NÅR MAN MÅ VÆRE FLINK, PEN OG VELLYKKET FOR Å FØLE SEG BRA NOK!

 


Jeg har alltid fått høre at jeg er flink. Jeg har vært flink å tegne, jeg har vært flink å spille instrumenter, flink å synge og flink på skolen. Å det å prestere bra har på mange måter gått inn i min selvtillitt og hvordan jeg identifiserer meg selv.

 Jeg synes det kan være utrolig vanskelig å være stolt over seg selv ut fra den man ER og ikke ut fra hva man presterer. For jeg har igrunn alltid prestert og konkurrert både mot meg selv og andre. Å jeg har fått høre jeg er “flink” talentfull.. dyktig.. Men hva da om man plutselig blir så syk at man ikke klarer å prestere lenger? Går man da automatisk på en liten selvtilttsknekk i tillegg?


SYKDOM OG SELVTILLITT 

Før jeg ble syk utdannet jeg meg innen musikk, sang og musikal m.m. Jeg vil si jeg var en veldig hardtarbeidende, målrettet og ambisiøs ung dame (med flink pike syndrom). Å jeg hadde absolutt ikke sett for meg at jeg skulle bruke flere år av livet til sykdom, innleggelser og legebesøk.

Jeg var på auditioner i Norge, Sverige og danmark, jeg opptrådte i musikaler, jeg underviste i musikalfag,  jeg øvde mye, jeg spilte mange instrumenter,  laget egne sanger, jeg gikk på musikalskole i Oslo, gikk på sangskole i København og jeg tok 380 studiepoeng utenom det med utdanning etter videregående. Å jeg hadde neste alltid sommerjobb eller deltidsjobb.. Å gjerne flere jobber samme sommer for å tjene nok til å kunne studere på fulltid.. 

Nå hverken jobber jeg eller studerer jeg.. Jeg gjør lite, beveger meg lite.. I flere år har jeg har vært så syk at jeg ikke har gjort annet enn å overleve.. Komme meg gjennom dagen.. En periode klarte jeg omtrent ikke å verken spise, pusse tennene, legge meg, se tv.. Ja omtrent ingenting.. Men det ser ut til å være fortid nå.. Det håper jeg vertfall av hele mitt hjerte..

Det er så lett å føle seg mislykket etter mange år som syk. For sykdom og mangel på et miljø kan gjøre at man mister fullstendig troen på seg selv..Man føler seg utenfor.. Man er gjerne ikke er ashure lenger. Føler alle tog er gått. At verden og hele miljøet man har vært i er gått videre uten deg? Man føler seg gjerne litt ensom..Eller føler på skam iforhold til sykdom og livssituasjonen man er i. 

 

Breaking the law

Jeg vet det er utrolig mot janteloven å innrømme det. Men her jeg sitter med skjegget i postkassen synes jeg det er lov å minne seg på det. Jeg er stolt over mye av det jeg oppnådde før jeg ble syk.

Jeg er stolt over prestasjonene.. Vel noen vertfall.. Og av pågangsmotet. Ja, kanskje mest pågangsmotet.. Jeg er stolt jeg aldri gav opp..Jeg er stolt over alle gangene jeg turte å gå for drømmen min, samma hvor skummelt det var.. Jeg er stolt over å ha kommet inn på musikalskole, og nesten like stolt over den gangen to år før når jeg ikke kom inn.. For jeg gav meg ikke..Men kjørte på.. Jeg er stolt over å ha jobbet rævva av meg med øving, samme om jeg ble utbrent etter noen år.. For jeg lærte av det også..Jeg er utrolig stolt over å tørre å gå på auditioner i både Norge, Sverige og Danmark.. Både oppturen og nedturene..At jeg fortsatte..Jeg er kry over de gangene jeg endelig fikk tjene penger på å være artist på musikaler. Å takknemlig for sjansen.. Gleden, minnene og frysninger husker jeg som igår..Jeg er stolt over å ha fått sjansen til å prøvesynge for hovedroller i store musikaler, selv om jeg aldri fikk noen av de.. Men jeg har aldri vært nærere. Å selv om siste audition jeg var på, før alt ble sykdom, gikk på trynet er jeg stolt over å bli headhuntet til hovedrollen. Det meste gikk riktig vei.. Den veien jeg drømte om..

Men jeg har også lært utrolig mye av å være syk. Det har ikke vært en drømmereise,  heller et levende mareritt.  Men jeg har ikke gitt opp å bli frisk. Å av og til oppi det hele føles mye som overfladisk.. Helsa er så viktig!! Det andre er også viktig.. Men det kan ikke sammenlignes!!


Bra nok?

Jeg gjør lite om dagene.. Og det er lite å skryte av på Facebook eller i selskap. Men de rundt meg er ikke mindre glad i meg nå enn når jeg lyktes!?.. Jeg har mange gode mennesker som bryr seg, og venner som virkelig har blitt satt på prøve med en venninne som har vært syk. Noen har vist seg å være bedre venner enn jeg kunne drømt om. Å jeg er utrolig takknemlig for å ha hatt en kjæreste som virkelig har gjort sitt beste for å få meg til å føle meg bra nok. For det har virkelig hjulpet meg mye!  Men den største jobben fremover (med å jobbe med mine tanker om meg selv) blir nok opp til meg. Enten jeg oppnår mine drømmer eller ikke så ER jeg bra nok! Det er så viktig å lære seg!! Jeg må innrømme at jeg helt ærlig ikke tror 100 prosent på det enda for min egen del. Men hvorfor skulle jeg ikke være bra nok selv om jeg ikke får mer på CVen å skryte av, eller om jeg forblir barnløs, lever på nav eller ser ut som et takras uten sminke fordi jeg er sliten? Jeg ser jo ikke ned på andre som er blitt syke? Så hvorfor ser jeg ned på meg selv?

Alle mennesker drømmer. Og det tror jeg er kjempeviktig å gjøre samma om målene er realistiske eller minimale. Men hvis man lever for andres anerkjennelse og ytre belønninger og ikke av indre motivasjon tror jeg man kan få en berg-og-dalbane svingning i humøret sitt.. 

Jeg skal ikke skrive mye mer om indre og ytre motivasjon her. Å jeg har ingen fasit. Men lever man i en Berg og dalbane følelsesmessig, og blir helt styrt av ytre faktorer, (som at prestasjoner og andre mennesker kan styre om en er på topp eller bunn)  tror jeg helt ærlig at man kan leve litt farlig mentalt. For man får jo så mange ulike meninger og kommentarer hele tiden.

En verden der forventningene til utdanning, kropp og prestasjoner gjerne er slik at man nesten skal være umenneskelig for å være innafor, kan være utfordrende. En tid der mange likes er status, og mangel på det er “looser.” En tid der man helst ikke skal eldes eller ha noe som henger for mye i retning tyngdekraften og hvor det kan virke som det er viktigere å være pen, suksessfull og populær,  enn en fantastisk unik utgave av seg selv? Vel satt litt på spissen.. Men dere skjønner?

Jeg tror det kan være tøft for mange å bli lite fungerende når man har levd mye av å prestere og å prøve å være “best”.. Som i idrett, utøvende musikk eller mye andre yrker i arbeidslivet og hjemmet m.m. Men sliter du med dette, still deg gjerne spørsmålet,  hvorfor føler jeg at jeg må prestere bra for å være bra nok? Er du like streng med andre som deg selv?

<3 #helse #blogg #hverdag #psykiskhelse