Å IKKE DATE LAVE MENN!

På god morgen norge i dag tok de opp temaet menns høyde og dating. Og jeg synest dette temaet er veldig interessant. Jeg tenkte jo over det selv når jeg datet  i høst. For det er mange som sier som i overskriften “Jeg dater ikke lave menn”

Jeg har prøvd å finne ut om jeg har noen preferanse her, eller om høyde ikke spiller noen rolle. Og jeg skal prøve å si noen om mine tanker hva jeg tenker om “lave menn på nettdating”.

Jeg vet mange jenter er opptatt av mannens høyde. Han skal være høy og mørk, flest jenter vil helst ha en menn som er høyere enn seg. (Også de jentene på 180 pluss). “Man må kunne gå i høye høler å likevel være lavere” sier noen.

Jeg alltid trodd dette med mannen høyde er uviktig for meg. Og helt ærlig har det aldri vært en problemstilling jeg har måttet tenke over tidligere. Men ER mannens høyde helt uvesentlig for meg, sånn helt ærlig?

Jeg er ikke kjempehøy selv. Altså jeg er ikke unormalt lav heller. Men jeg har ikke hatt problemer med å finne dater som er høyere.. Men i høst nettdatet jeg litt, og fikk noen meldinger fra menn som var relativt “lave.” Og jeg skal innrømme jeg tenkte litt over høyden til en som var under 170.

Dette skamma jeg meg litt over. At jeg vurderte han ut fra dette også. For jeg følte det var så fælt å forhåndsdømme noen etter høyde og ta det med i vurderingen om man skulle bli kjent. Iforhold til denne personen skrev jeg noen få meldinger att og frem. Men det ble ikke problemstilling uansett ettersom personen av andre grunner ikke var aktuell å “bli bedre kjent med” for meg. Men jeg tror helt ærlig jeg kunne gått på date med en som var lav. Fordi høyde er ikke det viktigste for meg. Men det er heller ikke helt uvesentlig, i den forstand at jeg ikke hadde tenkt over det med en tanke..

Jeg har ofte ønsket jeg var noen få cm høyere. Og jeg føler virkelig med menn som blir diskriminert på datingmarkedet på grunn av høyde. (Det var det ordet som ble brukt på God morgen Norge.) De sa på sendingen at det  nok låg noe biologisk bak det at kvinner ofte foretrakk høye sterke menn. Menn som kunne beskyttelse og passe på familien. Men nå er jo tidene litt endret. Og vi lever streng tatt ikke som urfolk. (Hun nevnte foresten i samme slengen det jeg skrev om i dette innlegget HER for noen dager siden, at vi også hadde en safunnsendring ved at flere kvinner fant yngre menn!)

En annen problemstilling angående “lave menn” på dating (og egne preferanser) er om man skal si fra til personen at det er dette som er grunnen til at man ikke ønsker “å bli bedre kjent”

Jeg ville nok ikke sagt til en mann at jeg ikke ville date han på grunn av høyden. For jeg vil ikke gi folk mer komplekser eller gi noen en følelsen av at de ikke er bra nok. Jeg har bare en sperre der, og vil ikke såre noen eller gi komplekser. Men noen vet jeg at velger å fortelle mannen de møter på en datingside at grunnen de ikke vil møte han er høyden. (Eller størrelsen, eller andre kroppslige ting). Og det er hvertfall ærlige da og da slipper han å lure på grunnen. Men jeg synest ikke noe om det personlig. Hva synest dere er riktigst? Si det, eller ikke?

Jeg liker å tenke at det ikke er noe galt med noen på grunn av for eksempel over eller under gjennomsnittluig høyde. (Og det er det jo heller ikke..) Hvis noen ikke liker noen for høyden så passer de bare ikke, da er ikke tiltrekningen og preferansene riktig. Det er ikke noe galt med mannen av den grunn.

Jeg tror, bare for å si det, at jeg kunne datet en lav mann også om han ellers var god match. Det er hvertfall det jeg tror. Men det er jo vanskelig å si før man er i situasjonen. Og man har jo ingen garanti for hvem man forelsker seg i uansett. Men sånn ellers, helt ærlig på preferanse synest jeg rundt 180, og gjerne to cm under er veldig passende for meg. Men høyde og alder tenker jeg i det store bildet ved en partner er mindre viktig enn MANGE andre ting. Men så skal man jo falle for personen, og der styrer man ikke helt hvordan det skjer. Noen blir man forelsket i, andre ikke.

Jeg håper ingen menn gir opp dating eller får mange negative opplevelser på grunn av høyden. Det synest jeg er veldig trist. Men dating og å finne det rette er jo ikke akuratt alltid så lett uansett høyde. Og jammen er det også mange som diskrimineres på datingmarkedet, både med funksjonhemming, psykisk helse, at de ikke er i jobb, at de har noen kg for mye eller at JENTA er for høy. For gutta har også sine preferanser. Men jeg tror det finnes noen der ute for de aller aller fleste, man må bare ikke gi opp. Man må være seg selv og finne noen som elsker en for den man er og slik man ser ut.

HAR DU PREFERANSE PÅ HØYDEN TIL MENN DU DATER?

HVA ER MENNS TANKER OM DETTE, OG OGSÅ MOTSATT- KVINNENS HØYDE?

Foto: Pixabay

Ps! Håper dere har en strålendes fredagskveld!! <3

Jeg er snart klar for å ta kvelden med netflix, etter dag med solskinn ute, besøk med kaffi og ski på tv & fotoøkt ute!

DERFOR BURDE KVINNER GÅ FOR YNGRE MENN!

Folk som kjenner meg vil sikkert flirt litt over at denne overskriften kommer fra MEG. For jeg har helt tydelig hatt en tiltrekning mot menn som er mye eldre. (Mitt siste lange forhold var med en som var 16 år eldre.) Men jeg synest det er interessant at det stadig blir mer og mer akseptert å date mye yngre menn. Og jeg har lyst å dele noen tanker om hvorfor kvinner velger yngre eller eldre menn- ut fra ett samfunnsperspektiv.

Hvis man skal se på tiltrekningspsykologi og samfunnet vårt 2019 vs 1919 så vil jeg si at det er mindre “gode grunner enn før” til å velge en mann som er mye eldre enn en selv.

Fra gammelt av var jo “regelen” at kvinner ble sammen med menn som var eldre enn seg. Nærmere bestemt forsørgeren – de som var godt egnet til å forsørge en familie med god jobb. Mens menn ble tiltrukket av unge kvinner pga fruktbarhet og evne til å passe på og oppdra barna. (I de gamle teoriene rundt psykologi og tiltrekning handlet det mye om “driftene for å føre genene videre,” og å finne noen som kunne bære frem ett barn, og en som kunne forsørge familien)

Men idag er jo ting litt annerledes. Kvinner er ikke avhengig av at en (eldre) mann forsørge en. Og selv om biologien stor sett er lik som før hos kvinner, så finnes det flere muligheter til å få  barn litt senere i livet (40 pluss). Og det er også vanligere å få barn senere i livet enn før. Kvinner har dessuten ingen problemer med å kunne forsørge familien sin selv.

Jeg føler menn henger mer igjen på det med å like yngre kvinner- enn det at kvinner “bør velge” en eldre mann. Eller er det bare meg som tenker det?

Det å ha langt yngre menn begynner å bli mer og mer akseptert. Og det er jo flere gode grunner til å velge en ung mann. Kvinner lever lenger enn menn. Og kvinners sexlyst er på topp i 40 åra, mens mannen er på topp i 20-åra.

Det er få praktiske grunner til at mannen bør være eldre lenger (bortsatt fra når man begge er 18, og gutten er 14 i hodet! ;))

Likevel er det en ting som likevel enda er relevant, og som noen kvinner tiltrekkes av (Og som har noen fellestrekk med “den gamle forsørgeren”)- Status, ansienitet, trygghet og erfarenhet kommer ofte med alder. Og mange tiltrekkes dette.

Til slutt vil jeg si at jeg ikke tror alder er så viktig ved valg av kjæreste som før. Men selvfølgelig er dette veldig individuelt, og man har ulike preferanser og ting man blir tiltrukket av. Likevel velger vi jo ikke alltid hvem vi blir forelsket i. Og for meg har hvertfall alder mindre  si. (Selv om jeg neppe hadde funnet en rik playboy på gamlehjem eller en som var på ett veldig annet alders-stadie i hode og livssituasjon.)

 

FALLER DU FOR YNGRE ELLER ELDRE MENN?

HAR DU TANKER OM AT SAMFUNNET ER LITT ENDRET IFORHOLD TIL HVA VI TILTREKKES?

Foto. pixabay

Hadde jeg tilgitt utroskap?

Licensed from: pixel2013 pixabay.com

Jeg har hørt så mange jeg kjenner si “Hadde kjæresten vært utro hadde det vært RETT UT“. Og jeg kan forstå det! Men jeg klarer ikke være så bastant, selv om det godt kan hende det hadde vært resultatet. Det eneste jeg VET er at jeg hadde vært knust hvis jeg opplevde det, jeg mest sannsynlig fått en stor selvtillittsknekk, muligens dype tillittsproblem, og jeg hadde  vurdert sterkt å avslutte forholdet. Men hadde jeg avsluttet på stedet uansett? Er det i det hele en sjanse for å komme gjennom utroskap?

Jeg leste en interessant artikkel i KK om emnet utroskap, og jeg har den artikkelen litt i bakhode som inspirasjon for det jeg skriver nå i tillegg til mitt eget syn på utroskap. For hadde JEG klart å tilgi utroskap? 

Utroskap er så mangt. Alt fra flørting, kyssing til sex.

De fleste utroskap skjer jo EN gang for eksempel på en bytur med alkohol innabords. Mens “verre” utroskap er parallellforhold som gjerne pågår over lang tid. (Grøss) Og sistmevnte er jo mye vanskligere å komme seg igjennom (hvis man ønsker det) og inneholder oftest mange løgner over tid. 

Jeg tror ikke jeg hadde taklet ett utroskap av langvarig art… Da tror jeg seriøst jeg hadde klikka! 

Ett engangstilfelle av utroskap hadde nok vært vanskelig nok. Men dersom partneren innrømte og beklaget med en gang etterpå hadde man vertfall unngått alle løgnene! 

Jeg synest utroskap er ett engasjerende tema. Og det er ikke så lett i alle tilfeller å forstå hvordan noen har samvittighet til å gjøre noe sånt mot noen man er glad i. Men klarer jeg å forstå en promille av tilfellene hvis jeg legger godviljen til? Hva med den tvangsgifta kona som er utro med den hun egentlig er forelsket i? Hun får  aldri velge kjærrigheten, og møter den i skjul. Vel, det er utroskap, men kan man forstå det? Og hva med mannen/kvinnen som lever i ett utrolig destruktivt forhold der partneren utøver psykisk vold og null annerkjennelse og man møter noen som ser en.. Vel.. utroskap er likevel utroskap. Men finnes det tilfeller der man klarer forstå at det skjer?

Ofte tenker jeg på utroskap der en full, narsissistisk egoist tenker med feil kroppsdel. Men “fylla har skylda” er såvisst ingen unskuldning for utroskap. Og ei heller dårlig kommunikasjon, at man ikke føler seg sett eller at partneren ikke gir en nok.. Har man sagt frivillig ja til å være i ett forhold og er ved sine fulle fem så går man ike å roter med andre! Så vondt må man ikke gjøre noen!

Ifølge KK er det svært vanlig at den som blir bedratt får en real selvllittsknekk. Og det kan jeg jo godt forstå! Jeg antar jeg hadde sammenlignet meg så sykt med den andre kvinnen og tenkt jeg ikke måtte være bra nok..eller pen nok.. Eller at hun var mye finere.. flinkere.. mer spennende.. Man finner jo så mye man kan grave seg selv ned på om man er i den boblen.. ALT som er ulikt mellom kvinnene tolkes som en svakhet hos seg selv.

Hvis man vil prøve å fortsette ett forhold etter ett utroskap skrev artikkelforfstteren i kk at det ville være viktig at den som er utro tok seg tid til å lytte og annerkjenne hvor vondt det faktisk har gjort partneren. Og det tror jeg på.. Hvis han ignorert følelsene til partneren selv etter utroskap ville jo forholdet strengt tatt være helt over.

Det var også ett tips at den som ble bedratt ikke gravde etter alle detaljer om utroskapen selv om det var fristende. For de bildene i hodet ville oftest gjøre det verre å komme seg bidere og også være intim med partneren i gjen. 

Jeg tror at noen som opplever engangsutroskap prøver å jobbe seg igjennom det i større grad om de er gift og har små barn sammen enn hvis man er singe!? Selv om det naturligvis er ulikt fra par til par. Er man unge og “fri” med mange fisk i havet er det lettere å gå tenker jeg. Og så spørs det jo om man virkelig VIL prøve å redde forholdet og om det er VERD det. Er kjærligheten stor nok? VIL man være med partneren til tross for dette? Å komme gjennom utroskap innebærer at begge i paret vil jobbe hardt for å komme seg gjennom det. Og det må være beinhardt å jobbe seg gjennom noe sånt! 

 

HADDE DU KASTA PARTNEREN PÅ DØR VED UTROSKAP? 

HAR DU REFLEKTERT OVER SLIKE TANKER JEG TOK OPP HER FØR?

Bli gjerne med på ukens blogg hvis du vil – HER!

 

Kunne du levd i ett polyforhold?

Licensed from: StockSnap pixabay.com

Jeg er i det filosofiske hjørnet og begynte plutselig å tenkte på betegnelsen polygami. Altså folk som er i ett forhold med flere enn en. Dette hadde jeg mest sannsynligvis ALDRI taklet selv. Men av den grunn synest jeg også det er interessant! For hvordan klarer noen å ikke være sjalu og redd for å miste noen man er glad i? Ihvertfall så lite redd for det at de lever fint med det. Og hvordan takler de å vite at partneren tilbringer natta hos noen andre? Jeg vet de som er poly sier de er trygge på hverandre; men jeg klarer ikke forstå det likevel! 

Av og til blander jeg betegnelsen åpent forhold med polygami. Jeg vet at det ikke er helt det samme, men betegnelsene er likevel flytende synest jeg. Jeg vet polymennesker setter “sine regler”? Men likevel er de jo nokså “frie” og åpne for flere partnere.

I mitt filosofiske hjørne lurer jeg også på en ting til. Dersom noen har en tendens til å lett å være utro. Sånn notorisk utro. Vil den personen da ha glede av å kalle seg poly i noen tilfeller? Hvis personen ikke klarer å forholde seg til en partner. Problemet er vel bare da om partneren vil gjøre det samme! Ha en affære eller flere partnere! For det er visstnok noen mennesker som synest poly er helt topp for sin egen del før de finner ut av de ikke taklet så bra at den andre har flere.. For sjalusi kan komme snikende selv om man tror man er tøffere enn toget følelsesmessig.. (I serien parterapi tullet de jo litt med det. Men jeg har også sett det andre steder der det var reelt (ordentlige mennesker som levde i polyforhold) der man tydelig såg hvor ukomfortabel den ene var med polysituasjonen og sjalusi.. Hehe! Var litt tragikomisk! Men for all del! Er jo mange det fungerer for også!).

Kunne du være i ett polyforhold?

Jeg må bare gjenta; IKKE noe for meg! Ikke at jeg er unormalt sjalu. Men jeg tror faktisk jeg hadde dødd av sjalusi og “hjertesmerte” om jeg måtte dele en kjæreste med noen! Så godt kjenner jeg meg selv!

 

HJELP- HVA REGLER ER INNAFOR I TIDLIG DATING?

Licensed from: StockSnap pixabay.com

Ettersom jeg i høst har testet ut fenomenet nettdating har det dukket opp flere spørsmål. Og ett av dem er “Er det greit å møte flere man nettdater. Altså å date flere samtidig? Og hvor lenge kan man ha kontakt med flere før det blir moralsk “feil” å ikke forholde seg til kun en?

Jeg hadde i starten kontakt med flere personen via datingchat. Og etterhvert ble det to. To som virket hyggelige, men som var helt forskjellige. Og begge ville etterhvert gjerne møtes. (Vi har ikke kommet dit til dags dato).

Jeg tenkte i starten at det var helt innafor å skrive med flere på en nettdating frem til man hadde møtt noen i virkligheten ,eller før ting ble mer seriøst. Og jeg tenkte i utgangspunktet at det var innafor å møte to ulike personer hvis det var snakk om EN date. Og så ta en beslutning.. For man kan strengt tatt ikke vite kjemien uten å ha møttes. 

Dette synet var derimot ikke begge “datene” jeg har hatt kontakt med enige i. Han ene delte mitt syn, og vi avtalte at vi kunne gjøre hva vi ville uten noen rappoteringsplikt inntil vi møttes. Og det syntes jeg var slik det burde være og befriende. Ikke at jeg nødvendigvis ville møtt noen. Men det var bare prinspippet og friheten til ett privatliv så tidlig. Men den andre daten ønsket helst jeg avsluttet å skrive med den andre (som jeg hadde skrevet lenger med) og kun prioriterte han, selv før vi hadde møttes. (Noe han aksepterte til slutt). Han ville også vurdere å avslutte kontakten dersom jeg møtte noen andre til en date, og spesielt om det skjedde noe mer på daten.. Og han mente jeg måtte rappotere om jeg gikk på date. Ellers ville jeg gå bak ryggen på en måte. 

Ettersom jeg etterhvert hadde mest troa på “date to” sånn bortsett fra dette samtaleemnet ble det til at jeg følte jeg måtte akseptere å ikke møte noen andre inntil vi hadde funnet ut om vi ville møtes (De bor foresten langt borte begge to)..

Spørsmålet mitt til dere der ute på det store nett, er noe jeg har grublet mye på etter den ene datens “ulitimatim”. Er det riktig før man har møttes en eneste gang å kontrollere den andre sånn? Som sagt virker personen som en snill, omsorgsfull og oppegående person. Men dette er en ting jeg ikke likte, ettersom jeg er livredd for å finne noen som er kontrollerende og eiersyk. Selv om det kun virker til å være rundt slikt tema, og ift utroskap og for eksempel at kyssescener m.m. kunne blitt en utfordring om man hadde jobbet som skuespiller..  

Angående å skrive med flere så kan jeg forstå at det kan være kjipt å satse fult på noen som skriver med flere.  Og jeg har lurt på om jeg er den som tar feil her. 

Hva tenker dere om “regler” før man møtes? Sølibat og rappoteringsplikt? Eller frihet og privatliv før man møtes face to face? Evt helt til man blir sammen. ?? Svar mottas med takk, samme hva mening dere har! 🙂