SKAL ALLE LEGGE SEG UNDER KNIVEN FOR Å FÅ “SOMMERKROPPEN?”/ UKOMFORTABEL I BIKINI

FOTO: PIXABAY

Sommerkroppen… Vi hører om det hvert år. Og hvert år kommer står det frem noen kvinner på sosiale medier (nesten utelukkende med noen kilo ekstra) som applauderes for å vise seg i biniki å være stolt av kroppen sin.

Jeg synest det er veldig fint og tøft av disse  kvinnene å la seg avbilde i sosiale medier som de er. Men jeg vil bare si en ting. Det kan nesten virke som noen ganger som om det er vekt som avgjør om man får sommerkroppen og om man vil føle seg fin på stranda. Men det er jo ikke slik det fungerer. Det er jo ikke sånn at dersom man oppnår en viss BMI og trener mye så vil man automatisk føle seg vel på stranda og få den ideale sommerkroppen.

Det som er iforhold til “elsk kroppen din” bilder i sosiale medier er at dersom en tynn person hadde postet ett bilde av seg selv i bikini med “vær stolt av kroppen din” hadde det neppe fått samme mottaking på sosiale medier (tror jeg) som hvis en litt overvektig gjorde det samme. Den tynne skal vel “egentlig ikke klage, og noen vil nok tenke personen bare “liker å vise seg frem”

Men den tynnere personen kan faktisk slite mer i hodet i forhold til sin egen kropp enn den andre. For det å føle seg vel i egen kropp handler ikke nødvendigvis om hvordan man ser ut, men hvordan man tenker om seg selv.

Jeg har det siste åra balansert mellom undervekt og normalvekt. Hele tenåra pluss hadde jeg spiseforstyrrelse, og jeg husker alle sommerene i bikini jeg prøvde å dekke til kroppen da med håndkle dersom noen såg meg. Hvis jeg skulle bade måtte jeg ta håndkle med meg helt ned til sjøen for å legge det fra meg raskt  å hoppe uti, sånn at ingen såg noe. Haha, det er litt tragikomisk, for jeg såg jo sikkert helt fin ut. Og egentlig er det utrolig hvor mye jeg har skammet meg.

Jeg er sikkert ikke veldig mye bedre nå, men litt bedre. Jeg har ikke spiseforsyrrelse lenger, men det vil jo ikke si at jeg er kvitt alle negative tanker og bekymringer rundt egen kropp.

Min tidligere kjæreste var jeg helt avslappet sammen med merkelignok, noe som sikkert hadde mye med at han fikk meg til å bli trygg og sa mye fint om utseende ofte.

Jeg vet at andre har syntes jeg var fin oppover. Hvertfall motsatt kjønn. Jenter aner jeg ikke. Men stort sett er man jo mest opptatt av seg selv, hehe. Om granskende blikk er nysgjerrighet, missunnelse, at de ikke liker noe eller liker noe kan man jo uansett ikke vite. Men menn er nok ofte litt enklere og mindre kompliserte.

Jenter er ofte de jeg er mest ukomfortabel med i noen settinger.

Egentlig tror jeg ikke flest kvinner vil andre annet enn det beste, men jeg synest det er litt feil dersom (jeg aner ikke) kvinner skal føle de konkurrerer og andre er trussel istedenfor å støtte hverandre og spille på samme lag. For egentlig tror jeg kvinner stort sett støtter hverandre innersr inne hvertfall?

I sosiale medier ser vi ett ideal ytterst få har naturlig. Det er nå desverre sånn at går man ti kg ned i vekt så får man mindre pupper. Sånn er det! Veldig få har svære pupper og tynn kropp, uten at de opererer. (Noen, men få) Men er det det som egentlig er idealet? Bør alle til slutt legge seg på operasjonsbordet før sommeren for å få sommerkroppen?

Tigh gap eller tableronetunell er det også få som har naturlig. Og selv om en person gikk ned 50 kg og kroppen generelt sett hadde sett ut som ett skjelett hadde ikke nødendigvis personen oppnådd det. For dette går blant annet på benbygning og hvordan kroppen er bygget opp. Og ikke alle har denne kroppsbygningen naturlig.

Men slike ting er er jo nesten “moter”. Nå er det “in” og idealet endres litt hele tiden.

Sprettrumpe som de man ser i sosiale medier er nok desverre ikke heller alle forundt selv med mye trening. Men fastere rumpe kan man selvfølgelig få.

Appelsinhud, kviser, cellulitter.. Selv jeg vært nokså heldig der oppover. Men slikt vil nok komme for de fleste, itillegg til arr, fødselsmerker, rynker og andre små og større skavanker etter livet. Og slikt kommer enten man er slank eller overvektig. Og mange skammer seg dessverre mye over ting på egen kropp som er helt naturlig del av det å leve. Og sosiale medier og medier forøvrig har jo skapt en generasjon som er sykelig opptatt av og påvirket av kroppspress og eget utseende. Og jeg tror ikke man blir lykkelig av å granske seg selv og hige etter å bli “litt mer perfekt.” Men så er det selvfølgelig stor forskjell på sunt og usunt fokus på å se bra ut.

For noen år siden trente jeg dans i flere timer daglig, men følte jeg at jeg “eide stranda”da? Nei. Hehe. Men likevel tenker man ofte “hvis jeg bare trener mer”, om jeg bare går litt opp/litt ned i vekt,” om jeg bare, om jeg bare”.. Kjenner noen det igjen? Eller er det bare meg? Jeg har lurt meg til å tro mange ganger at “om jeg bare” så blir jeg fornøyd med meg selv. Men så har det ikke funket, fordi da kommer bare noe nytt for min del hvertfall og jeg ikke er fornøyd med meg selv da heller.

Jeg prøvde å legge ut ett bikinibilde i ett innlegg idag faktisk. For det var ett koselig bilde. Men nei..da klarte hodet selvfølgelig å finne en “defekt”  før jeg postet.. Men hvem har ikke “defekter?” Det er så kjipt å ikke klare å akseptere kroppen sin. For det er ingenting å gjøre med uten drastiske tiltak eller å jobbe med hodet. Å jeg tror hodet er stedet å starte.

Egentlig er det nesten ingen som kan gå på stranda med sommerkroppen. Men så kan man også tenke KROPP + SOMMER = SOMMERKROPP. Så får man bare prøve å kose seg på stranda og drite i egne kritiske stemmer. For det er mo en selv som er slemmest ofte. For det å få sol på kroppen er alle forundt selv om man ikke alltid føler seg som en “sexbomb!” Og sjansen er stor for at ingen andre tenker over dine skavanker men sine egne, og kanskje til og med noen synest du er fin. Men først og fremst handler ikke det å kose seg i sommervarmen om kropp, men å nyte sommeren å ha en bra dag på stranda!

 

ER DU KOMFORTABEL I BIKINI?

HVA TENKER DU OM “SOMMERKROPP -HYSTERIET?”

HJEMME-STRIPING AV HÅR FOR FØRSTE GANG

Da har jeg testet hjemmestriping for første gang i mitt liv. 

På før og etterbilde over kan man se stor forskjell. MEN jeg har bare bleket en liten del av hele håret idag og ikke engang de øverste laga. (Litt omvendt av hva man ofte pleier gjøre når man striper hår. For man striper jo ofte de øverste laga.) Men jeg teste litt “safe” idag og EN pakning hadde uansett ikke rukket til å stripe hele håret mitt. Jeg må sikkert ha 2-3 tipper jeg. 

Bilde under viser håret tidligere i uka

Resultatet der jeg hadde i bleking ble litt gulaktig, noe som var helt forventet når jeg hadde så mørkt og farget hår fra før. Og jeg må nok eventuelt ta en runde til med striping for å få fargen hvitere. Men per nå virker håret hvert fall relativt sunt der det er stripet.

Ettersom jeg bare har striper litt under de øverste hårlaga så ser man omtrent bare stripene hvis jeg har hestehale eller drar i håret. Så jeg er nokså brunette enda. Og så må jeg tenke på om jeg skal fortsette å stripe håret, eller eventuelt ta i brun hårfarge igjen. (Her har vi safet på mange plan)

Jeg må innrømme at jeg syntes den “hetta” og heklenål ikke var det kjekkeste jeg har gjort. Au.. Håret floket seg jo på vei ut hullet i hetta og jeg mistet endel hår og litt tålmodigheten. Egentlig hadde jeg ikke helt “roen” til å fikse med hår idag. Men det var liksom idag det ikke var jobbing her, og var best å gjøre slikt.. Så jeg må prøve å være mer tålmodig neste gang tror jeg.

Det som etterhvert skjedde med denne litt utålmodige og hårsåre frøkena var at hetta ble tatt av og jeg påførte litt bleking uten. Og det er nok ikke til å anbefale, for da blekes ikke alt samtidig og er ulik tid i håret. (For etter 45 min max etter første påføring må det jo vaskes ut..)

Og tror dere ikke jeg fikk lyst å ta mer og mer noen steder? Jeg ble så nysgjerrig på å få ett inntrykk av om hvordan jeg ville se ut med lyst hår, hehe. Så håret er nok mer enn bare stripet enkelte steder vil jeg si. 

Ellers så konsentrerte jeg meg om EN side av håret. (ikke øverste laga av håret som sagt) Og selv om jeg ikke vet om jeg hadde turt å gjennomføre en slik delt hårfarge -look så synest jeg egentlig det kan være litt tøft jeg. Men jeg kan ikke for at jeg assosierer det med en ikke så snill Disneykarakter.. Den sveisen er liksom blitt Cruella, er det ikke, hehe? 

Så enn sålenge brunette på utsiden og litt blondine under. Så får vi se.. Jeg har lært litt idag hvert fall.

HAR DU STRIPET HÅR HJEMME FØR?

BARBERE DE LYSE HÅRA PÅ ARMENE OG LÅRA TIL SOMMEREN?

Ettersom vi har fått kjenne på litt solstråler de siste ukene, så tenkte jeg å komme meg ett lite barberingsspørsmål. Hvor mye er egentlig “nødvendig” å barbere seg til bikinisesongen? Hva med de lyse dunhåra på armene?

Jeg vil anta at svarene på hva som er “nødvendig” å barbere vil variere fra person til person. Det går vel både på vane og hva man føler seg vel med. Men jeg må innrømme at jeg synest det er litt for fristende å ta de låra iblant, selv om de lyse håra knapt vises. Og ja, jeg gjør det noen ganger..

Egentlig så tror jeg man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å barbere slike steder som strengt tatt ikke er nødvendig, ettersom man kan risikere å få mørkere vekst og måtte begynne å barbere. Eller hva tenker dere?

Jeg barberer foresten ikke armer og har heldigvis aldri hatt behov for noe i ansikt bortsett fra å nappe bryn.

 

HVA SYNEST DERE OM Å BARBERE LYSE DUNHÅR PÅ ARMER OG LÅR?

“Tenkte han virkelig DET når han såg ett bilde av seg selv!?”

Jeg vet ikke hva dere tenker når dere ser bilder av dere selv. Men igår hadde jeg en artig og interessant samtale med en av motsatt kjønn om dette med å se seg selv på bilder. For det er vel ingen hemmelighet at jeg er litt for flink til å lete etter feil på mitt eget utseende. Og det er jeg hvert fall når jeg ser bilder av meg selv.

Igår var jeg ute på tur å tok mye bilder, og det var slik vi begynte å prate om det å se seg selv på bilder. Og etter at jeg hadde sagt litt om mine tanker om emnet spurte jeg “han”:

“Hva tenker du når du ser deg selv på bilder da?”

” Der er meg” svarte han.

“Der er jeg?” Gjentok jeg. “Ja…..tenker du virkelig bare det?”

“Ja, jeg ser jo noen ganger at på DET bildet såg jeg litt bedre ut enn det andre. Men ikke mer enn det.” “Ja….. åsså om jeg ser veldig veldig sliten ut, det ser jeg jo..” legger han til.

Noen menn har det sannelig enkelt tenker jeg, hehe. Nå sier jeg ikke at ingen menn har komplekser eller har kjipe tanker om seg selv på bilder. Og jeg troor kroppspresset blant yngre gutter er annerledes enn litt eldre menn idag. Men likevel, har du møtt mange jenter som tenker bare “Det er meg” når hun så ser ett bilde?

Idealistisk sett så burde man vel tenke litt mer slik; “Der er meg. Det bildet var finere enn det. Publiser!”

Men dreeeeam on! 😉 Men litt snillere tanker om seg selv og litt mindre kritisk er mer realistisk å få til! 

ER DU SELVKRITISK NÅR DU SER DEG SELV PÅ BILDER, ELLER HAR DU ETT AVSLAPPET FORHOLD TIL DET?

Samtalen er godkjent å gjengi på bloggen av han som var med på tur 🙂 Og bildet i dette innlegget er fra idag:-)

BLIR MAN MER ATTRAKTIV AV “Å ELSKE SEG SELV?/ SELVTILLITT”?

For noen dager siden såg jeg en film som heter “I feel pretty!”  Har dere sett den? Det er en komedie der en jente som er veldig usikker på seg selv og eget utseende plutselig ser seg selv i ett helt annet lys. Hun slår hodet i gulvet og ser plutselig en vakker jente i speilet selv om alle andre ser det samme som før.

Jeg må innrømme at selv om dette er en komedie så gav den meg endel å tenke på underveis. For jenta i filmen fikk jo så mye mer ut av livet når hun var glad i seg selv. Og hennes humør, trygghet og selvtillitt påvirket jo alle rundt henne til å også føle seg vel. Og på mange måter fikk hun det livet hun ønsket fordi hun hadde selvtillitt både i jobb og kjærlighet, og trodde på at hun var vakker.

Alle rundt henne såg jo på utssende hennes som identisk som før.. Så det at livet endret seg hadde jo ingenting med utseende å gjøre, men hennes tanker om seg selv.

Nå er dette selvfølgelig bare en film. Men jeg tror det er mye sannhet i budskapet.

I filmen vises også en “perfekt” jente. Det er vertfall det hovedpersonen i filmen tenker at hun er. Men selvfølgelig viser det seg jo at hun ikke har ett så perfekt liv og tanker om seg selv som man uttad skulle trodd..

De fleste karakterene i filmen viste seg å ha noen ting de var usikre på ved seg selv. Og slik tror jeg også det er i det virkelige liv. Alle har NOE. Og har du tenkt på at noen du har tenkt “du skulle ønske du var” tenkte det samme om DEG! Kanskje noen nettopp beundrer deg for noe uten at de sier det. 🙂

Jeg anbefaler å se filmen om du ønsker en lett og morsom underholdning. For det var en av de bedre i sin sjanger synest jeg. Men jeg anbefaler filmen også fordi man begynner å tenke litt over hvordan man selv er.

Jeg har både en selvsikker og en usikker side vet jeg. Men sett utenifra så er personer som stråler av at de er fornøyd med seg selv ofte flotte! Og de sies jo at smilende mennesker ofte blir sett på som vakre også. 

Jeg tenker at en person som er kjempevakker etter idealet men mangler all selvtillitt og har holdning og adferd deretter kan fremstå som mindre attraktiv enn en helt normalt vakker jente som er trygg på seg selv. (Ikke at det er en konkurranse om  være vakrest, men dere forstår) Men hvem skal tro på en om man ikke gjør det selv?  Det å føle seg vel, ha tro på seg selv og respektere seg selv vil jo være en fordel fra alt fra jobbintervju, til parforhold og det å trivest med seg selv. 

 

HAR DU SETT “I FEEL PRETTY”?

BLIR MAN MER ATTRAKTIV BÅDE I JOBB, KJÆRLIGHET OSV OM MAN;

1. ELSKER SEG SELV 2. ER TRYGG PÅ SEG SELV 3. HAR SELVTILLITT?

JEG VURDERTE KOSMETISK KIRURGI SOM UNG

Foto fra Pixabay

Jeg har kompekser. Mye kompekser. Og jeg skal ikke si verken hva jeg har komplekser for eller hvordan jeg fikk de. Men jeg må tenke på hvordan jeg kan få det litt bedre med meg selv.

Mine komplekser kom ikke av seg selv, og heller ikke fra media. Men jeg kan ikke utlevere så mye av bakgrunnen. Men jeg synest både det er trist både at jeg utviklet så store komplekser og at jeg aldri har følt at jeg har vært fin nok. For jeg følte aldri det.. 

Jeg fikk spiseforstyrrelser når jeg var 13, og når jeg var rundt 20 drev jeg å googlet kirurgiske inngrep. Og dette var før det var veldig mye sånt i mediene. Så jeg plagdes virkelig med kompekser i alvorlig grad. Men jeg fortalte aldri noen om at jeg vurderte å operere og leste på slikt, fordi det var litt pinlig. Og dessuten ville jeg ikke si HVA jeg ville operere og at noen skulle begynne å tenke over mitt kompleks.

Jeg slo etterhvert ett inngrep fra meg fordi jeg forstod det ville være veldig risikabelt og var veldig dyrt.

Ti år senere kan jeg si at noe av de jeg hadde så mest komplekser for (så at jeg vurderte om det var verd å bli invalid for å rette på) ikke er fult så stort problem i hodet. Og ett annet av kompleksa fra den tida er merkelignok en ting jeg er stolt av og liker ved meg selv nå – utrolig nok. Men det tredje av de tre store kompleksa før i tida har blitt verre og verre.

Jeg har aldri gjort noen operasjoner (bortsett fra en nødvendig som liten) og heller ikke injeksjoner av noe slag. Men jeg har virkelig kjempet mot slike tanker i over ti år. Så det er derfor jeg alltid er litt tosidig i bloggdebatter rundt kroppspress. Fordi jeg klarer å se begge sider.

Les gjerne mitt innlegg “Hva man føler og tenker om kroppspress kan være motstridende” HER. 🙂

Noen år hadde jeg mindre fokus på kompleksene mine. Jeg var så opptatt i hverdagen. Og jeg var “flink,” og fikk selvtillitt på andre måter. Men når livssituasjonen førte meg inn i  mer alenetid og isolasjon ble det lettere å igjen bli selvkristisk. Og jeg som bygget hele selvtillitten min på å være flink – hvor var min verdi når jeg ikke klarte å gjøre noenting?

Blogg ble etterhvert hovedhobbyen når jeg var for dårlig til det meste andre. Og det ble utrolig viktig for meg. Både for å få ned litt tanker, ha tidsfordriv, og som motivasjon til å gjøre noe iløpet av dagen.

De første åra med blogging følte jeg egentlig ikke at kroppspresset fra blogg ble for usunt for meg. Men jeg merket det snek seg litt og litt inn til meg likevel og jeg var vel litt svak der. 

Jeg har vært nokså bevisst på at jeg kan bli påvirket av kroppspress i bloggverdenen. På blogsoft lot jeg være å oppsøke både forsiden og “visse blogger” for mye. Jeg logget inn fra blogsoft- innlogging. Og leste bloggene jeg selv hadde valgt å følge inne på bloggen.

Jeg føler meg for tida verre med meg selv enn på lenge. Og jeg tror det kommer av en kombinasjon av litt mye isolasjon og HVA jeg bruker tida alene på. Kroppspress, skjønnhet osv dukker opp overalt hvis man er mye på internett. Og så havner man så lett innpå det man ikke skal.

Jeg har alltid prøvd å være ærlig på bloggen om hvor jeg står iforhold til kroppspress og operasjoner. Og jeg har skrevet endel om det. Jeg synest alltid det er litt vanskelig, for jeg VIL være fornuftig og ett godt forbilde. Men inni kan jeg føle meg som en som kan identifisere meg mye de bloggerne som tar operasjoner og har mye komplekser.

Hvis jeg hadde fikset på noe, er jeg overbevist om at jeg hadde ville fikset på mer og mer. For det er jo ikke bare en ting jeg ikke liker. Det er mange. Og noen har blitt bedre og andre verre. Men jeg er nokså sikker på at jeg ikke ville blitt lykkeligere. Og tenk å risikere at en helt frisk kropp kan få komplikasjoner. (Som kan skje hvis man er uheldig).

Jeg prater lite om komplekser. Jeg tror sjelden en venninne har hørt meg prate om det en eneste gang. Så få vet st jeg har slitt så mye med det. Men min forje kjæreste han fikk høre det for mye. Selv om han var utrolig flink til å si fine ord daglig så rakket jeg så mye ned på meg selv. Han syntes jeg var verdens fineste og den fineste han visste om, mens jeg daglig ramset opp alt som var feil. Og det er igrunn en veldig dum ting å rakke seg selv ned så tydelig, og man rakker jo også ned det en annen liker og mener.

Jeg har likevel i bølgedaler hatt litt mer selvtillitt generelt som voksen enn tidligere, og tror jeg er mer selvkritisk til meg selv enn hva andre ser.. kanskje. Og jeg tror mange er slik. Men om folk er fult så kritiske mot seg selv som meg håper jeg virkelig ikke.

Ja, det ble mye tanker og veldig personlig.

Tror du på at kjeven kan endres uten kirurgi? /Mewing

 

Jeg satt å surfet litt på youtube ikveld og da havner jeg ofte på mye rart. Og plutselig havnet jeg inn på en video om noe som heter Mewing. Jeg hadde aldri hørt om det før. Men det handler om at mange får kjevepartiet drastisk endret gjennom livet UTEN operasjonener. Fordi det kommer ann på blant annet tungeplasseringen (tungen er jo en muskel) over tid. 

Det kan godt hende dette er bullshit altså.. Men jeg synest kjeve er litt interessant tema. For etter å blitt påtvunget regulering i flere år som barn følte jeg mitt utseende og kjeven endret seg mye. Og jeg har lurt litt på hvordan jeg hadde sett ut som voksen uten dette. Jeg har også tidligere slitt litt med anspent kjeve og fått behandling først gjennom nattskinne (grufult og funket ikke) og senere av noe lignende fysioterapi i kjeve (Det hjalp umiddelbart- helt fantastisk).

Bildet av Kylie Jenner brukte jeg fordi noen bruker henne som eksempel på mewing. Men det er diskutert om det er kun naturlig eller fikset mer på. En hevdet all poseringen etterhvert kunne påvirke musklene i ansiktet til å bli mer slik hun var når hun poserte.. Ikke godt å vite.

Bilder under er av mewing som det kalles. Det altså IKKE før og etter noen inngrep, det hadde jeg IKKE delt på bloggen. Men det er visstnok bare endringer som har skjedd “naturlig” ved å jobbe med/naturlig plassere annerledes den viktigste muskelen i ansikten- tungen.

Jeg vet nesten ikke om jeg klarer å tro bildet over kun er “mewing Men det sies det. Men det er interessant dersom denne metoden kan hindre helseskader og redusere bruk av tannregulering.

Videoen under er om mewing og tungeposisjon: Det er mye rart som forskes på, eller hva?

Jeg synest uansett det viktigste er å ha en avslappet, frisk og naturlig kjeve. Men det er interessant å se hvor mye kjeve og tungeplassering kan gjøre med ett ansikt.

 

HADDE DU HØRT OM MEWING FØR?

FILTER PÅ BILDER- kan det gi mer komplekser?

Licensed from: Engin_Akyurt pixabay.com

Å bruke filter på bilder man legger ut på sosiale medier er svært vanlig idag. På instagram kommer man jo automatisk innom filtervalg før man publiserer. Men er det å bruke filter helt uproblomatisk? Eller kan man få dårligere selvtillitt av det?

Jeg vil dele en kort video fra vg tv HER der de tok opp problemstillingen med filter og kroppspress. Og HER er en artikkel om filter, kroppspress og påfølgende operasjonstrend. (Flere vil vissnok opereres som om de hadde selfiefilter.)

Jeg har selv aldri testet slike filter der du får bjørneører, bjørnenese, store øyne og plettfri hud. Men jeg har avogtil brukt filter på instagram. Og for å gi ett eksempel på hvordan det kan se ut så er bildet nede til venstre orginalbilde tatt med nettbrettkamera, mens det til høyre er det samme bildet med ett instagramfilter. Jeg hadde på orginalbildet nokså plettfri/kvisefri hud i utgangspunktet så det er ikke så forskjell der, men jeg likte dette filteret fordi bildet ble litt bedre i lyssettingen; mørkere og fine fargetoner. Så jeg tenker at det ikke er den store forandringen på ett bilde, selv om jeg føler jeg ser “finere sminket ut, og mindre blek ut” med filteret.

De filtera jeg derimot tenker er usunne og jeg ikke bruker er de filtera som forandrer mye! De som gjør haka smalere, øynene større, leppene fyldigere og huden alltid perfekt. Greit nok om man bruker ett kattefilter på moro iblant! Men hvis man i utgangspunktet har ett rævva selvbilde, for så å finne ut at man ser finere ut med filter og alltid bruker det – hvor mye hjelper det egentlig på den selvtillitten som kommer når man ser seg i speilet? For både jeg og kanskje dere bruker vel filter iblant der vi ser litt freshere ut? Og hva når man går ut døra til den virklige verden? Der kan man ikke ta på filter før noen ser deg.

Noen mener filter har skapt større utseendepress, fordi folk vil se like bra ut i virkligheten som de gjør på instagram! .. De har satt lista høyt for seg selv, og gjerne fått ett par ekstra komplekser fordi de endelig var fornøyd med utseende på bloggen, men er redd for å bli avslørt. Fordi man egentlig er ett blekt kvisetryne med små lepper. 

Hva er dine tanker og erfaringer rundt filterbruk?

HVA MAN FØLER OG HVA MAN MENER OM KROPPSPRESS KAN VÆRE MOTSTRIDENDE! / Blogg-ytterkanter.

Licensed from: MikesPhotos pixabay.com

Folk som blogger kan ofte deles inn to to ytterkanter når det gjelder temaet kroppspress. Man har de bloggerne som helt tydlig gir etter for kroppspresset, som gjerne skriver åpent om at de er usikre på seg selv, og deler personlige innlegg om både operasjoner og komplekser. (Disse legger seg gjerne under kniven mer enn en gang og blir kalt dårlig forbilder.) Og så har man på den andre ytterkanten de bloggerne som prøver å få leserne til å elske kroppen sin som den er, som er imot operasjoner og som gjerne deler før og etter erfaringer om hvor usikre de var før, men hvor mye de nå elsker og aksepterer sin egen kropp.

Jeg skulle ønske jeg var i ytterkant to. Og jeg føler mange “mindre bloggere” nå har fokus på på å elske seg selv som man er som en sterk motvekt til øvre del av topplisten. Og gruppe to sitt syn føles i teorien mest etisk riktig. Det oser “bra forbilde” og sterke mennesker imotsetning til de i gruppe en som er sårbare og usikre på det området.

Mange bloggere er for tiden bokaktuelle å har skrevet om  “den tøffe tiden” som de selvfølgelig har kommet seirende ut av. Og dette gir status i likhet med de som har vært usikker på kroppen men nå er kommet seirende gjennom fasen som selvelskende mennesker! De elsker og er stolt av den det er, og kommentarfeltet til disse bloggerne som har kommet til det punktet der de har akseptert seg som de er, blir nesten utelukkende applaudert. For folk ønsker å finne inspirasjon og ett håp om å bli komfortabel i egen kropp, og de fleste liker folk som viser “ikke- perfekte kropper” og ett sunt, naturlig ideal. Ja, hvem ønsker ikke å bli fornøyd med sin egen kropp?

Jeg leser begge type ytterkantblogger. Og i den ene finner jeg inspiasjon, og i den andre kan jeg identifisere meg mer.. For ja, jeg finner inspo i disse selvelskede menneskene, men klarer faktisk å identifisere meg mer med de dårlige forbilde ut fra mine egne følelser. Det å ha komplekser. Ikke føle seg bra nok.

Jeg prøver på bloggen min å sikte meg mot ytterkant to! For det er jo der jeg vil DERE skal være! Jeg vil at dere skal elske dere selv og kroppen som den er. Og jeg skriver på bloggen det jeg mener er riktig, men ikke nødvendigvis hva jeg personlig føler. Og i den formuleringen hørtes det kanskje helt feil ut.. Detbjeg mener er at jeg velger å ta opp kritiske spørsmål på bloggen min ved kroppspress, operasjoner og enkelte bloggeres fokus på dette fordi jeg synest det er VIKTIG. Og jeg synest topplisten er for dominert av kropp og at det ikke bør bli det “naturlige” å operere. Men jeg har likevel aldri hatt noe innlegg om hvor mye jeg elsker og akseptere min egen kropp til fulle. For da lyger jeg!

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde selvtillitten blogggruppe to viser utad. Nå har ikke jeg baare dårlig selvtillitt rundt sitt eget ytre, om det høres slik ut. Men jeg har aldri hart noe stor før/etter opplevelse, og alderen (selvtillitten som vissnok ofte blir bedre med alderen) har ikke frigjort meg. Men kanskje når jeg er pensjonist?.. 😉

Det jeg prøver å si er at man noen ganger kan være delt i ett tema der man føler man burde stå fast på ett ståsted og ved noen prinsipper. Men ting er ikke alltid svart hvitt. Og det er lov å si at man synest bloggverden er insain og at det er for mye kroppspress, og likevel være påvirket inni. Og jeg synest det også bør være lov å fortelle andre at de er fine som de er, selv om man ikke er like flink å si det til seg selv. Men jeg vil ikke late som jeg er helt i yttergruppe to, for det blir feil for min del. For jeg har ikke landet på noen side, og jeg vet bare at det er ikke lett å være menneske og at man får prøve å støtte hverandre i de valga man tar å forstå at alle har ulik bakgrunn og tar valg utfra sitt hode. Men det er tragisk at det er så mange som er så usikre på seg selv at de går drastisk til verks og den smitteeffekten det har. Og jeg tror det er viktig å minne unge fjorttishoder på realiteten der de daglig følger gamle paradise hotelldetakere på blogg som poserer lettkledd med resilanlepper, silikon, Gucci og Dior. Jeg tror også det er veldig naturlig å være akkuratt der jeg er for mange også, ett sted mellom hva man føler og hva man tenker. Så jeg forstår folk i gruppe en, men jeg mener gruppe to er en viktig motvekt. Og sistnevnte gruppe er også det sunneste idealet, selv om jeg ikke liker det store statusskillet her, og dette før/etter fokuset. For tror virkelig få personer kommer ut på andre siden som “selvelskende mennesker,” men at selvtillitt går litt opp og ned og selvfølgelig er avhengig av hva vi forer oss selv med i sosiale medier, om man har folk rundt en som bygger en opp osv osv.. Men man kan altså ha motstridende tanker rundt dette temaet, fordi man kan føle noe man ikke nødvendigvis ville verken anbefalt andre eller tenkt var politisk korrekt og riktig. 

 

NOEN ANDRE SOM OPPLEVER Å HA MOTSRIDENDE FØLELSER OG TANKER IBLANT?

HVIS DU ER BLOGGER; ER DU HOVEDSAKLIG I YTTERKANT EN ELLER TO? 

HVILKE BLOGGERE IDENTIFISERER DU DEG MED OG HVA INSPIRERER?

Comments on 

 

 

ER IKKE DETTE EN LITT RAR UNNSKULDNING FOR Å TA SILIKON?

Licensed from: Foundry pixabay.com

Det er mange bloggere som får operere inn silikon, og den “unskuldningen” som er mest brukt for tiden for å rettferdiggjøre inngrepet, er at “de bare ville få tilbake brystene slik de var.” For brystene ble mindre og slappere etter barn/vektreduksjon, og da ville de bare få tilbake sine naturlige bryst.

Og vel, det er jo opp til hver enkelt om de vil skjære i kroppen å fylle på, og jeg respekterer det valget andre gjør. Men denne rettferdiggjøringen (som jeg senest leste på en blogg i dag -og to nokså store blogger) har jeg egentlig tenkt at er litt rar? Forståelig. Men rar. For selvfølgelig kan man få ønske om å fikse på deler av kroppen som endrer seg gjennom livet. Vertfall med drastisk endring. Og hvem skulle ikke ønske at man hadde den puppestørrelsen man hadde på sin høyeste vekt også etter vektreduksjon?? 🙂 (Jeg løfter en finger i været vertfall!)  Men det naturlige er jo at kroppsdeler endres iløpet av livet. Og man kunne brukt en slik unskuldning om “tilbake til utgangspunktet” for de fleste inngrep hvis man tenker ens egen mindreårig self som standard. Nesa og ørene vokser jo ganske mye igjenom livet. Så man kan jo operere dem litt mindre bare fordi de opprinnelig var slik når du var 15? 

Det naturlige er at kroppen endres og er nærmere idealet i tenåra og 20-åra enn senere. Så jeg synest det er litt merklig å lese om alle som tar silikon og skriver at det var bare for å få tilbake brysta slik de egentlig var fra naturens side. Men vet ikke om noen andre her har reagert på dette? 

Ellers vil jeg ønske alle kvinner en fin rosa måned. Og disse fordelene er så mye mer enn noe visuelt, og noe mange visstnok har kompekser for å ikke tror er bra nok som de er. 🙂 <3 Ha en fin dag, og vær snill med deg selv! Comments on :-)*