Er selvmord ett valg?

Photo by nikko macaspac on Unsplash

De siste årene har jeg flere ganger lest overskrifter i nyhetene som;

“Xxxxx valgte å ta sitt eget liv.”

Jeg lurer litt på hvorfor man nesten alltid bruke ordet VALG når man beskriver selvmord. Jeg lar meg noen ganger provoserer litt av dette, og ønsker å skrive litt rundt hva jeg tenker kan være problemastisk med denne ordleggingen når vi prater om selvmord (ut fra mitt personlige syn).

Jeg vet at dette er ett meget sensitivt emne, og mange mulig er uenig med meg her. Men jeg vil likevel utfordre denne “valg”- formuleringen litt..

Når vi leser nyhetene ser jeg at det ofte er stor forskjell på hvordan man formulerer seg etter om noen dør av selvmord, i motsetning til av fysisk sykdom.

Man kan lese om “xxxx som tapte kampen mot kreften..” Mens selvmord  har jeg sett at ofte blir formulert som enten at personen er gått bort, og at dette er en privat. Eller at xxxxx valgte å ta sitt eget liv. (Åpenhet om årsak, men veldig ofte bruk av ordet valg).

De personene som dør i selvmord føler jeg sjelden får cred for “kampen” de mest sannsynlig har hatt. -For der fokuseres mulig mer på tapet av kampen, eller svakheten eller årsaken i personen som gjorde at de bikket under. For hvem har ikke hørt formuleringer som at “selvmord er en svak handling?”.

Det er naturligvis forskjell på selvmord og en fysisk dødlig sykdom, der det i fysiske tragedier ofte ikke finnes noen valg, kontra med selvmord der mange i utgangspunktet og teorien kunnet hatt ett valg. – Men til felles er likevel en kamp om overlevelse, der man gjerne blir svakere og svakere dess lenger man kjemper.

Det fysiske er nok lettere å forstå for folk flest. Og jeg tror ikke alle vil ha evnen til å sette seg inn i hvordan tilstandet ville vært og hvordan det ville kjennes for én som var kommet til ett slikt punkt. Og mulig at flere indirekte mener at de menneskene som hadde ett valg om å leve, ikke fortjener helt samme sympatien fra samfunnet dersom de går bort- som de som ikke hadde ett valg? For de kunne valgt livet, men valgte det motsatte. De hadde ett valg.

Pixabay, photo.

 

Er selvmord ett valg?

De fleste handlinger ett menneske gjør er i bunn og grunn ett “valg.” Men likevel så tenker jeg at det er mange tilfeller der dette med “valg” kan diskuteres når det kommer til selvmord. – Og hvordan defineres egentlig ordet “valg” når det kommer til selvmord? Prater vi da om ett rasjonelt valg, eller omfatter det også urasjonelle valg? Eller er ikke det så nøye i hvilken kognitiv tilstand personen var i, og hvorvidt dømmekraften mulig var kraftig redusert i øyeblikket, eller i verstefall under null kontroll?

Kanskje vi setter grensen på ett rasjonelt valg på selvmord til de som hører stemmer som sier at de skal gjøre noe som det “friske  ego” aldri ville gjort? – Eller holder det med for eksempel en tung depresjon, der den som er rammet da heller ikke tenker like rasjonelt – selv om en slik tilstand ikke alltid er like lett å fange opp utad.

Men fakta er jo at mange deprimerte som kjent tenker litt annerledes og “forstyrret”, og at de for eksempel kan tro hundre prosent på tanker som at “alle ville vært bedre uten meg.”

Hvem har definisjonsmakten?

Ett annet spørsmål er hvem som har definisjonsmakten på ordet “valg.” Dersom personen selv ikke følte han hadde ett valg, og dersom han virkelig ikke såg noen som helst andre utveier i noe som føltes uutholdelig. -Da ligger definisjonsmakten ikke hos personen selv hvert fall..

Smertegrense

Jeg har lyst å utfordre litt med en tankerekke her. For jeg føler at det er akseptert i samfunnet at man har en smertegrense når det gjelder fysisk uutholdenhet, mens at det virker litt som det er “forventet” at alle psykisk skal holde ut alt.

-Hvis dere ser for dere en konkurranse i melkespannholding. Alle forstår at samme hvor mye detalkerne av konkurransen ønsker å vinne- der de står med rake hender og tunge spann i hver hånd– Så vil den enkelte komme til en smertegrense, og vil brekke sammen..

Men selv om man fysisk har lavere smertegrense enn man har psykisk, så kan det vel tenkes at noen som lever under store psykiske påkjenninger i åresvis kan komme til ett punkt der de kollapser enten de vil eller ikke? Eller er slike kollapser kun forbeholdt for fysisk smerte?

Det virker som at samme om noen har kjempet og lidd i åresvis, så  blir det sett på som svakt dersom de kollapser inni. Og antageligvis er de som er mest dømmende de som aldri har opplevd noe særlig kamp psykisk selv. Og ikke at jeg mener det er en sterk eller en god handling heller. Det er det jo ikke. Jeg mener bare at man ikke vet så mye om andres liv, deres smertegrense og deres “tilstand”.

Er valgdefinisjonen en påpeking og fritak av skyld?

Én ting jeg tenker spesielt mye på når det gjelder bruken av ordet VALG når man prater om selvmord, er at det på en måte peker mot ett skyldspørsmål.

For ordet VALG indikerer etter mitt syn litt til å legge ansvaret og “skylden” til personen selv, og ingen andre! HAN VALGTE DET SELV.. Og jeg har lurt på om det er viktig for samfunnet å få frem at dette var personens eget valg, og hvorfor?

Hvorfor holder det ikke med at “han tok sitt eget liv?” Hvorfor må ordet valg inni bildet? Og hvordan kan alle vite hvordvidt noen tok ett rasjonelt eller urasjonelt valg, og hvordan den personen var i øyeblikket den tok selvmord?

Dette med skyld og selvmord vet jeg er verdens største minefelt. For jeg vet mange sliter med nettopp skyld og skam i tillegg til stor sorg og smerte etter å ha mistet noen. Så jeg mener ikke at samvittighet og ansvar skal legges på alle andre heller, eller at noen skal sitte igjen å gruble seg ihjel på hva de gjorde galt eller kunne gjort annerledes.

Men sett bort fra dette, og at det som hovedregel ikke er noens feil. Så mener jeg likevel at det er noen tilfeller der det er det er mer opplagt at andre kan vippe noen mot stupet. Som hvis en ektefelle tar selvmord etter å ha blitt voldtatt og misshandlet hver dag i ett ekteskap som hun ikke har noen vei ut av. Da er det litt vanskelig å ikke tenke at den ektemannen er helt uten skyld i tragedien, selv om det teknisk sett kun er “henne”/tilstanden som kan skyldes for selve  “mordet” per definisjon. Jeg mener også personlig at svikt i systemet indirekte “dreper” veldig mange mennesker som ikke får hjelp. For mange står på venteliste og  får avslag når de skriker etter hjelp. Noen har ett god støtte rundt seg (som desverre ikke alltid er godt nok) mens andre har manglende støtte. Og dersom en person har prøvd å få hjelp fra systemet og ikke får det, blir sårbare lett maktesløse.  Så dersom man vil tenke forebyggende så må man kunne ha en debatt rundt “hva som gikk galt,”og firbedre mangler. Det er liksom det letteste å fokusere på at ansvaret ligger fult og helt på den som tok selvmord, eller skylde på en diagnose. Og jeg tror ellers at det ofte vil kunne være flere sannheter rundt samme sak, utfra hvem man hadde spurt.

Photo by Oscar Keys on Unsplash

 

Er selvmord en egoistisk handling?

En av de verste fraseringene jeg leser når noen tar selvmord tror jeg er “xxx valgte sist lørdag å forlate oss”.. Jeg synest ikke noe om den måten å fokusere på..

Jeg har ellers hørt flere ganger “in real life” at folk omtaler selvmord som en “egoistisk handling,” og det provoserer meg noen ganger når jeg hører folk si det- Spesielt når de som står utenfor egentlig ikke aner “en dritt” om hva som førte dit, eller prater generelt om ALLE selvmord som egoistiske. For JA, selvfølgelig kan noen selvmord tenkes på som egosentrisk iform av at det har ofte store konsekvenser for andre. Og de som opplever noe slikt må få lov å føle på de følelsene, og de har lov å føle på svik, og til og med at det var egoistisk. Men å stå utenfor å si at alle selvmord er egoistiske? Vel.. Jeg tror hvert fall sjelden noen tar selvmord for å gjøre andre vondt, eller for å ørøve å være egoistisk. Og ofte er de som bikker under snille og lite egoistiske av mennesker. Og setter vi egoisme på spissen, så tar de fleste mennesker både direkte og indirekte nesten alltid tar valg som kan kalles egoistiske.

Selvmord er så individuelt og komplekst- og å hoppe rett til ordet egoisme på ett slikt tema tenker jeg er helt i motsatt retning av der jeg ville startet tankerekken. Og igjen å putte skyld og negativt fokus på en slik personlig tragedie er jeg litt skeptisk til. Da må man hvert fall ta det med i en større betraktning, og ett større bilde.

Til slutt vil jeg si at jeg personlig tror mange ville kunne blitt reddet dersom de hadde blitt sett, møtt, og fått nok og riktig hjelp i tide. Én av de vanligste grunnene for selvmord sies å være at personen ikke såg andre utveier, eller ikke harnoe håp. Og som bildet over kan illustrere, så vil mange da være litt blindet.. Så jeg tror jeg det veldig viktig å ha noen da som kan vise retning, eller kan gi litt håp, ett lyttende øre og kjærlighet.

Men når dette er sagt, så er ikke selvmord en god løsning. Og jeg tror det er veldig viktig for alle som evt får slike tanker å prate med noen om det. Men jeg skal ikke ha noen sånn søk hjelp innlegg som alle andre har. For jeg ønsket mest av alt å sette fokus på det forebyggende, og det jeg mener er problematisk, og å sette lys på noen spørsmål og vinklinger som jeg føler ikke blir pratet om. Og så kan jeg minne om viktigheten av å bry seg om hverandre.

Har du noen tanker rundt dette?

 

4 kommentarer
    1. Jeg har mange tanker rundt dette, men innlegget ditt er så langt jeg mistet helt grep om hvor jeg skulle begynne. De fleste av oss er enige om at dette tema burde ikke være tabu, men likevel vil veldig få snakke om det. Men hvis man har status som kjendis, om så bare litt kjendis, som Sophie Elise og Kokkejævel så skaper det engasjement i form av sympati og støtteerklæringer. Da Ari Behn tok sitt eget liv så ble det mye etterspill og fokus på mental helse, talen til datteren ble gjengitt overalt. Men det gikk ikke lang tid så var det ikke tema lengre. Nesten like mange mennesker i Norge har tatt sitt liv under pandemien som det er mennesker som har dødd av korona-relaterte årsaker. Forskjellen er at de som har dødd av korona-relatert var i all hovedsak mennesker over gjennomsnittlig levealder, syke eldre. De som har tatt eget liv er unge mennesker som skulle levd mye lengre. En annen ting er at statistikken for de som har tatt eget liv hadde vært mye høyere hvis ikke flere av de som har tatt farvel hadde blitt registrert som ulykker, overdoser et cetera. Jeg er personlig overbevist om at tallene er jukset med. Stigningen av narkotikarelaterte dødsfall og alkoholrelaterte dødsfall under pandemien har økt enormt. Sistnevnte med 44 prosent. Om noen påstår der ikke er en rød tråd, så er de naive. Jeg vet også om noen som har tatt eget liv, men det er registrert som «fall-ulykke». Så.. Dette er en gruppe i samfunnet som blir ignorert, det ser vi jo tydelig nå. Det at noen velger å ta eget liv, det å kalle det et valg.. det er jo det, selv om de som gjør det føler at de ikke har noe valg. Men jeg forstår faktisk at noen tar det valget. Jeg har vært der.

      1. Ja, innlegget ble litt langt, så det kan jeg godt forstå. Det etterspillet etter Ari Behn irriterte meg litt. Ikke fordi det ikke var bra fokus, men fordi det ikke føltes samkjørt med realiteten. Og få ting er bedret etterpå, om noe.. Og så kom pandemien, og fokuset ligger hvert fall ikke på forebygging av selvmord.. eller forebygging av rus og alkohol. Jeg aner ikke om statistikken er jukset med, men om de registreres som noe annet er det jo tragisk. Da blir vel de som tar selvmord i trafikken, bilulykke. Osv. Hvis alkohol og rusrelaterte dødsfall går opp, eller har gått opp, så synest jeg det er logisk. Men veldig trist. Jeg tenker det for de fleste er ett valg eller “valg.” Men noen er jo helt borte i natta, og da er det ikke det tenker jeg. Trist å høre at du har vært der.<3 Livet kan være tøft, og noen får mer motgang enn andre i livet, og forferdelig å komme dit at det føles nærmest helt uutholdelig. Klem

Siste innlegg