund.

Jeg pleier ikke å tenke på meg selv som “fattig”, og jeg klager lite om min egen situasjon rundt dette. Så jeg skal ikke skrive veldig mye om meg selv her, men mer generelt om Relativ fattigdom. For så lenge ingen uforusette ting dukker opp klarer jeg meg stort sett “fint.” Men det er helt klart at jeg var MYE rikere og friere selv som “fattig student” enn jeg er nå. Men hvis jeg skal si en ting som er verst med det å være for syk til at man kan jobbe ut fra ett relativt fattigdomsperspektiv- Det er at dersom det ikke går rundt noen måneder så kan man ikke bare ta “en ekstra vakt”. For når jeg var student tok jeg jo bare noen ekstra vakter om jeg sparte til noe eller det kom noe uforutsatt. Og det er vanskeligere å spare til noe man ønsker seg, og det er veldig mye man unte seg før som ofte må nedprioriteres.

Jeg vet at mange med ufrivillig dårlig råd over tid nedprioriterer; Ferier, reiser, kan ikke overnatte en eneste natt på hotell, går ikke lenger på resturantbesøk- har ikke vært hos friøsør på mange år- går aldri på kino- teater- kjøper kun klær på salg eller lavpris- dropper alle fritidsaktiviteter, stresser ved  bursdager, jul og bryllup pga gaver osv. Men så tror jeg mange også ville tenkt at “Dette er jo luksusting”, mens andre ville si at det å klippe seg hos frisør en sjelden gang er noe alle mennesker bør ha rett på.

Jeg er enig i at jeg nok ville brukt begrepet “fattig” om i Norge- men det finnes noen jeg vil si er fattige- og det finnes svært mange som sliter med dårlig råd. Og det finnes faktisk folk som går sultne iblant og folk som sover ute her til lands også- selv om de aller fleste har rett på ett minimum fra staten.

Min definisjon av fattigdom i Norge; Jeg tenker selv at dårlig råd blir ett fattigdomsproblem (utfra norsk standard) dersom man er ufrivillig fattig over tid- og uten å kunne gjøre noe med det. Og en annen faktor er dersom man bekymrer seg slik for hvordan ting skal gå rundt at man blir syk av det både av stress og av at man kanskje sparer man inn på å spise altfor lite og ikke unne seg noe frukt, grønt og næringsrik mat.

Man kan aldri sammenligne absolutt fattigdom og relativ fattigdom- for de fattigste har det verre på de aller fleste måter. Men det rare er at det var mye mer glede, samhold og store smil å spore hos de fattige i Kenya enn hos mange ensomme og syke i Norge? Og jeg følte også mange fattige der delte mer av de de hadde, mens “who gives the *” om en  “fattig nabo” i Norge? Her er man veldig sin egen lykkes smed, og den største og mest utbredte fordommen blant nettroll tror jeg er at “De som klager på dårlig råd i Norge er dårlige til å prioritere”.

“Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv”. – Arnulf Øverland.

Handler fattigdom i Norge om dårlig evne til prioritering?

Jeg tror svært ofte at de som har sterkest meninger om andres dårlige prioriteringer er de som aldri har opplevd søvnløse netter på grunn av at ting rett og slett går i minus hver måned- uten at bruker penger på noen “ufornuftige ting.”

Det som kan ugjøre en krise over lang tid kan for eksempel være at vaskemaskinen røk. EU kontrollen ble dyr.. Og kanskje det kom noen ekstra legetimer og dyre medisiner som man måtte betale akkuratt den måneden.

Men allerede her hører jeg for meg noen tenker “Er personen fattig og har BIL” For bil skal ingen syke ha kan man lese på nettformumer !!- ikke engang om de bor på vidda og trenger den for å pendle til behandling eller å i det hele komme seg ut og på butikken.

Jeg kunne sikkert skrevet 10 000 ord, men jeg skal snart avrunde.. Dersom dette temaet om fattigdom i Norge (eller svært dårlig råd over lang tid) er interessant for noen, så kan jeg vurdere å skrive flere lignende innlegg.

For eks gjennom en “case” der jeg prøver å gi ett konkret bilde av “hvorfor situasjonen for noen ikke handler om prioritering.” For jeg synest det er veldig synd at det er så mange fordommer rundt fattigdom i Norge som slår alle under samme kam.

Jeg er sikker på at det er noen man alle kan være enige om at er dårlige på å prioritere det de har i måneden. Og det kunne sikkert irritert meg selv også dersom noen for eksempel klaget på dårlig råd men spiste på resturant hver dag og pusset opp huset hver måned. Men de fleste som “klager” på dårlig råd har det  jo ikke sånn. De må gjerne gjøre vanskelige prioriteringer; Som å takke nei til bursdager, sosiale settinger og fritidstilbud til barna, eller spare inn på mat.

Det å tenke at alle syke som sliter med å få ting til å gå rundt er mindre flinke til å prioritere enn andre, det blir litt arrogant? For jeg tror de fleste gjør sitt beste og at de fleste gjør gode prioriteringer selv om det alltids er unntak.

Og de som er syke og ensomme i Norge er dessuten de som kanskje mest av alle skulle hatt råd til å unne seg litt ekstra i hverdagen og kommet seg mer ut. Gjort aktiviteter som hadde gjort godt for helsen psykisk og psykisk. Unt seg en frisørtime for å følt seg vel. Fått en ferie en sjelden gang som faktisk kan gjøre underverker på psyken. Kunne unne seg sunn næringsrik mat og grønnsaker istedenfor å spare inn på maten. Og mye fint i livet er gratis- men det koster også å leve.

Konklusjonen min er at det såvisst er folk som sliter i Norge også og har reelle bekymringer som er svært belastende. Men det er en grunn til at fattigdomsbegrepet er delt i to- absolutt og relativ fattigdom. Fordi det er to forskjellige ting som ikke kan sammenlignes. Men det betyr likevel ikke at relativ fattigdom ikke skal bli tatt på alvor i de tilfellene der det er en stor belastning og begrensing i livene til de det gjelder. Og det er lov å være rause- og dempe fordommene litt.. 

 

HVA ER DIN MENING; FINNES FATTIGDOM I NORGE?

HANDLER FATTIGDOM I NORGE MEST OM PRIORITERING?

6 kommentarer
    1. Helt enig med deg i at det finnes fattige i Norge og at vi faktisk må se det relativt. Dette ER Norge. Jeg har sluppet å slite med sånt. Mange regninger men det har gått rundt fint. Nå er det bedre tider med mindre lån etc.

      1. Ja, enig med deg:-) Ja, jeg tror de fleste opplever tider med litt dårlig råd. Men drrsom er man frisk og rask og kan jobbe blir man ikke fattig i Norge, og studenter vil jeg heller ikke si er fattige ettersom det er kortvarig og frivillig.- og mange studenter jobber på si også. Det er som regel flere uheldige omstendigheter som gjør at noen havner i relativ fattigdom, og jeg tror det er fattigdom over tid og uten å klare å gjøre særlig med det som er mest belastende for de det gjelder, når det kommer til dette.

    2. Ja, selvsagt finnes det fattige i Norge. Det er det liten tvil om. Men vi er jo tross alt heldige som har NAV, som vi selvsagt kan si mye rart om. Alle har ikke et sånt system.
      Jeg har selv måttet snu på kroner og ører. Jeg har selv måttet sulte, for å passe på at mine barn fikk nok mat. Og likevel var kontoen alltid i minus, fordi de øvrige utgiftene ikke gikk an å knipe inn på. Jeg var fattig da. Men jeg hadde jo tak over hodet. Og jeg hadde lån. Så da var jeg jo bare relativt fattig. Jeg hadde tross alt et hjem. Heldigvis. Men fattig var jeg jo likevel, for jeg fikk ikke i meg nok mat, og klær tenkte jeg ikke drømme om å tenke på engang. Og kontoen var alltid i minus. Verre stress finnes ikke. Eller jo, det gjør kanskje det, men likevel. Situasjonen der og da var uhyre ille. Så de som sier at det bare handler om prioritering: Ja, jeg prioriterte. Jeg prioriterte at barna mine skulle være mette. Så gikk jeg heller sulten selv!
      Veldig bra søkelys. Det finnes utrolig mange uvitende og bortskjemte mennesker i dette landet, som tross alt også er godt voksne.

      1. Takk, og takk for du delte:-) Det er nok ikke alle som opplever slike tider som du nevner her og tøffe prioriteringer. Ja, noen mangler nok litt erfaring og forståelse når det kommer til de som har minst i Norge.

Siste innlegg