HVA ER GASLIGHTING?

Idag har jeg lyst å skrive om noe jeg tipper mange ikke har hørt begrepet på før:

Gaslighing!

Jeg tror de fleste har opplevd Gasligting uten å vite at det er ett ord for det. De fleste opplever å bli gaslightet gjennom livet og å gaslighte andre. Men jeg vil ikke fokusere på det at man kan oppleve gaslighning “en gang i året på jobb,”  eller gjennom en bekjent som bortbortklarer og benekter sannheten på noe han er flau over. Men jeg vil ha fokus på bevisst og skadelig Gaslighing daglig eller ukentlig brukt for å bryte ned, og kontrollere. (Ofte fra narsisster, manipulatorer og psykopater).

 

Hva er Gaslighing?

Ordet Gasligting kommer fra et teaterstykke og senere filmen  “Gaslight.” I filmen spiller skuespiller Ingrid Bergman en sensitiv, tillitsfull kone som sliter med å bevare sin identitet i et voldelig ekteskap” Mannen, spilt av Charles Boyer “forsøker å overbevise henne om at hun er syk for å hindre henne i å finne ut av sannheten.” /kilde: stalende tanker.com

Wikipedia beskriver Gaslighting slik: “Gasligting er en form for psykologisk manipulasjon der en person søker å så frø av tvil hos et målrettet individ eller i medlemmer av en målrettet gruppe, noe som får dem til å stille spørsmål ved sitt eget minne, oppfatning og tilregnelighet.” 

Andre ord som brukes til å forklare Gaslighting er “tåkelegging” eller hjernevasking. Og personer som opplever jevnlig gaslighning over tid kan få vanskeligheter med å stole på egen dømmekraft, få dårlig selvtillitt, selvforakt, og bli utrolig usikker på seg selv.

Mine egne tanker om Gaslighting.

Jeg tenkte å skrive litt egne tanker om Gaslighting, men kommer ikke til å skrive konkrete eksempler fra mitt liv. Jeg velger å skrive litt forsiktig å holde ting på ett nokså generelt plan, men vil gi ett bilde av hvordan jeg opplever gasligning på ett halvgenerelt plan.

Selv har jeg tenkt mange ganger at jeg sikkert er imun for å ta skade av Gaslighting. For før innbilte jeg meg at jeg var nokså sterk og sta som person. Jeg visste rett fra galt, jeg satte grenser for meg selv, jeg hadde egne sterke meninger, jeg var selvstendig- og jeg stolte på meg selv stort sett.  Jeg skal ikke påstå at mitt selvbilde har vært supert noen gang, men jeg har hadde stor selvtillitt på noen områder for noen år siden.

Inntil nylig så visste jeg ikke at “Gaslighting” var ett begrep. Så hvis jeg skulle beskrivet følelsen av Gaslighting ut fra mine egne tanker uavhengig av begrepet, så ville jeg kanskje ha beskrevet en frustrasjon og forvirring i samtale med enkelte. Det er en følelse av uoverstemmelse inni, og “det å begynne å betvile sin egen intuisjon.” 

Det er jo forvirrende for oss mennesker når ting som blir sagt og gjort av andre ikke samsvarer. Når ting blir tvistet om på. Og når man blir løyet til. Kanskje får man servert ett bilde som ikke matcher det man selv har av en hendelse. Og “Gaslighting-løgner” fra enkelte kan være så overbevisende at man begynner å tvile på sin egen hukommelse.

Når noen gaslighter kan man kanskje få tanker som; “Personen lyver, men jeg forstår ikke hvorfor” “Husker personen virkelig ikke dette?” “Lyver personen bevisst om dette, eller har personen glemt det? “Har jeg missforstått noe?”  *Forvirring, forvirring*..*Så går man gjennom hukommelsen for hundrede gang og bekreftet ovenfor seg selv at man husker at man såg det man såg, og til og med har hatt samtaler med vedkommende om det”*

Det å bli løyet til synest jeg personlig likevel ikke er det aller verste med “Gaslighting” i seg selv. Det mest ødeleggende over tid sånn generelt sett- er når alt blir tvistet rundt til at man blir anklaget for å ha skyld i noe man overhode ikke har skyld i. Eller blir “fortalt hvem man er”, eller hvordan man er, og som ikke stemmer meg slik man ser seg selv eller andre har beskrevet en.. Kanskje retter personen seg mye inn på de mest sårbare sidene- og prater ned feks ting på utseende man har komplekser med, bruker sykdom til å skape skamfølelse, eller disser det med personligheten man trodde personen likte (rettere sagt tar de tinga man ikke kan gjøre noe med). Slike ting jeg nevnte som eksempler her kan skape mye selvforakt, skam og “følelse av at man ikke er bra nok og gjerne aldri vil bli bra nok.” Og jevnlig “nedbryting” vil skade en over tid selv om man er “sterk” -og ikke en gang merker det selv i starten.. Det kan være meget forvirrende og vondt, og går også løs på selvbildet og selvoppfatningen over tid. 

Man kan for eksempel innerst inne være sikker på at man er en veldig snill og omtenksom person som aldri bevisst ville gjøre noen vondt noen gang. Og kanskje har man alltid fått høre av alle at man er så snill. Men plutselig sitter man å tar ulike tester på nettet om man er “psykopat”. 

Ja, det var ett forsøk på å forklare gaslighting. Håper det ikke var for tungt skrevet.. Og eksemplene var forresten generelle eksempler.

Jeg har egentlig en DEL 2 som kan kommer i nytt innlegg om interesse….

 

kilder Photo-pixabay, stocksnap. 

HADDE DU HØRT OM GASLIGHTING FØR?

TANKER?

FUNFACTS, KJÆRLIGHET & NAIVITET- 1

I mine første voksenår var jeg ekstremt naiv på endel områder. Og jeg tenkte å ta noen kjappe historier fra “de tidlige naive 20- åra” i kategorien “kjærlighet & dating”:

1. Den første “kjæresten min” var jeg egentlig aldri forelsket i. Jeg bare håpte jeg skulle bli det.

2. En gang hadde jeg ett crush på en homofil uten å vite at han var homofil. Det ble litt nedtur..

3. Den slueste sjekkemetoden jeg har vært borti tror jeg må ha vært en mann som stoppet meg på gata i København når jeg bodde der. Han spurte fint om å få låne telefonen min veldig kjapt, og naiv som jeg var gav jeg han den. Og så ringte han seg selv med ett ring og takket fint for nummeret mitt. Det ble nokså slitsomt med meldinger etterpå, helt til en gutt i klassen min tilbydde seg å ringe han å leke “sint kjæreste” Og det funket.:)

4. Når jeg flyttet til Oslo som 21 åring ble jeg sjekket opp av en rørlegger som var innom. Det kan jo høres ut som en romantisk fortelling. Men jeg fikk kalde føtter, det ble ingen date og rørleggeren ble veldig sur.

5. En gang når jeg også var 21, endte jeg opp med å springe nedover Karl Johan en sen helgekveld med en fyr i hælene ropende etter meg. Jeg hadde nemlig vært så naiv å tatt imot drink og sittet på fanget til en fremmed mann på ett utested uten å ta i betrakning forventningene. Og “jeg vet, jeg vet !!” idag.  “Men man skal lære på den harde måten..”

6.  En ung mann i Oslo bad meg en gang ut på skrekkfilm- date. De som kjenner meg vet jo at det kanskje ikke er heelt det filmvalget jeg ville valgt selv. Men jeg har enda ikke bestemt meg for om skrekkfilm er ett smart trekk eller ei fra mannens side..

7.  Jeg presterte en gang i tidlig 20 åra å gå på date uten å vite at det var en date. Jeg fant det ut når halve skolen sa at “de hørte vi hadde vært på date,” og jeg trodde vi bare hadde vært på vennemiddag. En kjip samtale fulgte..

8. Jeg har aldri vært forelsket i menn som er mindre enn 15 år eldre enn meg. Så jeg har sikkert ett syndrom der, hehe.

Er slike historier og funfacts noe som er gøy å lese om? 

Det er mer der det kommer fra.

Beklager om du blir lysblendet av eksponeringen på bildene.. 😉

JEG VALGTE BORT MENN FRA DENNE YRKESGRUPPEN PÅ NETTDATING. FORDOMSFULLT?

Illustrasjon pixabay

Det er nærmere ett år siden jeg nettdatet. Men jeg må innrømme en ting. Selv om jeg føler meg som ett nokså åpensinnet menneske så selekterte jeg da bort en hel yrkesgruppe på nettdating:

– Alle Finans og pengeyrker.

Jeg vet det høres fryktelig dømmende ut å ikke engang besøke de profilene. For det er selvfølgelig ulike mennesker som jobber i de yrkene også. MEN man må selektere litt på nettdating. Og for si det på en annen måte så er det jo en ting å svare om noen med slike yrker tok kontakt. Men jeg hadde nok ikke søkt de opp selv.

For å ta det veldig sterotypisk så føler jeg kanskje at folk som jobber med “finans og aksjeinvestering” har litt andre interesser enn meg. Og jeg innbiller meg at menneskene som velger slike yrker ofte ønsker en livstil og noen prioritereinger som jeg ikke deler.

Men jeg kunne sikkert selektert bort veldig ekstreme FRPere også som partner, hehe. Men det er ingen funsjon på nettdating for det.;)

Jeg tenkte at jeg skulle se serien Exit.

Foreløpig har jeg kun lest om serien på internett. Men det kan høres ut som om mine fordommer ikke blir bedre til finansmiljøer om jeg ser den, hehe. Uff.. Har noen av dere sett den?

Mine fordommer har jeg jo hatt lenge før den serien kom ut. Og noen av disse fordommene er altså da at mange i slike yrkesgrupper, og da spesielt finansmiljøer, er over gjennomsnittet opptatt av penger, status og materiell drivkraft. Og generelt sett så er ikke jeg sånn overbegeistret for hverken veldig overfladiske mennesker,veldig egoistiske og egostentriske mennesker  (alle skal man være litt egoistiske, men dere forstår), narsissister, kontrollerede, maktsyke og autoritære mennesker, “falske” mennesker, mennesker med dårlig kvinnesyn, mennesker som ser ned på andre som er mindre stilt og mennesker som lever en veldig overdrevet overforbruktslivsstil. Eller som på godt norsk “driter penger” Som champagne til 50 000.

Det at jeg har sett mye Kardashians får da være min dobbelmoral.;) Men de utgir seg hvertfall for å være litt sympatiske om ikke annet.

Illustrasjon pixabay

En annen grunn til at jeg ikke vet om Finans er riktig yrkesgruppe for meg å prioritere å lete etter eventuell partner i, er at jeg har erfart at jeg sjeldnere faller for menn i realfagsyrker generelt. Dette er ikke bevisst fra min side, og det kan selvfølgelig være helt tilfeldig rundt hvem jeg har møtt på i livet. Så jeg selekterer selvfølgelig ikke bort alle enginiører og datateknikere fordet altså.

Det er ett litt interessant spørsmål det om ens personlighetstype og verdier kan påvirke hvilket yrker man velger å jobbe med. Og også om det har noe å si “hvilken hjernehalvdel av den kreative eller den teoretiske og systematiske man har mest aktivitet i.”Men jeg tror faktisk hvilket yrke man har valgt kan si endel om en person, selv om det langt på vei kan sette noen i bås.

I dating er det likevel slik at man både kan falle for at “Ulikheter tiltrekker hverandre” eller at “like barn leker best.”

Min tankegang “om jobb, er at “man tjener penger for å leve” (og opprettholde samfunnet), men “man lever ikke for å tjene penger.” Og jeg bryr meg statusmessig ikke om noen jobber på kiwi eller er direktør, professor eller lege. Men jeg setter kvalitetstid, de gode samtalene og opplevelser så utrolig mye høyere i en partner- enn champagne, status merkeklær og en mann som er på jobb “hele tiden.”

Jeg tror vi alle liker noe luksus iblant. Det skal jeg ikke lyve å si jeg ikke gjør. Men det handler vel mest om hva som en setter som viktigst i livet. Og det kan godt hende jeg virker kjempedømmende i dette innlegget og er urimelig. Finansmenn er ikke synonymt med “glattbarberte bærumsgutter som vil ha fine damer og dyr champagne, og som går på jobb i dress og stemmer blått” selv om jeg ikke tror jeg er alene om ett stereotypt bilde av endel av noen slike miljø.

Det er mange bra menn i alle ulike yrker. Men man må jo lete etter menn i de miljøene man selv tror det er lettest å finne en god match.

 

 Hva er deres mening? Kan det være mindre sjanse med mine prioriteringer og verdier for å finne en match i denne yrkesgruppen, eller er dette bare en usann fordom?

Gjerne sett meg på plass hvis dere synest jeg generaliserer for mye -og kom med din mening.

Beklager at innlegget kom noen min etter det jeg skrev i forrige innlegg. Jeg satte på forhåndspubliser, og oppdaget nå at det ikke var blitt publisert.

ER DET HØYE, MØRKE MENN SOM GJELDER?

Kvinner og menn har ofte noen preferanser når det kommer til hva man ser etter i en fremtidig partner. Men vil kvinner flest ha høye, mørke menn? 

For min del så har jeg faktisk ikke hatt så mange kriterier på utseende på forhånd når jeg for eksempel har nettdatet. Jeg har alltid gått ut fra helheten, og hatt mer fokus på egenskaper, kjemi, sjarme og personlighet. Likevel har nok alle noe de tiltrekkes mer av og foretrekker- enten bevisst eller ubevisst.

“Han skal være høy og mørk”

Mange kvinner ønsker menn som er “høye og mørke.”  Dette sies jo å være ett urinstinkt kvinner- For kvinner ville ha sunne, sterke, friske, menn til å beskytte familien. Og de fleste kvinner ønsker seg også i 2019 enn partner som er høyere enn seg selv, mens menn ofte foretrekker de lave kvinnene- der lave kvinner og kvinner med former før ble sett på som de som var mest fruktbare.

– Fra naturens side er menn både lengre og tyngre enn kvinner. Bak dette fenomenet er det en drivkraft som heter seksuell seleksjon. Hos de fleste dyr, inkludert mennesket, har det vært en kamp mellom hankjønn om å få gunst hos hunnene. (..) ..de mennene som var de beste jegerne, krigerne og kjemperne, ofte ble valgt av kvinnene.

– Vi ser en sammenheng mellom kroppsstørrelse og slike egenskaper. Derfor foretrekker kvinner menn som er større enn dem selv. Det ligger altså i vår natur, som det har tatt hundretusener år å forme. (..) I dag er det derfor meget sjelden å se et par hvor kvinnen er lenger enn mannen. Det er sjeldnere enn én til 500. – Professor i evolusjonsbiologi Eivin Røskaft ved NTNU/klikk.no

I år 2019 er mye annerledes enn i gamle tider, og jeg vil tro at menn ikke nødvendigvis trenger de samme egenskapene som i urtida for å være de beste til å beskytte familien sin fra fare. Andre egenskaper enn fysisk styrke blir gjerne sett på som viktigere idag for å forsørge og passe på sin familie. Som; en intelligent mann med en stabil jobb, en omsorgsfull og god far, og en god ektemann.

Jeg tror mer myke og feminine trekk ved menn er mer “in” enn tidligere. Og mange kvinner tiltrekkes idag av menn med mer feminine trekk- da spesielt på innsiden. Som en kvinne fra Australia skriver;

«Dersom en mann kan sitte stille på sofaen i en time, bare fordi han ikke vil forstyrre katten som ligger å koser seg, blir jeg veldig sjarmert. Ikke noe tenner meg mer enn en sterk mann, med et mykt hjerte» Happenmag.com/ nettavisen

Jeg må fint innrømme at jeg nok hadde smeltet litt av det samme..

Til slutt kan jeg nevne at ifølge happenmag.com er noen av egenskapene kvinner setter høyest humor, ærlighet, at han har tro på seg selv og det han gjør, og at han er en god lytter.. 

 

HAR DU PREFERANSER PÅ UTSEENDE/ EGENSKAPER?

ER DU OPPTATT AV HØYDE OG HÅRFARGE?

NAKED ATTRACTION/ REALITY-DATING DRAR DET LANGT!

Tidligere denne uka kom jeg over en artikkel på se og hør på nettet, som omhandlet det britiske realityprogrammet Naked Attraction. Har dere hørt om det programmet før? Selv hadde jeg aldri hørt om det showet før, og måtte google det.. Og hjelp !

Naked attraction har gått i flere sesonger i England, og er ett datingprogram der deltakerne velger datingpartner basert på utseende uten klær. Den som er på jakt etter date får derfor se seks aktuelle partnere nakne,- der personen først bare får se nederste del av kroppen (inkludert edle deler), så brystpartiet, og til slutt ansikt og stemme.

En av de tinga jeg spurte meg selv om når jeg hadde søkt “Naked attraction” opp på yoube var hvordan så mange briter kunne melde seg frivillig på ett slikt datingprogram; de blotter streng tatt alt. Det var nesten litt ubehagelig kleint med hele stemningen iblant.

Det som kan trekkes frem som positivt med programmet var at det såg ut som de valgte ut mennesker med nokså normale kropper (på det jeg såg), noe som er en bra ting fremfor om de valgte kun supertynne modeller med silikonpupper. De viste at alle mennesker er ulike og også at folk har ulike preferanser på hva de synest er fint i en partner. Og ingen er perfekte. Men likevel er det jo kroppsfiksert så det holder når de studerer andres kropper og eliminerer.

De fortalte også i showet hvorfor kvinner og menn biologisk ofte foretrekk noe ovenfor noe annet, og slik tiltrekningspsykologi og historie kan jo være interessant. Jeg kan forstå at mange synest programmet er underholdene, for det var på ett sykt vis underholdende. Men hvor langt kommer dagens reality egentlig til å gå? Dette showet har nå gått flere sesonger i uk, men kunne ett slikt program kommet til Norge? Jeg ser ikke for meg at så mange nordmenn hadde kastet seg over en slik deltakelse, eller tar jeg feil?

Jeg håper fortsatt det viktigste i dating og i en partner er hode og hjerte. Når deltaker eliminerer noen for en rar tå så er det jo tragikomisk- men selvfølgelig skal det være TV-underholdning først og fremst.:-)

Jeg føler klipp fra naked attratction er for drøye å legge ut på bloggen, men det finnes på youtube.:-) Jeg må si at jeg aldri i mitt villeste mareritt hadde meldt meg på ett sånn program, grøss! haha. De sier jo folk fra paradise hotell blir litt stemplet etterpå.. Men det må være hakket verre om sjefen har sett “Naked atraction?”

Og som en tanke til slutt; før sa jo mange unge håpefulle som meldte seg på idol at de ville ha en bekreftelse på om de kunne synge eller ikke. Og her virker det som noen usikre menn ville ha bekreftelse på om kroppen deres er bra nok for kvinner?

 

HVA SYNEST DU OM KONSEPEPTET TIL DETTE REALITY PROGRAMMET?

TROR DERE DETTE  SHOWET KUNNE GÅTT I NORGE?

ER ALLE FRIVILLIG PROSTITUERTE LITT “MESSED UP?”

Jeg hadde nylig en samtale der vi kom inn på temaet prositusjon,- og kvinner som frivillig valgte å selge sex “på si.” For det er jo ikke noe A4 jobb å være luksusprioritert ved siden av studiene, og hvem valgte en slik måte å tjene penger?

Det jeg har lurt på er om det er mulig å selge sex uten å bli ødelagt mentalt på sikt. For jeg tipper det går fint for de fleste frivillig prosituerte i starten, og at de til og med kan synest det er topp? Men kan noen takle ett slikt yrke på sikt uten at det får konsekvenser? Kanskje noen?

I Danmark er det mer liberalt med prositusjon enn i Norge, og de tilbyr for eksempel prosituerte til handikkappede. Ett tema som igrunn er veldig spennende å diskutere om hvorvidt burde være ett tilbud i Norge også. Men hvordan er det å ha en slik type jobb mon tro, og hvem velger ett slikt yrke?

Jeg tenker at det sikkert finnes de som kan ha en slik jobb og trivest med det og se på det som meningsfult. Men for å være “kjempedømmende,” hehe, så har jeg lurt på om noen av de som velger å bli prosituerte har opplevd ting i livet som har gjort de litt mer grensesprengende (og kanskje litt messed up seksuelt av det). Men man kan  selvfølgelig ikke dra alle prosituerte inn i en bås. Jeg bare tenker at det ofte er grunner til at vi tar de valgene vi gjør, og prosituasjon tror jeg ikke ligger for majoriteten. Og det er jo også litt tabu i Norge og noe som er forbudt å kjøpe. Hvorvidt flertallet som selger sex har hatt en super og kjærlig oppvekst eller ikke for eks har jo ikke jeg forsket på, hehe. Men det er selvfølgelig mange “typer” av frivillig prositusjon og hvordan det skjer og hva opplevelser de enkelte får. Så noen vil sikkert takle det fint mens andre ville ikke det.

Jeg er uansett bare nokså sikker på at jeg selv hadde blitt nokså gal i hodet og ikke hadde taklet noe slikt, selv om man aldri kan vite.

Og foresten vurderer jeg ikke noe nytt yrke til høsten, itilfelle det hørtes sånn ut…

 

TANKER?

foto: pixabay

KVINNEHATEREN /Nettdatinghistorier, DEL 1

På slutten av fjoråret nettdatet jeg litt. Og jeg tenkte å dele noen historier og tanker som kom ut fra dette. Og her er den første; 

1. KVINNEHATEREN

Jeg såg ett program på NRK i forgårs som heter trygdekontoret, og temaet var blant annet om “incels.” Altså menn som ikke klarer å få seg dame. Og de tok blant annet opp at noen i incelsmiljø kan bli kvinnefientlige av gjentatte forsøk og avisninger.. (Altså jeg tror ikke det er mange incels som blir kvinnefiendlige, men de kom inn på det i programmet).

Jeg kom i den forbindelse på at jeg hadde en nettdating- opplevelse som minnet litt om temaet de pratet om..

For å starte i en annen ende.. Når jeg netdatet (dater ikke nå) var det slik at kun EN trengte å være betalende medlem for å starte en samtale med noen. Så jeg var aldri betalende medlem ettersom jeg fikk veldig mye meldinger uten. Og jeg følte de fleste menn var medlem fra før likevel.

Men det var selvfølgelig noen menn som var ikke medlem, og noen av disse sendte flørter. (Flørter er det eneste man kan sende uten å betale.)

En sendte meg sikkert 20 flørter over noen uker.  (Noe de fleste nok vil se på som litt rart. For normen er vel at får man ikke flørt tilbake så sender man ikke flere. Og de fleste blir jo isteden betalende medlem å sier hei om man er veldig interessert).

Etter noen måneder var “personen med alle flørtene” blitt betalende medlem og tok kontakt med meg. Men jeg var ikke så interessert etter veldig rart førsteinntrykk og prøvde å avise han fint. Dette resulterte i at han ble veldig sint. For han mente jeg hadde lurt han. For jeg hadde visstnok en gang noen uker tidligere “liket” noe på profilen hans skrev han. 

Og det kan godt være jeg hadde trykt “like” på noe en gang, men jeg sendte vertfall aldri flørt tilbake eller viste noe interesse etter det.:-)

En avisning falt ikke i god jord. Så han ble sintere og sintere. For han hadde betalt nå! “BARE FORDI JEG LIKET!”

Så gikk samtalen hans over til å hvor forferfelig jeg var som spredte falskeforhåpninger og til generelt til at alle kvinner gjorde det og videre mot noe som lignet kvinnehat. Jeg fikk høre både hvor fæl person jeg måtte være og hva jeg fortjente og hvor fæle ALLE kvinner var. Etter ett par timer med å prøve å roe han ned måtte jeg bare blokke han.. De fleste hadde nok gjort det med en gang. Men jeg ville liksom være grei, og jeg beklaget hvis jeg hadde gitt han falske forhåpninger..

Jeg skal gi han rett i to ting som jeg fikk gjennomgå for. For han var så opptatt av at kvinner var snyltere på dating og aldri betalte. Og det ER ofte menn som betaler på datingtjenester, mens kvinnene går gratis. Og mulig det er urettferdig. Men det er liksom blitt sånn datingkulturen er.

Jeg har selv vært betalende medlem på dating tidligere i livet. Så jeg har ikke bare “snyltet.” Men det var ingen grunn til å være medlem nå.

Det der med at det ofteste er menn som er medlemer tenker jeg det ligger noe litt gammeldags bak. Mannen skulle jo vise at han kunne forsørge.. Men, gammeldags eller ei. En mann som nekter å betale en femtilapp eller krangler om det tenker jeg ikke er særlig egnet kandidat til partner uansett? En lignende problemstillinge er jo hvem som betaler på første date. Og der tror jeg det er mer likestilling nå. Men mange menn vil jo betale for maten på første date. Og jeg tenker det må være opp til begge to. Men jeg tror nok kvinner blir litt mer sjamert om han faktisk spanderer noe første gang? Eller hva tenker dere om det? (Jeg synest foresten at det er usjarmerende av jenter å ta det helt som en selvfølge også).

Det andre “kvinnehateren” hadde rett i , eller som jeg rettere sagt lærte av i mitt stille sinn, var at jeg kanskje ikke burde sympati-like og svare noen for å være snill. Skape falske forhåpninger. Men likevel.. Det ER jo sånn dating fungerer med å “like” personer du ikke kjenner for å bli kjent. Man har ingen forpliktelser ved å like noe som helst. Og akuratt her vil jeg ikke si jeg trodde jeg skapte de store forventningene.

Grunnen til at jeg tenkte på denne mannen i forhold til incels var at han skrev at han hadde vært på nettdating i over ti år (!!) (derpå han visste hvor fæle kvinne var). Og selv om han var skremmende og jeg ble litt redd han så fikk jeg litt vondt av han. Han var tydlig frustrert av all avisningen. Og han hadde nok “sine ting,” så jeg unskulder han litt.. Ingen helt oppegående personer går vel frem sånn. For det var ikke særlig fine ting han sa om kvinner. Og helt ærlig tror jeg han må være lenge på datingen.. Jeg tror lite fungerer mindre når man skal få dame enn å være en sinna kvinnehater, hehe! Hva sang Ariana Grande? Thank you, next….!

HAR DU OPPLEVD KVINNEFIENTLIGE MENN I DATING?

HVA TENKER DU OM AT MENN OFTEST ER BETALENDE MEDLEM PÅ DATING OG IKKE KVINNER? OG ER DET GAMMELDAGS OG UT AT MANNEN BETALER MIDDAG FØRSTE DATE?

Å IKKE DATE LAVE MENN!

På god morgen norge i dag tok de opp temaet menns høyde og dating. Og jeg synest dette temaet er veldig interessant. Jeg tenkte jo over det selv når jeg datet  i høst. For det er mange som sier som i overskriften “Jeg dater ikke lave menn”

Jeg har prøvd å finne ut om jeg har noen preferanse her, eller om høyde ikke spiller noen rolle. Og jeg skal prøve å si noen om mine tanker hva jeg tenker om “lave menn på nettdating”.

Jeg vet mange jenter er opptatt av mannens høyde. Han skal være høy og mørk, flest jenter vil helst ha en menn som er høyere enn seg. (Også de jentene på 180 pluss). “Man må kunne gå i høye høler å likevel være lavere” sier noen.

Jeg alltid trodd dette med mannen høyde er uviktig for meg. Og helt ærlig har det aldri vært en problemstilling jeg har måttet tenke over tidligere. Men ER mannens høyde helt uvesentlig for meg, sånn helt ærlig?

Jeg er ikke kjempehøy selv. Altså jeg er ikke unormalt lav heller. Men jeg har ikke hatt problemer med å finne dater som er høyere.. Men i høst nettdatet jeg litt, og fikk noen meldinger fra menn som var relativt “lave.” Og jeg skal innrømme jeg tenkte litt over høyden til en som var under 170.

Dette skamma jeg meg litt over. At jeg vurderte han ut fra dette også. For jeg følte det var så fælt å forhåndsdømme noen etter høyde og ta det med i vurderingen om man skulle bli kjent. Iforhold til denne personen skrev jeg noen få meldinger att og frem. Men det ble ikke problemstilling uansett ettersom personen av andre grunner ikke var aktuell å “bli bedre kjent med” for meg. Men jeg tror helt ærlig jeg kunne gått på date med en som var lav. Fordi høyde er ikke det viktigste for meg. Men det er heller ikke helt uvesentlig, i den forstand at jeg ikke hadde tenkt over det med en tanke..

Jeg har ofte ønsket jeg var noen få cm høyere. Og jeg føler virkelig med menn som blir diskriminert på datingmarkedet på grunn av høyde. (Det var det ordet som ble brukt på God morgen Norge.) De sa på sendingen at det  nok låg noe biologisk bak det at kvinner ofte foretrakk høye sterke menn. Menn som kunne beskyttelse og passe på familien. Men nå er jo tidene litt endret. Og vi lever streng tatt ikke som urfolk. (Hun nevnte foresten i samme slengen det jeg skrev om i dette innlegget HER for noen dager siden, at vi også hadde en safunnsendring ved at flere kvinner fant yngre menn!)

En annen problemstilling angående “lave menn” på dating (og egne preferanser) er om man skal si fra til personen at det er dette som er grunnen til at man ikke ønsker “å bli bedre kjent”

Jeg ville nok ikke sagt til en mann at jeg ikke ville date han på grunn av høyden. For jeg vil ikke gi folk mer komplekser eller gi noen en følelsen av at de ikke er bra nok. Jeg har bare en sperre der, og vil ikke såre noen eller gi komplekser. Men noen vet jeg at velger å fortelle mannen de møter på en datingside at grunnen de ikke vil møte han er høyden. (Eller størrelsen, eller andre kroppslige ting). Og det er hvertfall ærlige da og da slipper han å lure på grunnen. Men jeg synest ikke noe om det personlig. Hva synest dere er riktigst? Si det, eller ikke?

Jeg liker å tenke at det ikke er noe galt med noen på grunn av for eksempel over eller under gjennomsnittluig høyde. (Og det er det jo heller ikke..) Hvis noen ikke liker noen for høyden så passer de bare ikke, da er ikke tiltrekningen og preferansene riktig. Det er ikke noe galt med mannen av den grunn.

Jeg tror, bare for å si det, at jeg kunne datet en lav mann også om han ellers var god match. Det er hvertfall det jeg tror. Men det er jo vanskelig å si før man er i situasjonen. Og man har jo ingen garanti for hvem man forelsker seg i uansett. Men sånn ellers, helt ærlig på preferanse synest jeg rundt 180, og gjerne to cm under er veldig passende for meg. Men høyde og alder tenker jeg i det store bildet ved en partner er mindre viktig enn MANGE andre ting. Men så skal man jo falle for personen, og der styrer man ikke helt hvordan det skjer. Noen blir man forelsket i, andre ikke.

Jeg håper ingen menn gir opp dating eller får mange negative opplevelser på grunn av høyden. Det synest jeg er veldig trist. Men dating og å finne det rette er jo ikke akuratt alltid så lett uansett høyde. Og jammen er det også mange som diskrimineres på datingmarkedet, både med funksjonhemming, psykisk helse, at de ikke er i jobb, at de har noen kg for mye eller at JENTA er for høy. For gutta har også sine preferanser. Men jeg tror det finnes noen der ute for de aller aller fleste, man må bare ikke gi opp. Man må være seg selv og finne noen som elsker en for den man er og slik man ser ut.

HAR DU PREFERANSE PÅ HØYDEN TIL MENN DU DATER?

HVA ER MENNS TANKER OM DETTE, OG OGSÅ MOTSATT- KVINNENS HØYDE?

Foto: Pixabay

Ps! Håper dere har en strålendes fredagskveld!! <3

Jeg er snart klar for å ta kvelden med netflix, etter dag med solskinn ute, besøk med kaffi og ski på tv & fotoøkt ute!

DERFOR BURDE KVINNER GÅ FOR YNGRE MENN!

Folk som kjenner meg vil sikkert flirt litt over at denne overskriften kommer fra MEG. For jeg har helt tydelig hatt en tiltrekning mot menn som er mye eldre. (Mitt siste lange forhold var med en som var 16 år eldre.) Men jeg synest det er interessant at det stadig blir mer og mer akseptert å date mye yngre menn. Og jeg har lyst å dele noen tanker om hvorfor kvinner velger yngre eller eldre menn- ut fra ett samfunnsperspektiv.

Hvis man skal se på tiltrekningspsykologi og samfunnet vårt 2019 vs 1919 så vil jeg si at det er mindre “gode grunner enn før” til å velge en mann som er mye eldre enn en selv.

Fra gammelt av var jo “regelen” at kvinner ble sammen med menn som var eldre enn seg. Nærmere bestemt forsørgeren – de som var godt egnet til å forsørge en familie med god jobb. Mens menn ble tiltrukket av unge kvinner pga fruktbarhet og evne til å passe på og oppdra barna. (I de gamle teoriene rundt psykologi og tiltrekning handlet det mye om “driftene for å føre genene videre,” og å finne noen som kunne bære frem ett barn, og en som kunne forsørge familien)

Men idag er jo ting litt annerledes. Kvinner er ikke avhengig av at en (eldre) mann forsørge en. Og selv om biologien stor sett er lik som før hos kvinner, så finnes det flere muligheter til å få  barn litt senere i livet (40 pluss). Og det er også vanligere å få barn senere i livet enn før. Kvinner har dessuten ingen problemer med å kunne forsørge familien sin selv.

Jeg føler menn henger mer igjen på det med å like yngre kvinner- enn det at kvinner “bør velge” en eldre mann. Eller er det bare meg som tenker det?

Det å ha langt yngre menn begynner å bli mer og mer akseptert. Og det er jo flere gode grunner til å velge en ung mann. Kvinner lever lenger enn menn. Og kvinners sexlyst er på topp i 40 åra, mens mannen er på topp i 20-åra.

Det er få praktiske grunner til at mannen bør være eldre lenger (bortsatt fra når man begge er 18, og gutten er 14 i hodet! ;))

Likevel er det en ting som likevel enda er relevant, og som noen kvinner tiltrekkes av (Og som har noen fellestrekk med “den gamle forsørgeren”)- MAKT. For status, ansienitet og makt kommer ofte med alder. Og mange tiltrekkes dette (uten noen innrømmer det..)

Til slutt vil jeg si at jeg ikke tror alder er så viktig ved valg av kjæreste som før. Men selvfølgelig er dette veldig individuelt, og man har ulike preferanser og ting man blir tiltrukket av. Likevel velger vi jo ikke alltid hvem vi blir forelsket i. Og for meg har hvertfall alder mindre  si. (Selv om jeg neppe hadde funnet en rik playboy på gamlehjem eller en som var på ett veldig annet alders-stadie i hode og livssituasjon.)

 

FALLER DU FOR YNGRE ELLER ELDRE MENN?

HAR DU TANKER OM AT SAMFUNNET ER LITT ENDRET IFORHOLD TIL HVA VI TILTREKKES?

Foto. pixabay

Hadde jeg tilgitt utroskap?

Licensed from: pixel2013 pixabay.com

Jeg har hørt så mange jeg kjenner si “Hadde kjæresten vært utro hadde det vært RETT UT“. Og jeg kan forstå det! Men jeg klarer ikke være så bastant, selv om det godt kan hende det hadde vært resultatet. Det eneste jeg VET er at jeg hadde vært knust hvis jeg opplevde det, jeg mest sannsynlig fått en stor selvtillittsknekk, muligens dype tillittsproblem, og jeg hadde  vurdert sterkt å avslutte forholdet. Men hadde jeg avsluttet på stedet uansett? Er det i det hele en sjanse for å komme gjennom utroskap?

Jeg leste en interessant artikkel i KK om emnet utroskap, og jeg har den artikkelen litt i bakhode som inspirasjon for det jeg skriver nå i tillegg til mitt eget syn på utroskap. For hadde JEG klart å tilgi utroskap? 

Utroskap er så mangt. Alt fra flørting, kyssing til sex.

De fleste utroskap skjer jo EN gang for eksempel på en bytur med alkohol innabords. Mens “verre” utroskap er parallellforhold som gjerne pågår over lang tid. (Grøss) Og sistmevnte er jo mye vanskligere å komme seg igjennom (hvis man ønsker det) og inneholder oftest mange løgner over tid. 

Jeg tror ikke jeg hadde taklet ett utroskap av langvarig art… Da tror jeg seriøst jeg hadde klikka! 

Ett engangstilfelle av utroskap hadde nok vært vanskelig nok. Men dersom partneren innrømte og beklaget med en gang etterpå hadde man vertfall unngått alle løgnene! 

Jeg synest utroskap er ett engasjerende tema. Og det er ikke så lett i alle tilfeller å forstå hvordan noen har samvittighet til å gjøre noe sånt mot noen man er glad i. Men klarer jeg å forstå en promille av tilfellene hvis jeg legger godviljen til? Hva med den tvangsgifta kona som er utro med den hun egentlig er forelsket i? Hun får  aldri velge kjærrigheten, og møter den i skjul. Vel, det er utroskap, men kan man forstå det? Og hva med mannen/kvinnen som lever i ett utrolig destruktivt forhold der partneren utøver psykisk vold og null annerkjennelse og man møter noen som ser en.. Vel.. utroskap er likevel utroskap. Men finnes det tilfeller der man klarer forstå at det skjer?

Ofte tenker jeg på utroskap der en full, narsissistisk egoist tenker med feil kroppsdel. Men “fylla har skylda” er såvisst ingen unskuldning for utroskap. Og ei heller dårlig kommunikasjon, at man ikke føler seg sett eller at partneren ikke gir en nok.. Har man sagt frivillig ja til å være i ett forhold og er ved sine fulle fem så går man ike å roter med andre! Så vondt må man ikke gjøre noen!

Ifølge KK er det svært vanlig at den som blir bedratt får en real selvllittsknekk. Og det kan jeg jo godt forstå! Jeg antar jeg hadde sammenlignet meg så sykt med den andre kvinnen og tenkt jeg ikke måtte være bra nok..eller pen nok.. Eller at hun var mye finere.. flinkere.. mer spennende.. Man finner jo så mye man kan grave seg selv ned på om man er i den boblen.. ALT som er ulikt mellom kvinnene tolkes som en svakhet hos seg selv.

Hvis man vil prøve å fortsette ett forhold etter ett utroskap skrev artikkelforfstteren i kk at det ville være viktig at den som er utro tok seg tid til å lytte og annerkjenne hvor vondt det faktisk har gjort partneren. Og det tror jeg på.. Hvis han ignorert følelsene til partneren selv etter utroskap ville jo forholdet strengt tatt være helt over.

Det var også ett tips at den som ble bedratt ikke gravde etter alle detaljer om utroskapen selv om det var fristende. For de bildene i hodet ville oftest gjøre det verre å komme seg bidere og også være intim med partneren i gjen. 

Jeg tror at noen som opplever engangsutroskap prøver å jobbe seg igjennom det i større grad om de er gift og har små barn sammen enn hvis man er singe!? Selv om det naturligvis er ulikt fra par til par. Er man unge og “fri” med mange fisk i havet er det lettere å gå tenker jeg. Og så spørs det jo om man virkelig VIL prøve å redde forholdet og om det er VERD det. Er kjærligheten stor nok? VIL man være med partneren til tross for dette? Å komme gjennom utroskap innebærer at begge i paret vil jobbe hardt for å komme seg gjennom det. Og det må være beinhardt å jobbe seg gjennom noe sånt! 

 

HADDE DU KASTA PARTNEREN PÅ DØR VED UTROSKAP? 

HAR DU REFLEKTERT OVER SLIKE TANKER JEG TOK OPP HER FØR?

Bli gjerne med på ukens blogg hvis du vil – HER!