KVINNEHATEREN /Nettdatinghistorier, DEL 1

På slutten av fjoråret nettdatet jeg litt. Og jeg tenkte å dele noen historier og tanker som kom ut fra dette. Og her er den første; 

1. KVINNEHATEREN

Jeg såg ett program på NRK i forgårs som heter trygdekontoret, og temaet var blant annet om “incels.” Altså menn som ikke klarer å få seg dame. Og de tok blant annet opp at noen i incelsmiljø kan bli kvinnefientlige av gjentatte forsøk og avisninger.. (Altså jeg tror ikke det er mange incels som blir kvinnefiendlige, men de kom inn på det i programmet).

Jeg kom i den forbindelse på at jeg hadde en nettdating- opplevelse som minnet litt om temaet de pratet om..

For å starte i en annen ende.. Når jeg netdatet (dater ikke nå) var det slik at kun EN trengte å være betalende medlem for å starte en samtale med noen. Så jeg var aldri betalende medlem ettersom jeg fikk veldig mye meldinger uten. Og jeg følte de fleste menn var medlem fra før likevel.

Men det var selvfølgelig noen menn som var ikke medlem, og noen av disse sendte flørter. (Flørter er det eneste man kan sende uten å betale.)

En sendte meg sikkert 20 flørter over noen uker.  (Noe de fleste nok vil se på som litt rart. For normen er vel at får man ikke flørt tilbake så sender man ikke flere. Og de fleste blir jo isteden betalende medlem å sier hei om man er veldig interessert).

Etter noen måneder var “personen med alle flørtene” blitt betalende medlem og tok kontakt med meg. Men jeg var ikke så interessert etter veldig rart førsteinntrykk og prøvde å avise han fint. Dette resulterte i at han ble veldig sint. For han mente jeg hadde lurt han. For jeg hadde visstnok en gang noen uker tidligere “liket” noe på profilen hans skrev han. 

Og det kan godt være jeg hadde trykt “like” på noe en gang, men jeg sendte vertfall aldri flørt tilbake eller viste noe interesse etter det.:-)

En avisning falt ikke i god jord. Så han ble sintere og sintere. For han hadde betalt nå! “BARE FORDI JEG LIKET!”

Så gikk samtalen hans over til å hvor forferfelig jeg var som spredte falskeforhåpninger og til generelt til at alle kvinner gjorde det og videre mot noe som lignet kvinnehat. Jeg fikk høre både hvor fæl person jeg måtte være og hva jeg fortjente og hvor fæle ALLE kvinner var. Etter ett par timer med å prøve å roe han ned måtte jeg bare blokke han.. De fleste hadde nok gjort det med en gang. Men jeg ville liksom være grei, og jeg beklaget hvis jeg hadde gitt han falske forhåpninger..

Jeg skal gi han rett i to ting som jeg fikk gjennomgå for. For han var så opptatt av at kvinner var snyltere på dating og aldri betalte. Og det ER ofte menn som betaler på datingtjenester, mens kvinnene går gratis. Og mulig det er urettferdig. Men det er liksom blitt sånn datingkulturen er.

Jeg har selv vært betalende medlem på dating tidligere i livet. Så jeg har ikke bare “snyltet.” Men det var ingen grunn til å være medlem nå.

Det der med at det ofteste er menn som er medlemer tenker jeg det ligger noe litt gammeldags bak. Mannen skulle jo vise at han kunne forsørge.. Men, gammeldags eller ei. En mann som nekter å betale en femtilapp eller krangler om det tenker jeg ikke er særlig egnet kandidat til partner uansett? En lignende problemstillinge er jo hvem som betaler på første date. Og der tror jeg det er mer likestilling nå. Men mange menn vil jo betale for maten på første date. Og jeg tenker det må være opp til begge to. Men jeg tror nok kvinner blir litt mer sjamert om han faktisk spanderer noe første gang? Eller hva tenker dere om det? (Jeg synest foresten at det er usjarmerende av jenter å ta det helt som en selvfølge også).

Det andre “kvinnehateren” hadde rett i , eller som jeg rettere sagt lærte av i mitt stille sinn, var at jeg kanskje ikke burde sympati-like og svare noen for å være snill. Skape falske forhåpninger. Men likevel.. Det ER jo sånn dating fungerer med å “like” personer du ikke kjenner for å bli kjent. Man har ingen forpliktelser ved å like noe som helst. Og akuratt her vil jeg ikke si jeg trodde jeg skapte de store forventningene.

Grunnen til at jeg tenkte på denne mannen i forhold til incels var at han skrev at han hadde vært på nettdating i over ti år (!!) (derpå han visste hvor fæle kvinne var). Og selv om han var skremmende og jeg ble litt redd han så fikk jeg litt vondt av han. Han var tydlig frustrert av all avisningen. Og han hadde nok “sine ting,” så jeg unskulder han litt.. Ingen helt oppegående personer går vel frem sånn. For det var ikke særlig fine ting han sa om kvinner. Og helt ærlig tror jeg han må være lenge på datingen.. Jeg tror lite fungerer mindre når man skal få dame enn å være en sinna kvinnehater, hehe! Hva sang Ariana Grande? Thank you, next….!

HAR DU OPPLEVD KVINNEFIENTLIGE MENN I DATING?

HVA TENKER DU OM AT MENN OFTEST ER BETALENDE MEDLEM PÅ DATING OG IKKE KVINNER? OG ER DET GAMMELDAGS OG UT AT MANNEN BETALER MIDDAG FØRSTE DATE?

IKKE FÅ BARN? / DEN BIOLOGISKE KLOKKA vs LIVSSITUASJON


Når man har passert 30 flyr åra utrolig fort mot 35 og 40. Og det siste halvåret har jeg tenkt mye på om jeg noengang kommer til å få barn. For jeg har jo ingen barn til tross for at jeg har vært i ett langt forhold. Idag er jeg singel, og ingenting i livet tilsier derfor nå at jeg kommer til å få barn med det første.

Grunnen til at jeg ikke har fått barn tidligere i livet er vel flere. I starten av tjueåra var jeg mest opptatt av utdanning og karriere. Og akuratt når jeg hadde fått min første faste jobb etter lang utdanning, hadde kjæreste og ting begynte å bli etablert, så spora livet mitt kraftig av.

Jeg vil ikke forkusere på alt det kjipe nå. Men siste åra har vært ekstremt tøffe. Det siste halvåret har ting gått riktig vei. Og la oss si at bunnpunktet var 0, så er jeg kanskje nådd 60. Så det er ekstremt forskjell, men samtidig er det ett stykke igjen, og håper for all del det fortsetter riktig vei 🙂

Jeg er ikke klar for barn idag av flere grunner som nevnt over. Men det er jo ikke slik at den biologiske klokka venter til man er klar. Ja.. for tenkt så fint det ville vært? “Hei biologiske klokke. Jeg søker herved å få tilbake fem av de siste åra mine på grunn av helseutfordringer.” Og så fikk man naturligvis svar “Søknad innviklet, din fertile alder er nå satt til 45 år”.

Jeg prøver å ikke stresse med dette. Men å stresse pittelitt tror jeg er nøvendigvis hvis man skal komme videre. For hvis man legger disse tankene helt i en skuff og ikke gjør noe er jo sjansen kanskje større for at man ikke får barn. Jeg er jo egentlig litt old fashionate og romantiserende på at jeg egentlig ønsker å være gift og i ett trygt forhold før man får barn også- at ting er stabilt og føles riktig. Og at begge ønsker barn. Men det føles nesten umulig i mitt hode nå. Livet stått på stedet hvil akkuratt like lenge som jeg sannsynligvis har igjen av den berømte klokka. Så hvis livet er litt snillere med meg så kanskje jeg kommer meg videre i livet og får med meg denne viktige biten også. Eller er det rett til overgangsalderen uten å få mulighet til barn og barnebarn – vertfall ikke uten alternative metoder?

Jeg skal ikke stresse for mye med dette enda. (Jeg kan vente til april for da er jeg ett år eldre 😉 Neida..) Men er det noen som har vært i samme situasjon som meg? Er det noen som ikke er klar for barn helt enda pga livssituasjonen samtidig som man vil ha barn, og begynner å stresse litt med at den biologiske klokka tikker veldig fort?

Jeg har helt seriøst vurdert å ta en fertilitetstest bare for å vite om alt vertfall ikke er verre enn jeg tror, og om jeg har kortere tid enn forventet. For det er jo greit å vite og evt kunne ta noen valg ut fra det som er reelt. Men hva jeg mener om temaer som eggfrysning og å få barn alene osv, det synest jeg er vanskelig å svare på. Det er ikke noe jeg kommer til å stresse med å gjøre uansett nå. Men jeg vet endel kvinner gjør det når de er i en situasjon som tilsier de må vente med å få barn. Og jeg lurer på hva man hadde gjort om man fikk vite at man var på vei inn i tidlig overgangsalder å måtte ta valget NÅ.

 

ER DET NOEN ANDRE “BARNLØSE” SOM KAN KJENNE IGJEN NOEN AV DISSE TANKENE?

 

MENSEN & SYKLUS PRAT!

Det å være kvinne med en syklus (inkludert hoppende hormoner) kan være litt av en berg og dalbane. Og jeg har flere ganger tenkt “Hvorfor har ingen fortalt meg dette?” og “Hvorfor prates ikke dette mer om?” For jeg rekner med at jeg ikke er alene om å lure på diverse spørsmål innen dette temaet. Så jeg tenkte bare å ha ett innlegg om mensen og syklus og mine erfaringer jeg. Om ikke liker temaet får de bare hoppe videre til neste innlegg 😉

Når jeg fikk mensen første gang

Jeg var 11 år når jeg fikk mensen første gang. Og jeg var kjempeflau og skammet meg så mye over det husker jeg. Vi pratet lite om denslags hjemme, og jeg visste lite om det utenom at jeg selvfølgelig visste jeg kom til å få det.

Kalenderen

Jeg husker jeg fikk beskjed om å skrive ned datoen jeg fikk mensen i kalenderen. Det var noe av det første jeg “lærte”.  For da visste jeg når jeg ventet det igjen. Men det ingen fortalte var at man har en syklus. Så som eleve år gammel trodde jeg at hvis jeg hadde mensen 11 juli, kunne jeg vente den 11 august. Men det fungerte jo ikke slik. Vi har jo ulike sykluser, oftest på 26, 27 eller 28 dager. Og de første åra er ofte veldig uregelmessige- som er HELT normalt. Jeg vet ikke om alle unge jenter vet slikt i moderne tider om individuelle sykluser. Men en eleveåring vet ikke slikt automatisk..

De første åra

De første åra var jeg nok ikke helt komfortabel med å ha mensen. Jeg var alltid så redd noen skulle oppdage det eller “marerittet med å blø gjennom buksa”. Jeg kan ikke forklare nå hvorfor dette var så fælt. For nå er jeg ekstremt avslappet til det. Men det går vel på det å være ung og usikker, og at det ble pratet lite om.

Når jeg mista mensen

Når jeg var 13 år begynte jeg å utvikle spiseforstyrrelse og når jeg var 18 mistet jeg mentrasjonen på grunn av undervekt. Dette var ikke noe jeg hadde reflektert over før selvsagt. – At man kunne miste mensen. Men man kan altså miste den av for lav vekt, for hard trening, eller hurtig vekttap m.m.

Hva skjer når man mister mensen

Jeg skal ikke lage en felles oppskrift på hva må gjennom for å få tilbake menstrasjonen. Men jeg måtte både opp i vekt og gjennom hormonkurer hos gynekolog. Jeg husker det var ekstremt stressende å ikke lenger ha mensen, og månedene og åra gikk uten at jeg fikk det tilbake. Jeg husker jeg ble veldig skremt av å bli fortalt at det kunne redusere sjansen til å få barn senere og påføre meg helsekonsekvenser. Det å ikke ha mensen er jo ett tydelig tegn på at ting ikke er som det skal og at kroppen ikke har fått i seg den næringa den trengte. For hvis kroppen tror den er i krise, prioriterer den jo næring til de viktigste organene og kutter gjerne ting som for eksempel mensen.. (Når det er sagt mister ikke alle som har spiseforstyrrelser menstrasjonen, det er veldig individuelt. Og det er ingen felles nedre vekt for når man kan miste den).

Når jeg fikk mensen tilbake

Jeg var uten menstrasjon i hele tre år etter jeg mistet den. Så fikk den tilbake i starten av 20 åra. Og det er veldig lenge og slitsom psykisk å gå uten så lenge. Og jeg husker enda følelsen og den ekstreme lettelsen når jeg fikk den tilbake. Det var en utrolig stor glede og lettelse.

Mensen etter “oppholdet”

De første månedene etter jeg fikk menstrasjonen tilbake var jeg utrolig redd for å miste den igjen. Og var utrolig letta hver måned jeg fikk det. Og jeg fikk egentlig ett litt nytt syn “på hele systemet” og at alt fungerte normalt. Og jeg kan si jeg klaga ekstremt lite av å ha mensen de neste årene, hehe. Igår klaget jeg nesten da fordi jeg ble dårlig. Men jeg ser annerledes på menstrasjon enn før, og er på en merklig måte glad hver gang jeg får det enda. Jeg tror de fleste tar det som en selvfølge. Men å gå i årevis å ikke ane om den kommer tilbake unner jeg ingen.. Det hører jo med til det å være ung kvinne og vite at man har mulighet til å få barn.

Jeg har aldri mistet mensen igjen etter dette. Men sist sommer gikk jeg ufrivillig veldig mye ned i vekt, og jeg var en stund utrolig redd for akuratt at det skulle gå ut over menstrasjonen. Jeg var helt fra meg inni for det. Så den frykten som sitter litt i, og det er jo også en reell frykt. Men HELDIGVIS gikk det fint!

Kan humøret svinge av hormonelle endringer/syklus

Jaaa! Jeg har funnet ut at jeg er ekstremt påvirket av syklusen. Kanskje mer enn andre. Og det har blitt “verre med åra”. Men når man VET er det lettere, for da kan man legge til rette. Før visste jeg ikke at jeg var så påvirket av dette- så da trodde jeg “nå har jeg mista det helt iblant, haha”

PMS

PSM er verste tid i måneden oftest å spille på lag med kroppen og hodet synest jeg. Da er nervene “utenpå” og jeg har ofte skyhøy angst uten noen grunn jeg vet om utenom at jeg vet jeg snart får mensen. Jeg har omtrent aldri slik angst om det ikke er i pre, og det er ikke noe kjekt. Så ja, pre kan gi angst. Gjennom flere år er jeg sikkert på at det er slik for meg. Pre er ikke tida for å planlegge å gjøre noe ekstra utfordrende. Det går oftest dårlig. Og det er så greit jeg endelig har skjønt det.

Dagen før mensen

Dagen før mensen har jeg ofte sånn emosjonell dag der jeg gråter når jeg ser noe på tv eller savner noen ekstra mye. Haha, merklige greier. Det er ikke alltid sånn hver måned, men ofte. Ellers har jeg ofte vondt i magen dagen før. Og vet ikke om det er tilfeldig men de siste månedene har jeg blitt syk dagen før. (slakk, svimmel, varm).

Mensen

Jeg har synest pre er mye verre enn å ha mensen. Men de siste månedene har jeg som sagt vært litt slått ut når jeg har mensen som jeg skrev HER. Så skal ikke være “bare bare”.

Eggløsning

Dette har jeg helt ærlig ikke satt meg så mye inn i før de siste åra. Jeg føler det er mer slikt som de som vil bli gravid setter seg inn i. Men jeg mener selv jeg merker også veldig godt ca når jeg har eggløsning på flere måter. Ja, jeg trenger ikke brette ut alle personlige ting her, selv om jeg er personlig som det rekker her. Men før og etter dette har jeg det oftest mye bedre og er “lettere” enn rundt menstrasjon. Og helt ærlig tror jeg man biologisk blir mer babysyk og kroppen reagerer mer på denne tida enn tidlig i ungdommen. Men det kan være det er helt på jorde å si. Er jeg på jorde?

Finnes sikre tider i syklusen der man ikke kan bli gravid?

Både ja og nei. Man har bare 1-2 dager i måneden der man har eggløsning og kan bli gravid. Men ettersom sædceller kan leve i opptil 5-7 døgn kan man bli gravid uka før eggløsning også. Så man pleier å sette 10 dager som de “usikre” Grunnen til at man sier det ikke er “garantert sikre perioder” likevel er at man kan få forskyvning og eggløsning for tidlig eller for sent.

Kan man bli gravid når man har mensen

Mange lure på om man blir gravid under mensen. Jeg lurte også på det før. Og ja man kan det hvis man har uregelmessig syklus eller for tidlig eggløsning. Men hvis man vet når man har eggløsning (for eksempel har fertilitetsmonior som måler) og regelmessig syklus skal det være 99 prosent sikkert å ikke bli gravid noen dager i måneden. Skrev om det HER. Hvis man har uregelmessigheter og får eggløsning enn uke for tidlig eller for sent er jo ikke “sikre dager” sikre lenger. Det eneste som alltid er stabilt hos alle er at det er rundt 14 dager mellom eggløsning og mensen. Alltid. Mens det mellom mensen og eggløsning kan være forskyvninger ved ustabil syklus. Men les gjerne om dette emnet selv om dere lurer tilfelle jeg forklarer det uklart og for dårlig.

 

HAR DU OPPLEVD Å MISTE MENSTRASJONEN FØR?

HAR DU LIGNENDE ERFARINGER SOM MEG?

Foto- pixabay

 

Å IKKE DATE LAVE MENN!

På god morgen norge i dag tok de opp temaet menns høyde og dating. Og jeg synest dette temaet er veldig interessant. Jeg tenkte jo over det selv når jeg datet  i høst. For det er mange som sier som i overskriften “Jeg dater ikke lave menn”

Jeg har prøvd å finne ut om jeg har noen preferanse her, eller om høyde ikke spiller noen rolle. Og jeg skal prøve å si noen om mine tanker hva jeg tenker om “lave menn på nettdating”.

Jeg vet mange jenter er opptatt av mannens høyde. Han skal være høy og mørk, flest jenter vil helst ha en menn som er høyere enn seg. (Også de jentene på 180 pluss). “Man må kunne gå i høye høler å likevel være lavere” sier noen.

Jeg alltid trodd dette med mannen høyde er uviktig for meg. Og helt ærlig har det aldri vært en problemstilling jeg har måttet tenke over tidligere. Men ER mannens høyde helt uvesentlig for meg, sånn helt ærlig?

Jeg er ikke kjempehøy selv. Altså jeg er ikke unormalt lav heller. Men jeg har ikke hatt problemer med å finne dater som er høyere.. Men i høst nettdatet jeg litt, og fikk noen meldinger fra menn som var relativt “lave.” Og jeg skal innrømme jeg tenkte litt over høyden til en som var under 170.

Dette skamma jeg meg litt over. At jeg vurderte han ut fra dette også. For jeg følte det var så fælt å forhåndsdømme noen etter høyde og ta det med i vurderingen om man skulle bli kjent. Iforhold til denne personen skrev jeg noen få meldinger att og frem. Men det ble ikke problemstilling uansett ettersom personen av andre grunner ikke var aktuell å “bli bedre kjent med” for meg. Men jeg tror helt ærlig jeg kunne gått på date med en som var lav. Fordi høyde er ikke det viktigste for meg. Men det er heller ikke helt uvesentlig, i den forstand at jeg ikke hadde tenkt over det med en tanke..

Jeg har ofte ønsket jeg var noen få cm høyere. Og jeg føler virkelig med menn som blir diskriminert på datingmarkedet på grunn av høyde. (Det var det ordet som ble brukt på God morgen Norge.) De sa på sendingen at det  nok låg noe biologisk bak det at kvinner ofte foretrakk høye sterke menn. Menn som kunne beskyttelse og passe på familien. Men nå er jo tidene litt endret. Og vi lever streng tatt ikke som urfolk. (Hun nevnte foresten i samme slengen det jeg skrev om i dette innlegget HER for noen dager siden, at vi også hadde en safunnsendring ved at flere kvinner fant yngre menn!)

En annen problemstilling angående “lave menn” på dating (og egne preferanser) er om man skal si fra til personen at det er dette som er grunnen til at man ikke ønsker “å bli bedre kjent”

Jeg ville nok ikke sagt til en mann at jeg ikke ville date han på grunn av høyden. For jeg vil ikke gi folk mer komplekser eller gi noen en følelsen av at de ikke er bra nok. Jeg har bare en sperre der, og vil ikke såre noen eller gi komplekser. Men noen vet jeg at velger å fortelle mannen de møter på en datingside at grunnen de ikke vil møte han er høyden. (Eller størrelsen, eller andre kroppslige ting). Og det er hvertfall ærlige da og da slipper han å lure på grunnen. Men jeg synest ikke noe om det personlig. Hva synest dere er riktigst? Si det, eller ikke?

Jeg liker å tenke at det ikke er noe galt med noen på grunn av for eksempel over eller under gjennomsnittluig høyde. (Og det er det jo heller ikke..) Hvis noen ikke liker noen for høyden så passer de bare ikke, da er ikke tiltrekningen og preferansene riktig. Det er ikke noe galt med mannen av den grunn.

Jeg tror, bare for å si det, at jeg kunne datet en lav mann også om han ellers var god match. Det er hvertfall det jeg tror. Men det er jo vanskelig å si før man er i situasjonen. Og man har jo ingen garanti for hvem man forelsker seg i uansett. Men sånn ellers, helt ærlig på preferanse synest jeg rundt 180, og gjerne to cm under er veldig passende for meg. Men høyde og alder tenker jeg i det store bildet ved en partner er mindre viktig enn MANGE andre ting. Men så skal man jo falle for personen, og der styrer man ikke helt hvordan det skjer. Noen blir man forelsket i, andre ikke.

Jeg håper ingen menn gir opp dating eller får mange negative opplevelser på grunn av høyden. Det synest jeg er veldig trist. Men dating og å finne det rette er jo ikke akuratt alltid så lett uansett høyde. Og jammen er det også mange som diskrimineres på datingmarkedet, både med funksjonhemming, psykisk helse, at de ikke er i jobb, at de har noen kg for mye eller at JENTA er for høy. For gutta har også sine preferanser. Men jeg tror det finnes noen der ute for de aller aller fleste, man må bare ikke gi opp. Man må være seg selv og finne noen som elsker en for den man er og slik man ser ut.

HAR DU PREFERANSE PÅ HØYDEN TIL MENN DU DATER?

HVA ER MENNS TANKER OM DETTE, OG OGSÅ MOTSATT- KVINNENS HØYDE?

Foto: Pixabay

Ps! Håper dere har en strålendes fredagskveld!! <3

Jeg er snart klar for å ta kvelden med netflix, etter dag med solskinn ute, besøk med kaffi og ski på tv & fotoøkt ute!

DERFOR BURDE KVINNER GÅ FOR YNGRE MENN!

Folk som kjenner meg vil sikkert flirt litt over at denne overskriften kommer fra MEG. For jeg har helt tydelig hatt en tiltrekning mot menn som er mye eldre. (Mitt siste lange forhold var med en som var 16 år eldre.) Men jeg synest det er interessant at det stadig blir mer og mer akseptert å date mye yngre menn. Og jeg har lyst å dele noen tanker om hvorfor kvinner velger yngre eller eldre menn- ut fra ett samfunnsperspektiv.

Hvis man skal se på tiltrekningspsykologi og samfunnet vårt 2019 vs 1919 så vil jeg si at det er mindre “gode grunner enn før” til å velge en mann som er mye eldre enn en selv.

Fra gammelt av var jo “regelen” at kvinner ble sammen med menn som var eldre enn seg. Nærmere bestemt forsørgeren – de som var godt egnet til å forsørge en familie med god jobb. Mens menn ble tiltrukket av unge kvinner pga fruktbarhet og evne til å passe på og oppdra barna. (I de gamle teoriene rundt psykologi og tiltrekning handlet det mye om “driftene for å føre genene videre,” og å finne noen som kunne bære frem ett barn, og en som kunne forsørge familien)

Men idag er jo ting litt annerledes. Kvinner er ikke avhengig av at en (eldre) mann forsørge en. Og selv om biologien stor sett er lik som før hos kvinner, så finnes det flere muligheter til å få  barn litt senere i livet (40 pluss). Og det er også vanligere å få barn senere i livet enn før. Kvinner har dessuten ingen problemer med å kunne forsørge familien sin selv.

Jeg føler menn henger mer igjen på det med å like yngre kvinner- enn det at kvinner “bør velge” en eldre mann. Eller er det bare meg som tenker det?

Det å ha langt yngre menn begynner å bli mer og mer akseptert. Og det er jo flere gode grunner til å velge en ung mann. Kvinner lever lenger enn menn. Og kvinners sexlyst er på topp i 40 åra, mens mannen er på topp i 20-åra.

Det er få praktiske grunner til at mannen bør være eldre lenger (bortsatt fra når man begge er 18, og gutten er 14 i hodet! ;))

Likevel er det en ting som likevel enda er relevant, og som noen kvinner tiltrekkes av (Og som har noen fellestrekk med “den gamle forsørgeren”)- MAKT. For status, ansienitet og makt kommer ofte med alder. Og mange tiltrekkes dette (uten noen innrømmer det..)

Til slutt vil jeg si at jeg ikke tror alder er så viktig ved valg av kjæreste som før. Men selvfølgelig er dette veldig individuelt, og man har ulike preferanser og ting man blir tiltrukket av. Likevel velger vi jo ikke alltid hvem vi blir forelsket i. Og for meg har hvertfall alder mindre  si. (Selv om jeg neppe hadde funnet en rik playboy på gamlehjem eller en som var på ett veldig annet alders-stadie i hode og livssituasjon.)

 

FALLER DU FOR YNGRE ELLER ELDRE MENN?

HAR DU TANKER OM AT SAMFUNNET ER LITT ENDRET IFORHOLD TIL HVA VI TILTREKKES?

Foto. pixabay

Hvis du ikke liker partnerens lukt..

Licensed from: StarFlames pixabay.com

Jeg hadde en rar greie med min ex og lukt. For jeg syntes han luktet så godt, haha! Veldig merkelig altså! Og jeg har ALDRI tenkt over hvordan noen andre luktet fra naturens side. (Sett bort fra at de ikke har dusjet på ti dager og lukter vondt)

Lukt og tiltrekning er jo blitt ett eget forkningsfelt. Og ifølge radiosendingen med Trond Viggo (vi kaller det pålitlig kilde) har visstnok forskning kommet frem til at hvis ett par liker lukta av hverandre får de barn med bra immunforsvar.

Jeg må si at jeg tar denne forskningen med en teskje salt.  Men jeg lurer fælt på hvordan de har gått frem for å få det forskningsresultatet. “Er barna dine mye syke? Sier du det ja, Og din mann lukter vondt?”

Hva sier din personlige erfaring på dette forskningsfeltet? Jeg har jo ikke barn, så jeg vet ikke.  Og ikke er jeg sikker på om min ex la spesielt merke til min lukt, så kan jo være det ville blitt sånn halvgodt immunforsvar.

Har du mann/barnefar som lukter godt og barn med godt immunforsvar? 

Tror du på at det er en sammenheng her? 🙂

Hadde jeg tilgitt utroskap?

Licensed from: pixel2013 pixabay.com

Jeg har hørt så mange jeg kjenner si “Hadde kjæresten vært utro hadde det vært RETT UT“. Og jeg kan forstå det! Men jeg klarer ikke være så bastant, selv om det godt kan hende det hadde vært resultatet. Det eneste jeg VET er at jeg hadde vært knust hvis jeg opplevde det, jeg mest sannsynlig fått en stor selvtillittsknekk, muligens dype tillittsproblem, og jeg hadde  vurdert sterkt å avslutte forholdet. Men hadde jeg avsluttet på stedet uansett? Er det i det hele en sjanse for å komme gjennom utroskap?

Jeg leste en interessant artikkel i KK om emnet utroskap, og jeg har den artikkelen litt i bakhode som inspirasjon for det jeg skriver nå i tillegg til mitt eget syn på utroskap. For hadde JEG klart å tilgi utroskap? 

Utroskap er så mangt. Alt fra flørting, kyssing til sex.

De fleste utroskap skjer jo EN gang for eksempel på en bytur med alkohol innabords. Mens “verre” utroskap er parallellforhold som gjerne pågår over lang tid. (Grøss) Og sistmevnte er jo mye vanskligere å komme seg igjennom (hvis man ønsker det) og inneholder oftest mange løgner over tid. 

Jeg tror ikke jeg hadde taklet ett utroskap av langvarig art… Da tror jeg seriøst jeg hadde klikka! 

Ett engangstilfelle av utroskap hadde nok vært vanskelig nok. Men dersom partneren innrømte og beklaget med en gang etterpå hadde man vertfall unngått alle løgnene! 

Jeg synest utroskap er ett engasjerende tema. Og det er ikke så lett i alle tilfeller å forstå hvordan noen har samvittighet til å gjøre noe sånt mot noen man er glad i. Men klarer jeg å forstå en promille av tilfellene hvis jeg legger godviljen til? Hva med den tvangsgifta kona som er utro med den hun egentlig er forelsket i? Hun får  aldri velge kjærrigheten, og møter den i skjul. Vel, det er utroskap, men kan man forstå det? Og hva med mannen/kvinnen som lever i ett utrolig destruktivt forhold der partneren utøver psykisk vold og null annerkjennelse og man møter noen som ser en.. Vel.. utroskap er likevel utroskap. Men finnes det tilfeller der man klarer forstå at det skjer?

Ofte tenker jeg på utroskap der en full, narsissistisk egoist tenker med feil kroppsdel. Men “fylla har skylda” er såvisst ingen unskuldning for utroskap. Og ei heller dårlig kommunikasjon, at man ikke føler seg sett eller at partneren ikke gir en nok.. Har man sagt frivillig ja til å være i ett forhold og er ved sine fulle fem så går man ike å roter med andre! Så vondt må man ikke gjøre noen!

Ifølge KK er det svært vanlig at den som blir bedratt får en real selvllittsknekk. Og det kan jeg jo godt forstå! Jeg antar jeg hadde sammenlignet meg så sykt med den andre kvinnen og tenkt jeg ikke måtte være bra nok..eller pen nok.. Eller at hun var mye finere.. flinkere.. mer spennende.. Man finner jo så mye man kan grave seg selv ned på om man er i den boblen.. ALT som er ulikt mellom kvinnene tolkes som en svakhet hos seg selv.

Hvis man vil prøve å fortsette ett forhold etter ett utroskap skrev artikkelforfstteren i kk at det ville være viktig at den som er utro tok seg tid til å lytte og annerkjenne hvor vondt det faktisk har gjort partneren. Og det tror jeg på.. Hvis han ignorert følelsene til partneren selv etter utroskap ville jo forholdet strengt tatt være helt over.

Det var også ett tips at den som ble bedratt ikke gravde etter alle detaljer om utroskapen selv om det var fristende. For de bildene i hodet ville oftest gjøre det verre å komme seg bidere og også være intim med partneren i gjen. 

Jeg tror at noen som opplever engangsutroskap prøver å jobbe seg igjennom det i større grad om de er gift og har små barn sammen enn hvis man er singe!? Selv om det naturligvis er ulikt fra par til par. Er man unge og “fri” med mange fisk i havet er det lettere å gå tenker jeg. Og så spørs det jo om man virkelig VIL prøve å redde forholdet og om det er VERD det. Er kjærligheten stor nok? VIL man være med partneren til tross for dette? Å komme gjennom utroskap innebærer at begge i paret vil jobbe hardt for å komme seg gjennom det. Og det må være beinhardt å jobbe seg gjennom noe sånt! 

 

HADDE DU KASTA PARTNEREN PÅ DØR VED UTROSKAP? 

HAR DU REFLEKTERT OVER SLIKE TANKER JEG TOK OPP HER FØR?

Bli gjerne med på ukens blogg hvis du vil – HER!

 

Kunne du levd i ett polyforhold?

Licensed from: StockSnap pixabay.com

Jeg er i det filosofiske hjørnet og begynte plutselig å tenkte på betegnelsen polygami. Altså folk som er i ett forhold med flere enn en. Dette hadde jeg mest sannsynligvis ALDRI taklet selv. Men av den grunn synest jeg også det er interessant! For hvordan klarer noen å ikke være sjalu og redd for å miste noen man er glad i? Ihvertfall så lite redd for det at de lever fint med det. Og hvordan takler de å vite at partneren tilbringer natta hos noen andre? Jeg vet de som er poly sier de er trygge på hverandre; men jeg klarer ikke forstå det likevel! 

Av og til blander jeg betegnelsen åpent forhold med polygami. Jeg vet at det ikke er helt det samme, men betegnelsene er likevel flytende synest jeg. Jeg vet polymennesker setter “sine regler”? Men likevel er de jo nokså “frie” og åpne for flere partnere.

I mitt filosofiske hjørne lurer jeg også på en ting til. Dersom noen har en tendens til å lett å være utro. Sånn notorisk utro. Vil den personen da ha glede av å kalle seg poly i noen tilfeller? Hvis personen ikke klarer å forholde seg til en partner. Problemet er vel bare da om partneren vil gjøre det samme! Ha en affære eller flere partnere! For det er visstnok noen mennesker som synest poly er helt topp for sin egen del før de finner ut av de ikke taklet så bra at den andre har flere.. For sjalusi kan komme snikende selv om man tror man er tøffere enn toget følelsesmessig.. (I serien parterapi tullet de jo litt med det. Men jeg har også sett det andre steder der det var reelt (ordentlige mennesker som levde i polyforhold) der man tydelig såg hvor ukomfortabel den ene var med polysituasjonen og sjalusi.. Hehe! Var litt tragikomisk! Men for all del! Er jo mange det fungerer for også!).

Kunne du være i ett polyforhold?

Jeg må bare gjenta; IKKE noe for meg! Ikke at jeg er unormalt sjalu. Men jeg tror faktisk jeg hadde dødd av sjalusi og “hjertesmerte” om jeg måtte dele en kjæreste med noen! Så godt kjenner jeg meg selv!

 

HJELP- HVA REGLER ER INNAFOR I TIDLIG DATING?

Licensed from: StockSnap pixabay.com

Ettersom jeg i høst har testet ut fenomenet nettdating har det dukket opp flere spørsmål. Og ett av dem er “Er det greit å møte flere man nettdater. Altså å date flere samtidig? Og hvor lenge kan man ha kontakt med flere før det blir moralsk “feil” å ikke forholde seg til kun en?

Jeg hadde i starten kontakt med flere personen via datingchat. Og etterhvert ble det to. To som virket hyggelige, men som var helt forskjellige. Og begge ville etterhvert gjerne møtes. (Vi har ikke kommet dit til dags dato).

Jeg tenkte i starten at det var helt innafor å skrive med flere på en nettdating frem til man hadde møtt noen i virkligheten ,eller før ting ble mer seriøst. Og jeg tenkte i utgangspunktet at det var innafor å møte to ulike personer hvis det var snakk om EN date. Og så ta en beslutning.. For man kan strengt tatt ikke vite kjemien uten å ha møttes. 

Dette synet var derimot ikke begge “datene” jeg har hatt kontakt med enige i. Han ene delte mitt syn, og vi avtalte at vi kunne gjøre hva vi ville uten noen rappoteringsplikt inntil vi møttes. Og det syntes jeg var slik det burde være og befriende. Ikke at jeg nødvendigvis ville møtt noen. Men det var bare prinspippet og friheten til ett privatliv så tidlig. Men den andre daten ønsket helst jeg avsluttet å skrive med den andre (som jeg hadde skrevet lenger med) og kun prioriterte han, selv før vi hadde møttes. (Noe han aksepterte til slutt). Han ville også vurdere å avslutte kontakten dersom jeg møtte noen andre til en date, og spesielt om det skjedde noe mer på daten.. Og han mente jeg måtte rappotere om jeg gikk på date. Ellers ville jeg gå bak ryggen på en måte. 

Ettersom jeg etterhvert hadde mest troa på “date to” sånn bortsett fra dette samtaleemnet ble det til at jeg følte jeg måtte akseptere å ikke møte noen andre inntil vi hadde funnet ut om vi ville møtes (De bor foresten langt borte begge to)..

Spørsmålet mitt til dere der ute på det store nett, er noe jeg har grublet mye på etter den ene datens “ulitimatim”. Er det riktig før man har møttes en eneste gang å kontrollere den andre sånn? Som sagt virker personen som en snill, omsorgsfull og oppegående person. Men dette er en ting jeg ikke likte, ettersom jeg er livredd for å finne noen som er kontrollerende og eiersyk. Selv om det kun virker til å være rundt slikt tema, og ift utroskap og for eksempel at kyssescener m.m. kunne blitt en utfordring om man hadde jobbet som skuespiller..  

Angående å skrive med flere så kan jeg forstå at det kan være kjipt å satse fult på noen som skriver med flere.  Og jeg har lurt på om jeg er den som tar feil her. 

Hva tenker dere om “regler” før man møtes? Sølibat og rappoteringsplikt? Eller frihet og privatliv før man møtes face to face? Evt helt til man blir sammen. ?? Svar mottas med takk, samme hva mening dere har! 🙂

 

Evig single som synest nettdating er tull.

Licensed from: TheVirtualDenise pixabay.com

Jeg har jo skrevet at jeg nettdater. Og jeg tror det er ekstremt vanlig i dagens samfunn! Men jeg har pratet med noen jenter iløpet av de siste åra som er typ “evig single” som fnyser når jeg nevner ordet nettdating. “Så lavt ville jeg ikke synke” sa en av de. Og det var såå flaut om noen oppdaget det! Vel.. Er det så fælt å nettdate?

Nå skal ikke jeg tvinge noen til å date, og heller ikke mase for mye på noen som sier nettdating er tullete og noe de ikke vil..Men bor man i en pitteliten bygd og alltid har vært singel, men drømmer om å finne drømmemannen og å få barn..Vel da nytter det vel ikke å sitte å vente på at han kommer ridende på en hvit hest?! Det har vertfall aldri jeg hatt som strategi. Og selv om jeg respekterer at noen kan synest det er feil for dem å nettdate, så tenker jeg at det vertfall ikke burde være flaut i 2018 (!)

For det første; hvem bryr seg om du nettdater? Er ikke det bare bra at noen tar tak i ett savn i livet sitt? Man vil vel hverandre vel? Jeg hadde vertfall heiet og synest det var helt topp om disse antinettdatings-single jentene som venter på prinsen gav dette en sjanse. Og jeg har jo kun nevnt det for dem fordi jeg vil dem vel.  Kjærlighet og relasjoner er noe av det viktigste i livet, og jeg ser ingenting galt i å oppsøke ett sted der man kan møte andre single. Men disse jentene har litt rett i at det noen ganger føles man må selge seg selv iform av å presentere seg på best mulig måte. Og noen datingapper synest jeg personlig er litt for utseendefokusert. Men langt fra alle. 

Nettdating er så utrolig vanlig nå. Og jeg vil bare si at jeg håper ingen single flotte gutter eller jenter lar være å “prøve lykken” fordi de er redd noen skal oppdage at de nettdater. Og fordi det er flaut. For hvem skulle vært negativ til det? Det er helt vanlig å date når man er singel. Og hva har man å tape på å prøve?? 🙂