SAVNET

 

Jeg er bekymret over å ikke ha funnet Willy. Savnet- plakater er oppe for flere dager siden, og han er etterlyst gjennom lokalavis og på facebook.

Jeg har hatt flere leteturer ute, og hver gang noen er så snille å skrive melding om at de kanskje har sett han, er det å hive på seg klærne å “rykke ut.” Men så blir skuffelsen like stor hver gang det “bare var nabokatten sin” de såg..

Eg har kjent på mye skyldfølelse for at han er borte.

Det er så tomt her. Noe mangler.. Willy er jo vanligvis”alltid” i nærheten hver eneste dag. For til tross for at han kunne få gå ut, så virket det på meg som at han likte seg best inne. For han var sjelden ute i mer enn noen få minutter de dagene han var ute, og så ville han inn igjen (imotsetning til Nille som vil være mye ute.)

Jeg savner velkomskomiteen, halen som stod rett til værs, hvordan han la seg på rygg med labbene i været og såg uimotståelig søt ut når han ville ha oppmerksomhet, og jeg får lyst til å kikke i alle gjemmestedene hans inne – selv om jeg vet han ikke er der.. Jeg savner han. Det at han har vært ute ca en uke stresser meg veldig.

Plakatene som er hengt opp ute, måtte jeg i mangel på printer da tegne med fargeblyanter. Tegningene hadde også beskrivelse, og jeg tror ihvert fall de ble lagt merke til.

Ett lite “fremmed” barn ropte med barnestemme etter meg en dag jeg var ute; “Leeter du etter katten?” “Leter du etter Willy?” Så søtt! Så barnet hadde sikkert sett den tegnede savnet-plakaten på postkassestativet.

Idag er det heldigvis bedre vær. Igår når det tidvis snødde, “stormet”, regnet og haglet fikk jeg litt vondt i magen av å tenke på at Willy var ute.

Jeg håper han kommer trygt hjem, og at han har det bra. Snilleste katten.

Jeg skal begynne å selge brukte sokker!

Foto; Pixabay

Jeg sparer til ny data. Og nå har jeg kommet på en ordentlig god ide.

Først så tenkte jeg at jeg kunne begynne å selge dopapir. Det gjorde nemlig noen barn for fotballgruppa for en tid tilbake, og dopapir er veelddig populært om dagen. Jeg vet ikke hvorfor, men “alle” vil visst ha ett stort lager av doruller for tiden. Så jeg tenkte at dette helt klart var veien til gull og grønne skoger.

Men så såg jeg dette innslaget;


Denne Benedicte fikk ikke solgt så mye dopapir som planlagt, og satt igjen med flere tusen ruller.

Såå mye doruller trenger hvert fall ikke jeg.. (Sånn i verstefall, om businessen ikke gikk så bra.)

Men så googlet jeg litt mer og kom over Andrea (27)  som tjente penger på sokkene sine. Og det er jo vinn vinn situasjon ettersom det både blir inntekt OG mindre klesvask. Og uansett så spiser jo vaskemaskiner sokker på mysisk uforklarlig vis. Like uforklarlig som at jeg kun finner en hårstrikk nå av de millioner av hårstrikker jeg må ha kjøpt..

Nå skal jeg selge sokkene mine på nett! Jeg har begynt å opprette egen side, og jeg har allerede kjøpt inn champis for å feire min nye luksuriøse livsstil. Jeg tar imot bestillinger på mail.

Men akkuratt nå skal jeg først skrive den tjuende mailen til myndighetene om at dersom jeg ikke får bruke hytta om en ukes tid så flytter jeg rett og slett til Sverige. Makan!

Ellers er det godt at april er kommet. Og sagt baklengs også; RRANSLIRPA.