Dating i 30- åra

Jeg hadde seriemaraton på Hjem til jul 2 før jul, og jeg kan virkelig anbefale den serien. Sesong 2 var veldig søt, og for meg som er singel i 30- åra er jo mye gjenkjennelig. 

I dette innlegget skal jeg ikke skrive så mye om selve serien, men jeg vil skrive noen tanker rundt dating i 30 -åra generelt sett. Dating i 20 åra var vanskelig nok, men jeg vil si at det å date i 30- åra kan være hakket mer komplisert. Man har da levd ett tiår lenger med alt det innebærer, man er gjerne mer etablert, og man har fått ett par flere inngrodde vaner. I 30-åra har man på den positive siden gjerne mer selvinnsikt og erfaring rundt både egne behov og hva man trenger /trivest med når det kommer til en partner enn hva man gjorde som ung og naiv 22 åring. -Og man har gjerne mer erfaring med tidligere forhold, og vet vet hva som fungerte og ikke derfra. Men det farlige er hvis man blir for kritisk eller begynner å lete etter noe som ikke eksisterer.

Men hvis man skal date i 30-åra, hvilke spørsmål kan man komme til å måtte ta stilling til?

Bonusbarn-spørsmålet

Dette spørsmålet hadde jeg aldri i tidlig 20 åra, men i 30 åra er dette ett spørsmål jeg tror man må ta stiling til. For man kommer garantert til å få tilbud om å date noen med barn. Så er man åpen for å date en som har barn fra før? (Og hund, stasjonsvogn og exkoner i nabohusene.) Dette innebærer jo strengt tatt i realiteten “en pakke” og en timeplan som kan være litt annerledes enn å finne en kjæreste uten barn.

Barnespørsmålet;

En kvinne i 30- åra (og spesielt i slutten av 30 åra) har jo ikke så mange år igjen dersom hun har ett ønske om å få egne barn. Så man må gjerne som kvinne i 30- åra stille seg selv spørsmålet om det å få barn er viktig for en- og noe man sterkt ønsker, eller om man er mer avslappet til at “får jeg ikke barn er det greit det også”?  Utvalget av barnløse single menn i 30 åra (som ønsker barn innen få år) er ikke det aller største på datingmarkedet, men de finnes. Ellers er det jo endel single menn over 40-50 årsalderen og under 30 år -der mange av de over 40-50 år er godt ferdig med barn eller føler seg for gamle for det, mens endel menn i 20 åra føler seg ikke klar til å etablere seg på noen år.

Aldersspørsmålet.

Aldersspørsmålet er jo noe man må ta stilling til samme hvilken alder man har selv. For de fleste ønsker nok å date jdvngamle. Men hvis man er 30-35 og dater må man gjerne ta stilling til om de på 45-50 år år er “for gamle” for en å date? Og hva med å date en på 24 år? -Er det stor sjanse for at det er for ungt til å fungere?

I hjem til jul 1 testet jo hovedkarakteren å date både en veldig ung som fremdeles bodde hjemme, og en som var en generasjon eldre. Jeg ble nesten litt forelsket selv i karakteren til Felix Sandman i sesong 2 av Hjem til jul. 

Fysisk tiltrekningsspørsmålet;

Ett annet spørsmål som er aktuelt samme om man er 20 år eller 50 år og skal date er;  Hvor viktig er det å bli umiddelbart fysisk tiltrukket av den andre? Har man bevisst eller ubevisst noen viktige eller mindre viktige preferanser rundt utseendefaktorer? Eller betyr utseende ingenting? Er det for eksempel greit at mannen er 15 cm lavere enn seg selv? Er langt busteskjegg eller snurrebart innafor? Og er alvorlig overvekt noe man plasserer under “personligheten teller” ?

Interesse -spørsmålet

Er det “like barn leker best,” eller “motsetninger tiltrekker hverandre” man skal gå etter? Er det best å finne noen som har noen av de samme interessene som en selv, eller holder god kjemi i første omgang? (Ja, kan man egentlig ha veldig god kjemi uten noen felles interesser forresten?) Hva med lik humor? Og er det noen verdier og holdninger som ikke er forenlige med ens egne?

Personlighet-spørsmålet

Vil det fungere å ha veldig ulik personlighet? Hvis en er veldig ordentlig og ryddig, og den andre mer vimsete og leken? Og vil en introvert være best match med en ekstrovert? -Eller fungerer to introverter/ekstroverter bedre sammen? Er det bra eller ikke om begge i ett par er følelsesmennesker? Og er det bra å være like på om man er åpen eller lukket som person, om man liker å være spontan eller å planlegge i hverdagen, eller hvor dømmende og kritisk -eller åpensinnet og aksepterende man er?

Eller kanskje god kjemi på alle måter og det å ha det fint og morsomt sammen er det eneste som i første omgang er viktig? Eller hvilke spørsmål er viktig for deg i en datingsammenheng? Kanskje du har noen innspill? Dette er jo forsåvidt ett tema uten fasit -og jeg kunne lett fått ett veldig langt innlegg.

4 kommentarer
    1. Som du vet har jeg vært sammen med mannen min helt siden ungdomstida.. så det har ikke blitt mye dating på meg …eller vi kaller det jo en date når vi tar en kaffe sammen vi..så egentlig blir det date hver uke..hehe.. <3 Mye å tenke på om man treffer/dater noen når man har blitt "godt voksen"..eller kanskje man ikke skal tenke FOR mye.. selvfølgelig må man få "godfølelsen"om man vil treffe noen flere ganger..må jo like mennesket i allefall.. Så får man se på likheter /ulikheter etter hvert.. Noen holdninger bør være på plass syns jeg..men ulike interesser kan jo være berikende.. Mannen og jeg er født samme år..men alder er ikke det viktigste…det må man finne ut av selv…
      Ikke sett serien Hjem til jul..bare noen klipp her og der <3

      1. Ja, det er så fint at dere har holdt sammen så lenge og at dere trivest sammen. Kafedate året rundt med en kjent man er glad i er jo kjempekoselig (og virkelig å foretrekke fremfor sånne nervepirrende dater der man aldri har møttes før.) Ja, det er godt mulig man ikke bør tenke for mye, og er nok enig i det med holdninger og interesser. Greit å være jevnaldrene. Jeg synest heller ikke alder er det viktigste. Den forrige exen min var 16 år eldre enn meg, og jeg tenkte sjelden over det. Hjem til jul er veldig koselig, kan anbefales. <3

    2. Jeg er nokså lik deg – i alle fall på en måte: Jeg analyserer og grubler veldig mye. (Jeg har i alle fall fått inntrykk av at du også gjør det?) Nå er jeg 57, og har for lengst gitt opp alt som heter datingsider. Skulle det dukke opp en humoristisk og samtidig rimelig solid og stødig fyr (som hadde taklet ei analyserende, småsprø kjerring) så hadde jo det vært hyggelig! Jeg vet imidlertid at jeg har mine “sider”. Jeg er jo i en helt annen livsfase enn deg, så jeg trenger ikke å ta stilling til om jeg skal ha barn eller om jeg blir bonusmamma til hjemmeboende barn. (En kar på nærmere 60 som har mindreårige barn boende fast hjemme hos seg vil jeg nok være skeptisk til å involvere meg veldig tett med! 😉 ) Det er nok klokt å tenke litt i gjennom hva slags type menneske en kan passe sammen med. Og så er det viktig å være klar over sine egne sider, og hva en sjøl kan tilby i et forhold. Det er så lett å ha fokus på alt det den andre “skal være”. Ingen er komplette. Det trenger langt fra være “idyll” støtt, men det er jo slitsomt med av – og på – eller berg- og dalbane hele tida. 🙂

      1. Ja, jeg gjør nok det på mye. 🙂 Ja, jeg er ikke sånn altfor optimistisk til online dating selv. Har aldri blitt forelsket i noen på den måten før, kun når jeg har falt for noen irl. Ja, det er helt sant at vi alle har våre sterke og svake sider. Det er veldig viktig som du sier å også gå inn i seg selv og hva en selv kan “tilby”. Jeg innbiller meg at jeg har en viss selvinnsikt og en viss ydmykhet. Nei, ingen er perfekt, men så gjelder det å finne noen man passer med og trivest med. Og kanskje noen som får en til å bli den beste versjonen av seg selv. Ja, det er såvisst slitsomt.. Jeg håper du møter en sånn humoristisk, kjekk og stødig fyr en dag. Men det er nok mye bedre å være singel enn i ett feil eller vondt forhold.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg