Klar for høsten?

Photo by Aaron Burden on Unsplash Photo by Autumn Mott Rodeheaver on Unsplash Photo by DAWN HIGHAM on Unsplash Photo by Roman Kraft on Unsplash

Takk for at du titter innom 🙂

Jeg vil bare ønske alle en veldig fin start på høsten! Her blir det litt stille en stund fremover, litt lenger enn vanlig. Men jeg håper å komme tilbake om ikke altfor lenge.

Det er igrunn koselig og vakkert med høst, eller hva synest dere? Ser dere frem til det?.. Trærne.. Det å finne frem pledd og noe godt i koppen..

Jeg vil ønske dere fine dager! Ta vare på dere selv. Klemmer. <3

Nb! Kommentarfeltet tar etterhvert pause frem til jeg er tilbake.

Bloggjubileum

Idag har bloggen bursdag, så det må jo nesten markeres litt!

Dersom det hadde vært mulig så skulle jeg gjerne delt ut champagne gjennom skjermen til alle som er innom idag. (Selvsagt også alkoholfritt alternativ på menyen;))

Jeg skal ikke prøve å “si” så veldig mye klokt her. Men bloggen har betydd utrolig mye for meg i årene fra 2015 (klokken 14.33, så nesten på samme tid her) til nå. Det har vært min største hobby de siste årene, pusterom og sted å kunne dele hva som opptar og engasjerer meg.

Jeg føler meg veldig heldig som får lov å blogge på denne fine plattformen. Og enda mer priviligert som har noen som faktisk vil lese. Så takk til alle som er innom ofte, eller innimellom.. Og så er det mange “medbloggere” som har gitt glede, lagt fra seg kommentarer, inspirert og motivivert mange ganger. Og flere av de er jeg blitt litt glad i som bloggvennner jeg har fulgt lenge.

Jeg kommer sannsynligvis til å blogge litt ujevnt i ukene fremover. Men jeg håper at jeg vil kunne blogge jevnere og og oftere igjen én vakker dag om ikke for lenge. Men enn så lenge så prøver jeg å få blogget noen innlegg innimellom, selv om det ikke blir så ofte som før.

Ønsker dere en fin dag!

Rolig lørdag, og fryst toppliste.

God lørdag:) Her pøsregner det idag, og jeg har gått ned memorylane med hva musikk jeg hører på her..

Det er litt stille på plattformen fra flere bloggere, og jeg lurer litt på om flere synest er blitt litt demotiverte av lista som har kjørt seg fast? For min del varer plasseringen ofte kun én dag og to før jeg raser ned igjen, for blogger så av og på, så jeg tar det ikke så tungt. Men lista er helt klart motiverende, spesielt når man blogger daglig. Så jeg forstår at mange føler de ikke får “betalt for innsatsen.” Man blir jo mindre synlig. Og selv pleier jeg som en vane ofte å gå gjennom lista på morgenen, også når jeg ikke blogger selv. Så er litt rart når den står stille..

Jeg håper det ordner seg, og jeg synest det er rart at en slik feil kan ta en uke å rette opp i..

Photo by Jack Carter on Unsplash

Jeg har hatt formiddagskafe, og sjokolade her. (M-sjokolade). Det er litt hverdagslykke. Men jeg prøver egentlig å redusere koffein til ett minimumfor tiden. …Ikke at jeg tror det er kaffen jeg kan skylde på.. Men jeg har i det siste slitt så mye med søvn, og også det motsatte (å ikke klare å roe helt ned), så her prøves alt 😉

Jeg deler noen andre sanger fra memorylanelista mi; Og ønsker dere en fin lørdag videre.

Denne husker jeg at jeg hørte første gang for nesten ti år siden, for da hørte jeg endel på Natalie Imbruglia. Jeg hadde nesten glemt den. Sangen er litt spesiell, og kan sikkert tolkes veldig ulikt. #overveldende.

Paramore hørte jeg mye på for ca ti år siden. Men gjett “hvem” som har bursdag imorgen?  “After all this time, Im still into you”.. Jeg begynte å blogge i 2015, så jeg burde 🥂 imorgen . Jeg er heldig som har hatt en så fin hobby! 

Jeg tar snart noen “dagers” bloggpause, så har jeg nevnt det også. Xoxo

Hvor langt skal man strekke strikken iforhold til koronapass?

Unsplash, brookecagle

Jeg tenkte bare å komme med noen tanker rundt tematikken “koronapass,” og ulike spørsmål jeg har knyttet opp mot det. – Og gjerne kom med dine meninger, og hvorvidt du er for eller imot koronapass- eller noe midt imellom..

Når koronapass ble introdusert som ett “tiltak” tenkte jeg at det mulig var “innafor” dersom det kun var ett midlertidig tiltak. Og dersom det kun gjaldt utenlandsreiser og svært store arrangementer, som festivaler og rockekonsert med store menneskemengder. For kanskje det kunne være en midlertidig løsning frem til flere folk var vaksinerte, og til å hjelpe med å redusere smitte på tvers av landegrenser. Det var ikke det at jeg var fri for skepsis, men jeg håpet det bare var ett midlertidig virkemiddel som først og fremst beskyttet grensen.

Men jeg må si at dette med koronapass virker til å begynne å ta av…..! Ikke så mye her til lands enda, men flere steder i verden utvider koronaservikater seg nå til å gjelde å både kino, kafeer, resturant, ta buss osv.. Her er for eksempel en nyhetsoverskrift fra iforgårs;

Jeg sier ellers som den britiske kvinnen på videoen over; “Hvor langt vil dette gå?”

Dette med innføringen av koronapass er gjort så sneaky og gradvis, og stadig er det grenseflytting av hvor inngripende “tiltakene” er. Nå som det er stort fokus på deltavarianten tror jeg mange er så redde for det at de synest koronapass er greit og ønskelig. Men det er “én ting” om dette kun skal vare til deltabølgen er over. Likevel inngripende. Men det er en annen ting om dette er slik samfunnet skal være i årevis. Og jeg synest det hadde stilt seg litt annerldes om vaksinerte ikke kunne smitte andre, og dersom vaksinen var hundre prosent effektiv, slik at det var midlertidig for å bli kvitt pandemien. Men man vet ikke engang per idag om vaksinerte utgjør en mindre trussel forhold til videresmitte enn uvaksinerte. Og å kunne hindre andre menneskers frihet i så stor grad er, for å repitere meg selv, uansett om man ser det som nyttig ekstremt inngripende.

Photo by DJ Johnson on Unsplash

Å være fullvasinert per definisjon

Jeg har ellers tenkt litt på dette med å være “fullvaksinert,” iforhold til det med å få vaksinepass. For per idag vil det være fullvaksinert si å ha to doser med koronavaksine. Men én ting jeg har lurt litt på der, er om kravet til å være “fullvaksinert” etterhvert vil bli forflyttet? Hva tror dere? Vil man måtte fornye doser jevnlig for å beholde ett gyldig koronaserfikat? Vil fullvaksinert etterhvert si tre doser? For effekten av vaksinen vil jo sannsynligvis synke med tiden, og viruset vil som vi alle vet mutere..

Tilbake til normalen når alle er vaksinert?

For ett års tid siden ble man henspeilet at samfunnet ville gå mer mot “normalen” når bare “alle ble fullvaksinert”. Og jeg tror mange på denne tiden ifjor trodde de ville kunne leve “mer som normalt” når de fikk vaksinen, og flest mulig ble vaksinert. Og mange trodde nok vaksinen gav tilnærmet hundre prosent beskyttelse, og handlet om én vaksinedose. Men fullvaksinerte blir idag, ett år senere, anbefalt mange av de samme tiltakene og retningslinjene som uvaksinerte. -Som å fortsette å bruke munnbind, og de kan få korona, og de kan smitte videre. Så vaksinerte er ikke fullbeskyttet, selv om vaksinen sies å gi beskyttelse (litt mindre mot delta), og effekt på å redusere alvorlig sykdomsforløp. Men mye data er ikke klar enda..

Den eneste og beste strategien?

Jeg vet at dette er forferdelig tabu, så håper ingen skyter meg. Men jeg lurer på om vaksinene man har per idag virker effektivt nok til å gjøre endringen som må til for å nå dit vi ønsker. Og jeg er usikker på om vaksinasjonsprogrammet går raskt nok på verdensbasis til å klare å stoppe spredning og mutasjoner, før man er back to streetch. Jeg synest det er lite debatt rundt dette som offentlig diskuteres uten å bli sensurert. Hva tenker dere?

Nå tror jeg ikke det blir så mye vakter på cafeer 😉 Photo by Mika Baumeister on Unsplash

“Oss og dem”

En annen ting når det gjelder vaksinepass, er at dette vil kunne skape ett skille i befolkningen blant “de gode” samfunnsborgerne og de “andre” som da mister goder og rettigheter. Og jeg har lest om flere som ymter om at ulike vaksinevalg og meninger til og med splitter vennegjenger. Og jeg tror media og samfunnets holdninger påvirker mye.

Koronapass og helse

Jeg har ellers lurt litt på hvordan ett samfunn med vaksinepass vil kunne påvirke helsen til befolkningen hvis dette blir “standarden.” Både stresset med å vise vaksineplass alle steder, og konsekvensene for de som ikke har vaksinepass. Den sistnevnte gruppen blir jo avstengt fra mye sosial aktivitet, og blir nesten en “andrerangsborgere.” Og hvordan vil det prege de uten vaksinepass sin helse? Mer isolasjon? Depresjoner?

“Presse” de unge til å vaksineres?

Jeg lurer ellers på hvorvidt det er riktig å hindre friske 20 -åringer i å fortsette på skolen hvis de ikke blir vaksinert, (debatt i England nå) eller å nekte unge mennesker, som i 1,5 år har tatt en rimelig god støyt for ANDRES del, å gå på kafe med venner, trene på treningsenter, ta buss og å gå på nattklubb?  Er det etisk innafor å “presse” alle til å ta en vaksine som er i en testfase for å kunne få lov å bli med i det sosiale livet, for en sykdom de færreste i den aldersgruppen blir alvorlig syk av? For det er jo press når konsekvensene av å ikke vaksineres blir så store. Og unge mennesker er jo ekstra sårbare for å falle utenfor..

Photo by javier trueba on Unsplash

Kun vaksinemotstandere som ikke har koronapass?

Jeg tror at mange tenker at dersom noen mister goder, så er det hver og en sitt eget valg. For det er det “riktige” å ta vaksinen å bidra til felleskapet, og det er tryggest at uvaksinerte ikke menger seg med vaksinerte.

Men hva med de som ikke kan ta vaksinen på grunn av allergier, immunreaksjoner eller pågående behandling? Hva med de som er unge og ikke blir tilbudt vaksine nå? Hva med de som tok én dose med vaksine, men reagerte på vaksinen og ikke tørr ta flere doser pga det? Eller hva med de som tok første dose AstraZeneca, men ikke tørr å ta andre dose eller å mikse ulike vaksiner? Er det riktig at disse menneskene, og andre uten vaksine skal hindres i å få dra på ferie, ikke kunne få studere, (England) ikke kunne gå på kafe (Frankrike), miste jobben (USA) eller ikke få ta buss til jobb? Og hvor lenge skal de såfall kunne hindres i dette? Og vil det ha så stor effekt at det vil veie opp for det negative?

Jeg tror det er viktig å diskutere hva som vil bli konsekvensene av vaksinepass og lock downs, og hva som er konsekvensene uten. For er det ett samfunnet med koronapass vi vil ha fremover? Er det i det hele tatt innafor at myndighetene kan pålegge noe så inngripende? Gir koronapass egentlig “mer frihet”? Hvor går grensen for hva man kan pålegge folk å ha vaksinepass på? Og hvor lenge skal ordningen med koronapass vare?

Så hvor går din grense til når strikken tøyes for langt med koronapass?

Kritiske koronarelaterte spørsmål

Photo by Mika Baumeister on Unsplash

Jeg har så mange kritiske koronarelaterte spørsmål at jeg tror jeg eventuelt må dele opp i flere innlegg. Men her kommer noen tanker herfra..

1. Hvorfor vaksinerer man de som har hatt korona? Jeg lurer på hvorfor de som har hatt korona egentlig skal vaksineres? Det gir ingen mening? De som har hatt korona har jo allerede bedre immunitet enn det vaksinen gir. Og vaksinen er basert på antistoffer hos folk som har hatt covid. Hovedargumentet jeg har hørt angående vaksinering av folk som har hatt korona, er at “man ikke vet hvor lenge den immuniteten varer.” Man vet jo heller ikke hvor lenge vaksinen har effekt, og hvor god effekt? Ja, man vet jo ikke så mye om noe.. Men hvorfor venter man ikke med å gi de som har hatt korona vaksinen til man vet at det er nødvendig? Eller måler antistoffene? Det er ellers nok av mennesker i verden som er i risikogrupper, men står uten vaksinetilbud.

2. Ikke nødvendig å loggføre bivirkninger av vaksinen hos OSHA før i 2022?? Dette var en god måte å redusere bivikningslisten på, hehe. “To make the bennefits bigger than risk.” Jeg har vært inne på Osha å lest selv, så vet kilden på videoen under er riktig. Men jeg kan ikke si at jeg er sikker på at jeg skjønte det hundre prosent. Hvordan tokler dere det? Jjeg synest det er sykt dersom de ikke er pliktige til å karlegge og rappotere bivirkninger.

3. Freedom of speach? Er ytringsfrihet snart bare er ett fint ord på papiret? Det vil ofte finnes en majoritet og en minoritet av meningsytinger. Men hvordan kan man kalle seg ett demokrati med “freedom of speach,” dersom man blokkerer og sensurerer meningene til minoriteter, kritikerere eller de som bare er uenige? -Selv endel informasjon bygget på vitenskap og forskning blir blokkert, sensuert og kallet “missinformasjon” på store sosiale medieplattformer. Noe som også er litt ironisk når det er så mye missinformasjon som går gjennom raderen. Det er jo viktigere enn noen gang å kunne ha en åpen debatt. Svevende konspirasjonsteorier er én ting, det tror jeg de fleste selv klarer å sile ut at er “på bærtur.” Og det som er bevist feil, kan gjerne kalles missinformasjon. Men utover det blir det “diktaturisk” å bare tillate noen bestemte politiske meninger.

4. Cansel culture. Dette punktet henger sammen med det forrige. Men jeg tror endel mennesker idag er litt redde for å uttrykke meningen sin, dersom den ikke samsvarer hundre prosent med “den riktige meningen.” -Dette kan både være privatpersonener og proffesjonelle fagpersoner. Og jeg vet at flere leger, forskere og fageksperter ikke tørr å prate ærlig hva de tenker i frykt av konsekvenser og “sosial avstraffelse.” – Som innen noen fagmiljøer i enkelte land kan være å miste jobben, miste troverdighet, miste sitt gode rykte, bli fryst ut av mijøet, få crazystempel eller konspirasjonsstempel. Én ting er dem som er konspirasjonsteoretiske. Men ordet konspirasjonsteori blir i mitt syn også missbrukt, og virker også noen ganger til å bli brukt når forskere viser til vitenskap som utfordrer gjeldende tenkning om situasjonen og andre hjelpemidler. Og det blir frytelig kontrollerende.

Har du noen svar eller tanker på disse spørsmålene?

Har du noen koronarelaterte spørsmål selv?

Britney Spears seier

Jaaaaaaaa!!!!!!

Jeg skal ikke si så mye klokt nå, for jeg føler nesten ikke at jeg har sovet på en uke.. Men jeg har skrevet om Britneysaken her tidligere, og jeg har fulgt den saken i flere år.

De siste ukene har det skjedd flere positive ting i saken. Men jeg ble spesielt glad for den siste nyheten! 🥂 ENDELIG! Det er litt lettere når man ikke har en advokat som er utnevnt av den man vil fjerne. 😉

Jeg håper Britney Spears vinner frem videre også, for dette er jo bare første skritt.. Og det er jo trist når det blir offentlig skittentøysvask med de nærmeste. Men enda tristere hvis noen blir sviktet, skadet og grovt utnyttet av sine egne. Håper hun får rettferdighet.  #Gobritney #freebritney

3 Womanizer why dont u do something.

“Når jeg endte opp feil sted” – historier.

Pixabay, eleatell

I tyveårene så hadde jeg ett helt eget talent for å klare å enten rote meg bort, eller å ende opp ett annet sted enn planlagt.. Så her kommer noen historier fra “ganger jeg endte opp feil;”

Garderoben

En gang i studietiden så skulle jeg i svømmebassenget med en venninne, men klarte å gå i feil garderobe. Dette kan jo “skje den beste”.. Men jeg må ha vært temmelig langt inni mitt eget hode som ikke såg meg rundt når jeg kom in , og jeg trodde nok at min venninne kom bak meg.. Så jeg begynte å kle av meg, før jeg etterhvert oppdaget flere menn som fulgte meg med blikket, og trasker rundt i garderoben.. Så da røsket jeg sammen tingene mine temmlig raskt og klønete, og stormet ut og inn i garderoben ved siden av, der venninnen min såg forvirret på meg; “Hvor ble det av deg da?”

Karriererådgivningen

En gang tidlig i tyveårene så skulle jeg til karriererådgivning, men endte opp hos en sjelesørger. Ja, ikke spør meg hvordan jeg greide det! Men det der var en meget forvirrende greie..nok for oss begge. Og hun var den verste karriererådgiveren ever. Men missforståelsen ble etterhvert oppklart, jeg gikk, og leste så på skiltet på døren..

Joggeturen

Når jeg bodde i København så leide jeg en leilighet sammen med to andre jenter litt høyt oppe i en blokk. Jeg hadde ett stort vindu på rommet mitt (jeg tror over halve veggen var vindu), der jeg hadde en helt nydelig utsikt over andre blokker og bygninger, og hvor jeg kunne skimte havet, båter og vindmøller langt borte i det fjerne.. Så én dag fant jeg ut at jeg skulle ta en liten joggetur en runde rundt de nærmeste blokkene.. For det såg jo ut som en fin “joggerunde”. Men jeg vet ikke helt hvor lang den joggeturen ble, for jeg kan hvert fall ikke ha jogget i en sirkel.. Så vi kan kalle det mer en “København rundt,” (en utrolig utmattende en etterhvert) der det ble busstur hjem.

Jeg gikk glipp ellers av en forestilling fordi jeg møtte opp på feil teater, og én date, der jeg aldri fant frem-i litt den perioden.. osv. Men den verste flausen tørr jeg ikke ta i dette innlegget, selv om jeg kan vurdere det i en del to 😅 Som eldre er jeg muligens ikke like håpløs på dette, og jeg har skjønt at googlemaps og planlegging kan være ett must. Men av og til kan jo alltids optimismen slå inn, og hodet være litt på feil sted..

Har du en morsom historie der du endte opp feil sted?

Er selvmord ett valg?

Photo by nikko macaspac on Unsplash

De siste årene har jeg flere ganger lest overskrifter i nyhetene som;

“Xxxxx valgte å ta sitt eget liv.”

Jeg lurer litt på hvorfor man nesten alltid bruke ordet VALG når man beskriver selvmord. Jeg lar meg noen ganger provoserer litt av dette, og ønsker å skrive litt rundt hva jeg tenker kan være problemastisk med denne ordleggingen når vi prater om selvmord (ut fra mitt personlige syn).

Jeg vet at dette er ett meget sensitivt emne, og mange mulig er uenig med meg her. Men jeg vil likevel utfordre denne “valg”- formuleringen litt..

Når vi leser nyhetene ser jeg at det ofte er stor forskjell på hvordan man formulerer seg etter om noen dør av selvmord, i motsetning til av fysisk sykdom.

Man kan lese om “xxxx som tapte kampen mot kreften..” Mens selvmord  har jeg sett at ofte blir formulert som enten at personen er gått bort, og at dette er en privat. Eller at xxxxx valgte å ta sitt eget liv. (Åpenhet om årsak, men veldig ofte bruk av ordet valg).

De personene som dør i selvmord føler jeg sjelden får cred for “kampen” de mest sannsynlig har hatt. -For der fokuseres mulig mer på tapet av kampen, eller svakheten eller årsaken i personen som gjorde at de bikket under. For hvem har ikke hørt formuleringer som at “selvmord er en svak handling?”.

Det er naturligvis forskjell på selvmord og en fysisk dødlig sykdom, der det i fysiske tragedier ofte ikke finnes noen valg, kontra med selvmord der mange i utgangspunktet og teorien kunnet hatt ett valg. – Men til felles er likevel en kamp om overlevelse, der man gjerne blir svakere og svakere dess lenger man kjemper.

Det fysiske er nok lettere å forstå for folk flest. Og jeg tror ikke alle vil ha evnen til å sette seg inn i hvordan tilstandet ville vært og hvordan det ville kjennes for én som var kommet til ett slikt punkt. Og mulig at flere indirekte mener at de menneskene som hadde ett valg om å leve, ikke fortjener helt samme sympatien fra samfunnet dersom de går bort- som de som ikke hadde ett valg? For de kunne valgt livet, men valgte det motsatte. De hadde ett valg.

Pixabay, photo.

 

Er selvmord ett valg?

De fleste handlinger ett menneske gjør er i bunn og grunn ett “valg.” Men likevel så tenker jeg at det er mange tilfeller der dette med “valg” kan diskuteres når det kommer til selvmord. – Og hvordan defineres egentlig ordet “valg” når det kommer til selvmord? Prater vi da om ett rasjonelt valg, eller omfatter det også urasjonelle valg? Eller er ikke det så nøye i hvilken kognitiv tilstand personen var i, og hvorvidt dømmekraften mulig var kraftig redusert i øyeblikket, eller i verstefall under null kontroll?

Kanskje vi setter grensen på ett rasjonelt valg på selvmord til de som hører stemmer som sier at de skal gjøre noe som det “friske  ego” aldri ville gjort? – Eller holder det med for eksempel en tung depresjon, der den som er rammet da heller ikke tenker like rasjonelt – selv om en slik tilstand ikke alltid er like lett å fange opp utad.

Men fakta er jo at mange deprimerte som kjent tenker litt annerledes og “forstyrret”, og at de for eksempel kan tro hundre prosent på tanker som at “alle ville vært bedre uten meg.”

Hvem har definisjonsmakten?

Ett annet spørsmål er hvem som har definisjonsmakten på ordet “valg.” Dersom personen selv ikke følte han hadde ett valg, og dersom han virkelig ikke såg noen som helst andre utveier i noe som føltes uutholdelig. -Da ligger definisjonsmakten ikke hos personen selv hvert fall..

Smertegrense

Jeg har lyst å utfordre litt med en tankerekke her. For jeg føler at det er akseptert i samfunnet at man har en smertegrense når det gjelder fysisk uutholdenhet, mens at det virker litt som det er “forventet” at alle psykisk skal holde ut alt.

-Hvis dere ser for dere en konkurranse i melkespannholding. Alle forstår at samme hvor mye detalkerne av konkurransen ønsker å vinne- der de står med rake hender og tunge spann i hver hånd– Så vil den enkelte komme til en smertegrense, og vil brekke sammen..

Men selv om man fysisk har lavere smertegrense enn man har psykisk, så kan det vel tenkes at noen som lever under store psykiske påkjenninger i åresvis kan komme til ett punkt der de kollapser enten de vil eller ikke? Eller er slike kollapser kun forbeholdt for fysisk smerte?

Det virker som at samme om noen har kjempet og lidd i åresvis, så  blir det sett på som svakt dersom de kollapser inni. Og antageligvis er de som er mest dømmende de som aldri har opplevd noe særlig kamp psykisk selv. Og ikke at jeg mener det er en sterk eller en god handling heller. Det er det jo ikke. Jeg mener bare at man ikke vet så mye om andres liv, deres smertegrense og deres “tilstand”.

Er valgdefinisjonen en påpeking og fritak av skyld?

Én ting jeg tenker spesielt mye på når det gjelder bruken av ordet VALG når man prater om selvmord, er at det på en måte peker mot ett skyldspørsmål.

For ordet VALG indikerer etter mitt syn litt til å legge ansvaret og “skylden” til personen selv, og ingen andre! HAN VALGTE DET SELV.. Og jeg har lurt på om det er viktig for samfunnet å få frem at dette var personens eget valg, og hvorfor?

Hvorfor holder det ikke med at “han tok sitt eget liv?” Hvorfor må ordet valg inni bildet? Og hvordan kan alle vite hvordvidt noen tok ett rasjonelt eller urasjonelt valg, og hvordan den personen var i øyeblikket den tok selvmord?

Dette med skyld og selvmord vet jeg er verdens største minefelt. For jeg vet mange sliter med nettopp skyld og skam i tillegg til stor sorg og smerte etter å ha mistet noen. Så jeg mener ikke at samvittighet og ansvar skal legges på alle andre heller, eller at noen skal sitte igjen å gruble seg ihjel på hva de gjorde galt eller kunne gjort annerledes.

Men sett bort fra dette, og at det som hovedregel ikke er noens feil. Så mener jeg likevel at det er noen tilfeller der det er det er mer opplagt at andre kan vippe noen mot stupet. Som hvis en ektefelle tar selvmord etter å ha blitt voldtatt og misshandlet hver dag i ett ekteskap som hun ikke har noen vei ut av. Da er det litt vanskelig å ikke tenke at den ektemannen er helt uten skyld i tragedien, selv om det teknisk sett kun er “henne”/tilstanden som kan skyldes for selve  “mordet” per definisjon. Jeg mener også personlig at svikt i systemet indirekte “dreper” veldig mange mennesker som ikke får hjelp. For mange står på venteliste og  får avslag når de skriker etter hjelp. Noen har ett god støtte rundt seg (som desverre ikke alltid er godt nok) mens andre har manglende støtte. Og dersom en person har prøvd å få hjelp fra systemet og ikke får det, blir sårbare lett maktesløse.  Så dersom man vil tenke forebyggende så må man kunne ha en debatt rundt “hva som gikk galt,”og firbedre mangler. Det er liksom det letteste å fokusere på at ansvaret ligger fult og helt på den som tok selvmord, eller skylde på en diagnose. Og jeg tror ellers at det ofte vil kunne være flere sannheter rundt samme sak, utfra hvem man hadde spurt.

Photo by Oscar Keys on Unsplash

 

Er selvmord en egoistisk handling?

En av de verste fraseringene jeg leser når noen tar selvmord tror jeg er “xxx valgte sist lørdag å forlate oss”.. Jeg synest ikke noe om den måten å fokusere på..

Jeg har ellers hørt flere ganger “in real life” at folk omtaler selvmord som en “egoistisk handling,” og det provoserer meg noen ganger når jeg hører folk si det- Spesielt når de som står utenfor egentlig ikke aner “en dritt” om hva som førte dit, eller prater generelt om ALLE selvmord som egoistiske. For JA, selvfølgelig kan noen selvmord tenkes på som egosentrisk iform av at det har ofte store konsekvenser for andre. Og de som opplever noe slikt må få lov å føle på de følelsene, og de har lov å føle på svik, og til og med at det var egoistisk. Men å stå utenfor å si at alle selvmord er egoistiske? Vel.. Jeg tror hvert fall sjelden noen tar selvmord for å gjøre andre vondt, eller for å ørøve å være egoistisk. Og ofte er de som bikker under snille og lite egoistiske av mennesker. Og setter vi egoisme på spissen, så tar de fleste mennesker både direkte og indirekte nesten alltid tar valg som kan kalles egoistiske.

Selvmord er så individuelt og komplekst- og å hoppe rett til ordet egoisme på ett slikt tema tenker jeg er helt i motsatt retning av der jeg ville startet tankerekken. Og igjen å putte skyld og negativt fokus på en slik personlig tragedie er jeg litt skeptisk til. Da må man hvert fall ta det med i en større betraktning, og ett større bilde.

Til slutt vil jeg si at jeg personlig tror mange ville kunne blitt reddet dersom de hadde blitt sett, møtt, og fått nok og riktig hjelp i tide. Én av de vanligste grunnene for selvmord sies å være at personen ikke såg andre utveier, eller ikke harnoe håp. Og som bildet over kan illustrere, så vil mange da være litt blindet.. Så jeg tror jeg det veldig viktig å ha noen da som kan vise retning, eller kan gi litt håp, ett lyttende øre og kjærlighet.

Men når dette er sagt, så er ikke selvmord en god løsning. Og jeg tror det er veldig viktig for alle som evt får slike tanker å prate med noen om det. Men jeg skal ikke ha noen sånn søk hjelp innlegg som alle andre har. For jeg ønsket mest av alt å sette fokus på det forebyggende, og det jeg mener er problematisk, og å sette lys på noen spørsmål og vinklinger som jeg føler ikke blir pratet om. Og så kan jeg minne om viktigheten av å bry seg om hverandre.

Har du noen tanker rundt dette?